"Tomhet" som grunnfølelse?

[AnonymBruker]

Er det mulig?

Anonymkode: 50123...278

[AnonymBruker]

Med grunnfølelse mente jeg den følelsen som alltid er i grunn, og om det er flere så er det den som dominerer aller mest. Uansett hvordan man har det ellers i livet og hvor lykkelig man måtte føle seg gjennom dagen, så er det tomheten som ligger i grunn når man f.eks sitter noen minutter alene i et stille rom og kikker ut av vinduet mellom lykkeslagene.

Noen som kjenner seg igjen i dette?

Anonymkode: 50123...278

[AnonymBruker]

Ja -I den forstand at jeg sjelden lar følelsene ta overhånd, verken glede, sorg eller noe annet. Det har jeg ofte, føler ofte mine følelser er tillært, påtatt og lite naturlige. Tror ingen merker det så godt, unntatt mannen min som har bemerket det ett par ganger.

Anonymkode: 4b973...4d7

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg lurer på om jeg har skyld som grunnfølelse. 

[AnonymBruker]

Når støyet er borte, er det en god tomhet der ja.

Anonymkode: 6ec48...c19

[AnonymBruker]

Snakker vi om en god tomhet eller en tomhet som i at det føles ut som om noe mangler?

Anonymkode: 271bd...be3

[Coffee1234]

Spennende spørsmål. Jeg har kjent mye på tomhetsfølelse i mitt liv, men etter å ha fått det bedre er den der ikke så mye lenger. Selv om den kan være der ofte, og være sterk, tror jeg ikke at jeg ville ha kalt det for en grunnfølelse. Tror heller det er noe annet som ligger til grunn for den. 

Bare som et eksempel: hvis man har blitt mye neglisjert og avvist, tror jeg noen kam kjenne på en tomhetsfølelse. (Kan være mange andre grunner og, bare et eksempel). Men da tror jeg at det er sorgen over dette, som kan være vanskelig å sette ord på, som egentlig er grunnfølelsen, ikke tomheten som følge av det. 

 

 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med grunnfølelse mente jeg den følelsen som alltid er i grunn, og om det er flere så er det den som dominerer aller mest. Uansett hvordan man har det ellers i livet og hvor lykkelig man måtte føle seg gjennom dagen, så er det tomheten som ligger i grunn når man f.eks sitter noen minutter alene i et stille rom og kikker ut av vinduet mellom lykkeslagene.

Noen som kjenner seg igjen i dette?

Anonymkode: 50123...278

Jeg liker meg ganske ofte bedre alene enn sammen med fullt av folk. Har ikke så lett for å være tom egentlig, men tristhet og sinne er min grunnfølelse. Jeg var ikke slik som barn...eller, trist faktisk, men det har blitt mer blandet med sinne. Kanskje fordi jeg begynner å bli såpass "gammel" at jeg synes jeg burdte vært lenger kommet og jeg har aldri vært i noe forhold en gang. Har en samlet familie, men tiden er ikke slik den var da bestemor fremdeles eksisterte og folk må reise lenger avgårde for å ta utdannelser, så vi splittes vi også. Er selv ikke noe interessert i å bo på hjemstedet mitt, men jeg fant et sted hvor jeg følte meg hjemme, traff en mann der også, men også dette klarte jeg å ødelegge fordi jeg er så forferdelig sint på meg selv og trist. 

Anonymkode: 8408b...a73