Har jeg rett til å sørge?

[Helene]

Ble skilt for et år siden etter et kort ekteskap. Mannen slo seg fullstendig vrang og mente han var SJEFEN min i det øyeblikket vi ble gift. Fikk plutselig også høre hvor dum og idiot jeg var hver dag. Nevner også at jeg spotanaborterte etter et av hans verbale utskjellinger som varte i 5 timer. Etter halvannet år med utallige diskusjoner og beskjeder om hvor syk jeg var i hodet, valgte jeg å avslutte det hele. Angrer ikke på denne avgjørelsen!

Likevel sliter jeg med en indre sorg. Vet at jeg er litt deprimert, men for meg handler det også om knuste drømmer og ønsker for framtiden. Jeg er nå 36, livredd for mannfolk (dvs åpne meg), og mitt største ønske her i verden har alltid vært egen familie med mange barn. Drømmen om flere barn smuldres bort for hver dag som går. Kjenner veldig på min biologiske klokke når jeg ikke stoler på mannfolk lengre, og ikke ser for meg at jeg klarer et nært forhold de nærmeste par åra. Føler at jeg mangler noe stort inni meg som jeg ikke klarer å gjøre noe med.

De som kjenner meg avføyer meg med at jeg må jo være fornøyd med det barnet jeg har (11 år), og at det er en fantastisk unge. Jeg er fortsatt ung, og mye kan skje. Det virker ikke som om noen egentlig skjønner at jeg har et stort sår inni meg.

Derfor lurer jeg på om jeg har rett til å sørge? Over tapte drømmer, om å finne min sjelevenn, og over barna jeg ikke kommer til å få?

Jeg bare spør...???

[Gjest Gjesta]

I mine øyne finnes det ingen ting som heter rett/ikke rett til å sørge.Man har de følelsene man har, uansett.

Jeg synes ikke det er så rart at du sørger over dette jeg, for drømmene dine ble jo ikke helt som du tenkte.Og ikke var mannen din den du trodde han var heller (går jeg ut i fra), så en periode til å sørge er vel normalt i slike situasjon.

Men pass deg så du ikke "henger deg" opp i dette. Sørg over det en stund og kom deg videre.

For desto lengre du kværner rundt de vonde tankene du har rundt dette, desto vanskeligere vil det være for deg å løsrive deg fra dem.

Jeg tror de fleste har blitt såret i forhold, noen mer enn andre, men man kan ikke slutte å tro på andre mennesker for det. Husk at alle menn er ikke som eksen din.

Det som har skjedd i fortiden kommer man alltid til å ha med seg, men det er opp til hver enkelt om man lar det dominere sitt nåværende liv.

Lykke til videre :dagensrose:

[Helene]

Jeg vet at livet går videre, og at jeg ikke burde tenke så mye å det. Men eks-mannen nekter å gi slipp. Han nekter å gjøre noe for å bli ferdig med skifte etter ekteskapet, så nå har jeg sendt saken over til retten for å prøve å få en avslutning. Han har brukt lengre tid på å trenere denne saken enn ekteskapet har vart :-?

Føler at jeg går på autopilot for å klare hverdagen. Det blir lite tid til sorgreaksjoner for å få det ut av kroppen, og når jeg en sjelden gang sier noe blir det bagatellisert. For meg er det ingen bagatell, men en reell sorg. Som om jeg har mistet en del av meg selv.

Egentlig er jeg en veldig positiv person som tar vare på de små gleder i hverdagen, og jeg har planer for framtiden når rettsaken er ferdig. Det er bare at jeg har et tomt hull inni meg som jeg ikke vet om jeg noen gang greier å fylle opp igjen. Usikkerhet er en ufyselig ting!

[FANNY]

Prøv å skifte fokus. Vi er hva vi tenker. Prøv å fokusere på hvor bra det var at du raskt kom deg ut av det destruktive forholdet. Du burde være fornøyd med deg selv, mange bruker tiår eller et helt liv på et håpløst ekteskap. Så flott at du har et barn da !

Flere av mine venninner i slutten av de 30/ beg av 40 får barn, tiden har ikke gått.

Hvis du virkelig ikke kommer ut av de dystre tankene burde du søke proff. hjelp. Det viktigste er at du tar ansvar for din egen lykke, enten ved å be om hjelp, eller gå ut i verden å bruse med fjæra !

[Gjest En annen Helene....]

Derfor lurer jeg på om jeg har rett til å sørge? Over tapte drømmer, om å finne min sjelevenn, og over barna jeg ikke kommer til å få?

Så klart du har lov til å sørge. Jeg sørger over det samme - og det er en vond sorg.

Man er så alene med den. Føler at den på en måte ikke er "lovlig". Det er så mange som sier "ta deg sammen", "livet er ikke slutt" osv osv

Det hjelper jo slettes ikke på den følelsen man har inni seg..........

Uansett -jeg klarer meg jeg. 8)

[LilleBille]

Det er vel ikke for ingenting skilsmisse kalles "den sorgen man ikke sender blomster til"...

Det er klart det går an å sørge - selv om det var det var riktig at det ble brudd. Ting er triste og leie likevel. Tror ikke det finnes en lykkelig skilsmisse - det er alltid ødelagte drømmer, håp osv. (men dette har nok folk som ikke har vært gjennom det samme vanskelig for å forstå)