Feilkobling

[FrøkenMars]

En liten dagbok for å få tankene ned på papir. Følg de som vil - eller ikke! Alt er helt greit.

[FrøkenMars]

Hvordan kan jeg tenke?
Når øynene ikke ser
Og ørene ikke hører
Kroppen verker
Og hjernen ikke vil?

Som en feilkobling
I nerver og tråder
"Ingen signal"
"...Laster..."
Hva skjer med meg?

En klump i magen meldte sin ankomst
"Hei" sa den
"Nei" sa jeg
Men så ble den likevel
Og hilste på titt og ofte
Ja, hvem er egentlig jeg?

Jeg sitter her
Og hverken ser, hører, eller tenker stort
Fortvilet og sliten
Angstfull som få
Jeg kjenner meg ikke igjen i dette?! 
Hva kan hjelpe meg nå?!

[FrøkenMars]

De siste par årene har jeg begynt å få økende hukommelsesproblematikk, en underliggende angstfølelse og en slags kronisk nedstemthet og initiativløshet. Jeg har prioritert andre over meg selv i lang tid, og har pakket ned et arsenal med tanker og følelser i en slags ryggsekk som jeg bærer med meg.

Det siste halvåret har det virkelig eskalert, og jeg har blitt betydelig dårligere til å undertrykke det jeg opplever. Dette kommer nok av en del ting, men hovedårsaken er nok at det skjer svært mye rundt meg (familie, venner, samboer osv), slik at det rett og slett har blitt alt for mye. En av de tingene som plager meg mest er angstanfallene som har kommet tilbake. De er svært lavgradige, men det er veldig ubehagelig og distraherende. Jeg går konstant med den følelsen av å ville legge på sprang vekk fra situasjonen(e) jeg finner meg i. Alltid på alerten! Det er mange år siden jeg hadde det slik, og jeg syntes det er vanskelig å forholde meg til. 

Noe annet som plager meg svært mye er mangelen på evne til å stille opp for de rundt meg. Jeg merker jeg ikke lenger har noen reservekapasitet å gå på, og jeg er helt tynnslitt. Ikke får jeg med meg noe, ikke orker jeg noe, ikke får jeg til noe hverken for meg selv eller andre. 

Jeg begynte i terapi for et år siden, men jeg syntes det går sakte. Forhåpentligvis klarer jeg å få orden på litt ting etter hvert - for nå syntes jeg det er litt for mye.

I det siste er ordene jeg føler at beskriver meg mest "svak" og "håpløs" (altså, at jeg har mangel på håp). Det kjennes så rart ut, for det har aldri vært ord jeg har identifisert meg med. Jeg har alltid vært sterk, utadvendt, effektiv, klart å produsere mye, kreativ, en som stilte opp for alle rundt meg. Og nå om dagen sitter jeg for det meste hjemme og ser i veggen.