Depresjon eller bare lat?

[AnonymBruker]

Hei!

Her kommer et langt innlegg. Håper noen vil ta seg tid til å lese.

Jeg lurer på om jeg har en depresjon, og jeg lurer på om dette er noe som jeg bør søke hjelp om eller om dette  er normalt og at jeg bare må ta meg sammen.

Jeg har det ikke bra. Alt er et slit og jeg orker ingenting. Føler meg nedfor, blir ikke glad for noen ting. Kjenner ofte på en følelse av at jeg har lyst til å gråte, men får det ikke til. Når jeg hører på musikk, prøver jeg å finne musikk som får meg til å føle meg mer trist. Jeg tenker ofte at jeg ikke har lyst til å leve lenger. Det er ikke sånn at jeg vil ta livet mitt, men føler livet er meningsløst og at jeg på en måte har mislyktes. Jeg lever et helt vanlig A4 -liv, med mann, jobb,hus og tre barn. Årsaken til at jeg føler meg mislykket har kanskje noe med at jeg ikke er glad i meg selv. Misliker meg selv for at jeg er introvert, sjenert og har vanskelig for å komme i kontakt med nye mennesker. De få vennene jeg har hatt har jeg sklidd i fra. Jeg tar aldri initiativ til ting selv, og jeg har ofte vært for sliten til å være med på ting når jeg har blitt invitert.

Jeg tenker ofte at jeg har lyst til å bli alvorlig syk, type alvorlig kreft eller noe sånt. Da vil jeg ha en grunn til å føle meg nedfor, og jeg kan ta en timeout fra livet mitt nå på en måte. Innerst inne forstår jeg jo at dette er helt sykt, og å være alvorlig syk vil være helt forferdelig.

Jeg føler nå at jeg gjør en dårlig jobb når jeg er på jobb. Jeg glemmer ting og har problemer med å konsentrere meg. I tilegg føler jeg at jeg ikke er god nok hjemme. Husarbeidet flyter og jeg merker at jeg ikke er så tålmodig med ungene som jeg har lyst til. Sexlyst har vært ikke eksisterende i flere år. Jeg har sex med mannen min av og til, men jeg tar aldri initiativ selv.

Jeg blir tykkere og tykkere. Klarer ikke å ta meg sammen. Spiser mye sjokolade og lite skikkelig mat. De siste månedene føler jeg at jeg ikke har hatt matlyst. Det er ingenting som frister.

Jeg bekymrer meg for ting som egentlig ikke er nødvendig. Er redd for å gå inn i nettbanken. Er redd for at det skal være tomt på kontoen. Vi har greit med penger, så dette burde egentlig ikke være et problem. Jeg får purring på regninger for det er et ork å gå inn i nettbanken å betale de. Jeg ser selv at det høres helt rart ut.

Jeg hater å få meldinger, og det kan gjerne gå flere dager før jeg svarer, hvis jeg ikke glemmer det da. Det å ta valg og avgjørelser er veldig vanskelig.

Jeg har ikke vært til tannlegen på mange år. Det begynte med at jeg syntes det var ekkelt å ringe. (telefonangst). Så ble jeg redd for at jeg hadde masse hull ettersom det hadde gått så lang til, og det ville jo være veldig flaut...Nå har det gått så lang til at jeg er veldig bekymret for hva det vil koste, og jeg klarer bare ikke å få meg til å bestille time.

Slik jeg føler det nå er ikke noe nytt. Når jeg prøver å se tilbake på hvordan det har vært før, så ser jeg at jeg har ofte følt det litt som nå, men det har blitt verre og verre.

Jeg føler at jeg bør bestille en time hos legen, men jeg tør ikke. Jeg tenker kanskje at jeg egentlig bare er lat og må ta meg sammen.

Dersom noen har orket å lese i gjennom hele innlegget mitt: Har dere noen råd? Er det noen andre som kjenner seg igjen slik som jeg beskriver?

Anonymkode: 9faaa...a0b

[AnonymBruker]

Høres mest ut som du trenger et nytt vindpust i livet ditt, en endring. For eks å bli med i en aktivitet der du møter andre mennesker med energi og humør. Akkurat nå er du stuck, og du får ingen impulser som drar deg ut av det. 

Ja, du kan alltids gå til psykolog, men slik du beskriver det høres det mer ut som du trenger noe nytt, en endring, heller enn å sitte å prate om hvor tjukk du er og hvor mye du hater deg selv. Høres ut som du allerede tilbringer for mye tid "inne i hodet ditt" og trenger komme mer ut. Selvsagt er det fint og flott å være introvert, men når man begynner å spise på eget sinn så trenger man noe mer

Anonymkode: 81dc8...d6f

[AnonymBruker]

Forresten, når det gjelder tannlege, hva med å stikke fysisk innom neste gang du er der og sett opp en time hos resepsjonisten? Eller se om du har en tannlege der du kan bestille time på nett

Anonymkode: 81dc8...d6f

[AnonymBruker]

Høres ikke helt deprimert ut. Da er det mer ligge i senga, ikke dusje, ikke pusse tenner, ikke bry seg om seg selv. Om noe så dystymi, da går du på jobb, er aktiv, men alt er slitsomt, man er trøtt hele tiden, dårlig selvfølelse o.s.v. Man glemmer ting fortere, har dårlig fokus og lite driv i hverdagen, men man kommer seg gjennom det.

Jeg ville startet med legen. Steg 1 er ofte å se om man har vitaminer. Jeg ble testet flere ganger for vitamin D og jern før legen innså at psykolog kanskje var en løsning. Der fikk jeg diagnosen dystymi og endte opp med kognotiv terapi.

Anonymkode: ce586...aec

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du har klassiske og dels sterke symptomer på angst og depresjon. Foreslår at du snakker med fastlegen din om dette. Det er ikke normalt å føle det sånn som dette. Det er en sykdom, og den kan du få hjelp for ❤️

Anonymkode: 9c03a...d96

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres mest ut som du trenger et nytt vindpust i livet ditt, en endring. For eks å bli med i en aktivitet der du møter andre mennesker med energi og humør. Akkurat nå er du stuck, og du får ingen impulser som drar deg ut av det. 

Ja, du kan alltids gå til psykolog, men slik du beskriver det høres det mer ut som du trenger noe nytt, en endring, heller enn å sitte å prate om hvor tjukk du er og hvor mye du hater deg selv. Høres ut som du allerede tilbringer for mye tid "inne i hodet ditt" og trenger komme mer ut. Selvsagt er det fint og flott å være introvert, men når man begynner å spise på eget sinn så trenger man noe mer

Anonymkode: 81dc8...d6f

Jo sikkert mye sant i det du skriver og jeg har tenkt på det selv, men føler at jeg har null energi. Det er liksom ingenting til overs. Jeg klarer bare ikke å ta meg sammen. Når det gjelder å stikke fysisk innom tannlegen vil det være mye verre enn å ringe. Må nok satse på noen hvor jeg kan bestille på nett.

Jeg selv at jeg høres veldig vanskelig ut, men det er slik det føles.

TS

Anonymkode: 9faaa...a0b

[AnonymBruker]

Du høres definitivt deprimert ut. Og det høres ikke ut som bare en mild depresjon heller. 

Jeg har vært alvorlig deprimert og jeg kjenner meg igjen. Etter hvert gikk jeg ikke på jobb overhodet og ble innlagt på sykehus. Ta tak i helsa di før det går så langt. 

Mitt første tips er det du spiser. Å ikke få næringsrik mat er med på å vedlikeholde depresjonen. Å spise sunt handler ikke bare om kropp og vekt, men det gjør noe med humøret. Å spise variert og næringsrike grønnsaker er viktig. Men mest av alt er det kanskje å unngå alt sukkeret og junkfooden. Hvordan føler du deg etter du har spist? For meg er det sånn at jeg kan få en pause mens jeg spiser, en lettelse, men problemene blir ikke løst og etterpå føler jeg meg verre.  Det hjelper heller ikke at jeg er blitt sykelig overektig. 

Jeg fikk hjelp fra helsevesenet. Gikk til psykolog og var innlagt i flere år. Så ille trenger det ikke være for deg. Det du føler på nå at livet er verdiløst og meningsløst det er depressivt tankegods. Samme med at du står foran økonomisk ruin og at du ikke duger til noe. Alt det er depresjonen som snakker. 

Anbefaler deg på det sterkeste å snakke med noen om dette. Få profesjonell hjelp. 

Og så er det en rekke tips som går på livsstil som hjelper mot depresjon, selv om man selvsagt helst ikke vil, fordi depresjon gjør deg tiltaksløs og negativ: vær utendørs daglig, helst i dagslys, hold en normal døgnrytme hele uka, prioriter søvn og ikke ligg oppe og se på serier hele natta fordi ingenting betyr noe, ikke undertrykk følelser (den er vanskelig), vær i fysisk aktivitet, jo hardere trening jo bedre, men bare en liten tur hjelper. 

Selv har jeg syndet på det meste av livsstilsrådene her selv siste tiden, la merke til det nå når jeg skrev til deg, og jeg føler meg verre enn på lenge. Jeg spiste nesten  bare dritt i går, og lå våken for å lese og se serier til klokken 4. Da ødelegger jeg for meg selv. 

Lykke til! Livet er bedre enn dette!

 

Anonymkode: b3b43...c87

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Høres ikke helt deprimert ut. Da er det mer ligge i senga, ikke dusje, ikke pusse tenner, ikke bry seg om seg selv. Om noe så dystymi, da går du på jobb, er aktiv, men alt er slitsomt, man er trøtt hele tiden, dårlig selvfølelse o.s.v. Man glemmer ting fortere, har dårlig fokus og lite driv i hverdagen, men man kommer seg gjennom det.

Jeg ville startet med legen. Steg 1 er ofte å se om man har vitaminer. Jeg ble testet flere ganger for vitamin D og jern før legen innså at psykolog kanskje var en løsning. Der fikk jeg diagnosen dystymi og endte opp med kognotiv terapi.

Anonymkode: ce586...aec

Angst og depresjon kan gi seg utslag på flere måter. Depresjon er ikke bare å ligge i senga, og ikke orke å dusje eller pusse tenner. Det er en myte, det er masse andre symptomer og. 

Et symptom på depresjon kan feks være å være mye sint uten grunn. Det visste jeg ikke før jeg begynte å gå i kognitiv terapi. Jeg trodde bare jeg var et dårlig menneske som ble sint for alt mulig. Nå er jeg «frisk», og ikke sint for alt og ingenting lenger. 

Det er forresten ikke så viktig å sette en diagnose. Det viktigste er å få hjelp og få det bedre! Det er ikke normalt å ha det slik som TS har det. Kan absolutt anbefale kognitiv terapi. 

Anonymkode: 9c03a...d96

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Høres ikke helt deprimert ut. Da er det mer ligge i senga, ikke dusje, ikke pusse tenner, ikke bry seg om seg selv. Om noe så dystymi, da går du på jobb, er aktiv, men alt er slitsomt, man er trøtt hele tiden, dårlig selvfølelse o.s.v. Man glemmer ting fortere, har dårlig fokus og lite driv i hverdagen, men man kommer seg gjennom det.

Jeg ville startet med legen. Steg 1 er ofte å se om man har vitaminer. Jeg ble testet flere ganger for vitamin D og jern før legen innså at psykolog kanskje var en løsning. Der fikk jeg diagnosen dystymi og endte opp med kognotiv terapi.

Anonymkode: ce586...aec

Jeg vet at jeg mangler jern. Det har jeg alltid gjort. Har også tidligere hatt lite vitamin D. Dette har jeg vært til legen med flere ganger før. Løsningen er å ta jerntabletter en periode uten at det er til så stor hjelp. 

Anonymkode: 9faaa...a0b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at jeg mangler jern. Det har jeg alltid gjort. Har også tidligere hatt lite vitamin D. Dette har jeg vært til legen med flere ganger før. Løsningen er å ta jerntabletter en periode uten at det er til så stor hjelp. 

Anonymkode: 9faaa...a0b

Jeg går på jern året rundt og 3 ganger anbefalt dose for d-vitamin. Men ta kontakt med legen. Lat er du ikke, du trenger hjelp uten tvil.

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angst og depresjon kan gi seg utslag på flere måter. Depresjon er ikke bare å ligge i senga, og ikke orke å dusje eller pusse tenner. Det er en myte, det er masse andre symptomer og. 

Et symptom på depresjon kan feks være å være mye sint uten grunn. Det visste jeg ikke før jeg begynte å gå i kognitiv terapi. Jeg trodde bare jeg var et dårlig menneske som ble sint for alt mulig. Nå er jeg «frisk», og ikke sint for alt og ingenting lenger. 

Det er forresten ikke så viktig å sette en diagnose. Det viktigste er å få hjelp og få det bedre! Det er ikke normalt å ha det slik som TS har det. Kan absolutt anbefale kognitiv terapi. 

Anonymkode: 9c03a...d96

Depresjon som diagnose har ganske klar symptomer, men det finnes mange typer depresjoner som folk flest ikke er klar over og dermed tenker de at jeg er jo ikke deprimert, jeg kommer meg jo på jobb, jeg er i aktivitet o.s.v.

Anonymkode: ce586...aec

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du høres definitivt deprimert ut. Og det høres ikke ut som bare en mild depresjon heller. 

Jeg har vært alvorlig deprimert og jeg kjenner meg igjen. Etter hvert gikk jeg ikke på jobb overhodet og ble innlagt på sykehus. Ta tak i helsa di før det går så langt. 

Mitt første tips er det du spiser. Å ikke få næringsrik mat er med på å vedlikeholde depresjonen. Å spise sunt handler ikke bare om kropp og vekt, men det gjør noe med humøret. Å spise variert og næringsrike grønnsaker er viktig. Men mest av alt er det kanskje å unngå alt sukkeret og junkfooden. Hvordan føler du deg etter du har spist? For meg er det sånn at jeg kan få en pause mens jeg spiser, en lettelse, men problemene blir ikke løst og etterpå føler jeg meg verre.  Det hjelper heller ikke at jeg er blitt sykelig overektig. 

Jeg fikk hjelp fra helsevesenet. Gikk til psykolog og var innlagt i flere år. Så ille trenger det ikke være for deg. Det du føler på nå at livet er verdiløst og meningsløst det er depressivt tankegods. Samme med at du står foran økonomisk ruin og at du ikke duger til noe. Alt det er depresjonen som snakker. 

Anbefaler deg på det sterkeste å snakke med noen om dette. Få profesjonell hjelp. 

Og så er det en rekke tips som går på livsstil som hjelper mot depresjon, selv om man selvsagt helst ikke vil, fordi depresjon gjør deg tiltaksløs og negativ: vær utendørs daglig, helst i dagslys, hold en normal døgnrytme hele uka, prioriter søvn og ikke ligg oppe og se på serier hele natta fordi ingenting betyr noe, ikke undertrykk følelser (den er vanskelig), vær i fysisk aktivitet, jo hardere trening jo bedre, men bare en liten tur hjelper. 

Selv har jeg syndet på det meste av livsstilsrådene her selv siste tiden, la merke til det nå når jeg skrev til deg, og jeg føler meg verre enn på lenge. Jeg spiste nesten  bare dritt i går, og lå våken for å lese og se serier til klokken 4. Da ødelegger jeg for meg selv. 

Lykke til! Livet er bedre enn dette!

 

Anonymkode: b3b43...c87

Det du skriver om mat er jeg enig i, og jeg merker det jo selv, men klarer ikke å ta meg sammen. Når det gjelder døgnrytme, så jobber jeg tredelt turnus og jeg merker at det ikke er bra for meg. Føler meg mye mer nedfor i perioder der jeg har jobbet mye nattevakter. 

Jeg har planer om å starte å spise bra og begynne å trene, men jeg tenker hele tiden "i morgen". Kunne ønske jeg kunne få et avbrekk fra "alt" hvor jeg bare kunne tenke på selv.

 

TS

Anonymkode: 9faaa...a0b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vet at jeg mangler jern. Det har jeg alltid gjort. Har også tidligere hatt lite vitamin D. Dette har jeg vært til legen med flere ganger før. Løsningen er å ta jerntabletter en periode uten at det er til så stor hjelp. 

Anonymkode: 9faaa...a0b

Dette er noe som burde følges opp over lengre tid. Det finnes sykdommer som gir problemer med jern, samt at for lite jern kan gi en kronisk følelse av utmattethet, og kan i noen tilfeller føre til at man føler seg nedstemt og sløv i hodet

Anonymkode: 81dc8...d6f

[AnonymBruker]

Det høres definitivt ut som depresjon. Den kan arte seg på mange måter. Jeg kjenner igjen mange av symptomene fra da jeg var deprimert. Jeg lurte også på om jeg bare var lat. Nå når jeg er frisk, er jeg et helt annet menneske. Ta kontakt med fastlegen, det går sjelden over av seg selv.

Anonymkode: 781c2...7d3

[AnonymBruker]

Jeg er ganske sikker på at du er veldig deprimert. Kjenner igjen absolutt alt du skriver. Jeg startet slik og det gikk rett ned etterhvert. Så kom deg til fastlege så fort som mulig. Jeg ble sykmeldt fra jobb og har ennå ikke kommet meg. I perioder ligger jeg bare i sengen og alt er helt svart. Det er kjempeviktig at du spiser sunt selv om du føler det er likegyldig. Jeg har i perioder ingen matlyst. Men presser meg til å spise sunt for jeg vet kropp og psyke må ha noe å gå på. Dropp fastfood, hjernen din trenger matvarer som tilfører serotonin. Søk på nettet, banan er f.eks veldig bra. Du vil føle deg så mye bedre om du spiser sunt. Kognitiv behandling har god effekt på depresjon. Det er utrolig mange som sliter om dagen, så ikke føl deg alene eller trekk deg selv ned. Du trenger hjelp til å bli deg selv igjen. stor klem

Anonymkode: 353fa...f2c

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt gått til legen og tatt en prat. Jeg kjenner meg veldig igjen, og jeg var også veldig i tvil om det kunne være depresjon eller bare latskap, så jeg lot det ligge. Nå er det mye tyngre å ta tak i og komme seg ut av. Så ville absolutt tatt tak i det nå😊

Anonymkode: e1684...7ec

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ikke helt deprimert ut. Da er det mer ligge i senga, ikke dusje, ikke pusse tenner, ikke bry seg om seg selv. Om noe så dystymi, da går du på jobb, er aktiv, men alt er slitsomt, man er trøtt hele tiden, dårlig selvfølelse o.s.v. Man glemmer ting fortere, har dårlig fokus og lite driv i hverdagen, men man kommer seg gjennom det.

Jeg ville startet med legen. Steg 1 er ofte å se om man har vitaminer. Jeg ble testet flere ganger for vitamin D og jern før legen innså at psykolog kanskje var en løsning. Der fikk jeg diagnosen dystymi og endte opp med kognotiv terapi.

Anonymkode: ce586...aec

Ehh... vel vel... har selv hatt alvorlig depresjon og ble innlagt på tvang. Tilsynelatende fungerte jeg helt fint i hverdagen til det en dag sa «pang». Hadde vært deprimert 5-6 mnd før innleggelsen. Så man KAN «skjerpe seg» og særlig om man er forelder og har ansvar for barn...

Anonymkode: b3987...b63

[AnonymBruker]

Vet du, det kan være mye som er grunnen, men lat er du ikke. 

Ta en ordentlig test på stoffskiftet ditt, da inkl alle de nødvendige prøvene. Med tanke på at du går opp i vekt, kan dette være lurt å få sjekket ordentlig. Få opp jernnivået ditt, og D vitamin. Sjekk alltid om det er fysisk først. Du må uansett ta en tur til legen. 

Er det fysisk vil medisin/vitaminer hjelpe deg. Er det psykisk må du komme deg til psykolog. Du har ansvar for 3 barn, du er nødt å tenke på de også. Du må nesten jobbe litt selv med hjelp så klart, for å komme opp av dette mørke hullet. Jeg vet jeg er litt hard nå, men du har andre rundt deg som er avhengig av at du fungerer i hverdagen og jeg unner ingen å ha det slik. 

Jeg har hatt det helt likt selv, alle disse følelsene og tankene, hos meg var det lavt stoffskifte i tillegg sliter jeg litt psykisk pga barndommen.  Hver dag til jobb ønsket jeg å krasje. Ikke dø eller skade noen, men bare for å få et avbrekk, få slappet av med god samvittighet. I dag synger jeg og smiler på vei til jobb. Ikke hver dag, men ofte. Jeg trener hver dag, spiser sunt og jobber mye med meg selv. 

Jeg synes du er flink som går på jobb. Som faktisk ønsker å ta tak i dette. Har nok selvinnsikt til å forstå at du må gjøre noe med situasjonen din. Og tøff nok til å snakke om det. Men du trenger nok kanskje litt hjelp til å komme videre ❤️ Og det håper jeg du finner. 

Anonymkode: fe666...0e9

[Coffee1234]

Jeg er enig i andre her om at du def. høred deprimert ut. Man må ikke ligge i senga hele dagen for å være deprimert. 

Har vært deprimert tidligere, og kan godt kjenne meg igjen i lysten til at noe alvorlig skal skje, som kreft. Tenk å bare kunne ta en pause fra alt, ingen klandrer deg for å ikke jobbe, ikke ta husarbeid, osv. Bare kunne fokusere på seg selv.

Tror du kunne hatt godt av terapi, og finne tilbake til den delen av deg som er glad i deg selv, som vil utforske livet og som lar hver dag være en ny dag. 

 

[AnonymBruker]

Og få sjekka stoffskiftet når du er i gang. 

Anonymkode: 0c52b...db1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Når jeg tenker tilbake, var det sånn jeg hadde det en god stund før jeg krasjet såpass at jeg måtte gå ut av butikken fordi tårene trillet ved kjøttdisken, og jeg var nær ved å begynne å hylgrine. Da hadde jeg allerede i nær ett år kjent på det du beskriver, men tenkt «alle har en dårlig dag/periode, ta deg sammen». Jeg endte opp med langtidssykemelding og etterhvert psykolog i 3 år pga depresjon og «utbrenthet».

Problemet er når ting man før kunne føle glede ved, er noe som ikke lenger gir glede, eller at det faktisk fremkaller stress fordi man må ta på seg «gladmasken», og man ender opp som sliten av noe man egentlig før ville blitt glad for. Det som en annen her nevner med å ligge under dynen og ikke orke noe, beskriver en alvorlig depresjon. En depresjon kan være mild, moderat eller alvorlig. 

Ta kontakt med legen din, beskriv akkurat hvordan du har det inni deg. Ikke tenk på å minimere problemene dine fordi det er «flaut», eller fordi du ikke vil bli oppfattet som sutrete eller lat. Legen skal være såpass oppegående at han/hun skal kunne oppfatte alvorlighetsgraden av dette om du beskriver det som du har gjort her, og også være der for å hjelpe med slikt i første instans. Så får dere finne ut hvordan dette løses best videre. 

Ønsker deg all lykke videre, og husk at det det til slutt blir bedre. Av og til tar det bare tid.

Anonymkode: 5b703...914