Jeg føler alt handler om diagnosen.

[AnonymBruker]

De er ganske sikre på at jeg har Asperger, og mamma driver alltid å sier dette til bekjente. Med min godkjennelse altså, det er bekjente vi har kjent hele livet, men jeg går litt lei hele greia. For jeg er på mange måter ikke "som andre" voksne.  

føler alt handler om aspergersen og psykologen sa at jeg må regne med å bruke en del tid på behandling. Altså, lære om meg selv og gå på evt kurs for å lære meg å se ting fra andres vinkel. Hun sa at det som er typisk ved as er at vi ikke skjønner når vi har såret noen og at vi ofte kan gjøre andre ubekveme. Føler liksom det alltid er min oppgave å ikke støte andre, passe på hva jeg sier og slik. Jg er absolutt ikke ufin, men det er noe med helheten, væremåten som gjør at jeg ikke når inn til folk og ikke de til meg. Og kjærlighetslivet mitt er et helvete. 

Anonymkode: ca364...ab7

[AnonymBruker]

Du sier at du føler det alltid er din oppgave å passe på at du ikke støter andre. Alle andre mennesker som ikke ønsker å såre andre har akkurat den samme oppgaven som du har og det burde være alles oppgave hele tiden å passe på at vi ikke sier ting som er stygt mot andre mennesker og gjør dem lei seg. Man bør alltid passe på hva man sier; altså at man tenker seg om før man snakker og at man tenker om det gir noen god nytte for andre å si det man skal si. 

Anonymkode: 2f36f...8bd

[AnonymBruker]

Ta i mot all hjelp du kan få. Det er helt jævlig å ha det sånn og ikke vite når man har såret før det er for sent. Det er jo ikke sånn at man ønsker å såre folk, men så skjer det allikevel. Og selv om det ikke er med vilje og man ikke har hatt sjanse til å skjønne det selv der og da fordi man ikke har nok erfaringer eller lært ting som gir en den insikten en trenger, så går det jo utover andre. De får følelsene såret uansett og det å vite at man er årsaken til sånt gjør at man ikke ønsker å omgås andre i det hele tatt.

Kjenner veldig igjen det du sier om at det er du som må passe på å ikke såre andre, ikke så mye andre vei. For vi med Asperger kan bli såret av ting som kanskje de uten diagnosen ville blitt såret av. Og siden vi er de "unormale", så blir det fort sånn at når vi blir såret så må vi skjønne at det ikke er så lett for andre å vite hvordan de skal være overfor oss og at ting vi kan bli såret av er det mange andre ser på som bagateller fordi det er så vanskelig å sette seg inn i vår måte å fungere på og ta inn inntrykk på. Det er forståelig at det kan være vanskelig for andre å skjønne, selv om vi forklarer det, men det er allikevel sårt at det ikke er den der automatiske forståelsen for vår reaksjon. Heldigvis er det mange fine mennesker der ute som lytter hvis man forklarer og som er genuint opptatt av å forstå for å vite hvordan man kan kommunisere best mulig.

Jeg måtte bli voksen før jeg innså at jeg ikke hadde hatt særlig selvinnsikt på akkurat dette med Asperger før jeg ble nærmere 30. Og nå kan jeg ikke gå tilbake å rette opp alle mine feil, for jeg har jo ikke sett dem før nå, ikke sant. Og hva med alle tilfeller jeg ennå ikke har innsett at jeg f.eks har såret noen eller gjort dem ukomfortable og usikre? Jeg fikk også høre av en psykolog en gang at jeg kom til å såre noen, kun pga diagnosen. Det er liksom uunngåelig, var inntrykket jeg ble gitt. Da tenkte jeg at jeg er jo så redd for nettopp å være årsak til andres vonde følelser og prøver alt jeg kan å ikke være stygg med noen, men så skjedde det allikevel. Flere ganger. To ganger husker jeg spesielt år jeg tenker tilbake. Det er erfaring å ta med seg, men skulle jo helst hatt det unngjort eller vært sånn jeg er i dag hele tiden.. for da hadde det jo ikek skjedd!

Hvis du blir tilbudt hjelp, kurs, osv., si ja! Det kan være vanskelig å få hjelp hvis du havner utenfor hjelpeapparatet og er utenfor i mange år. Håper det går bedre for deg.

Anonymkode: a1946...a02

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For vi med Asperger kan bli såret av ting som kanskje de uten diagnosen IKKE* ville blitt såret av.

 

Anonymkode: a1946...a02

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta i mot all hjelp du kan få. Det er helt jævlig å ha det sånn og ikke vite når man har såret før det er for sent. Det er jo ikke sånn at man ønsker å såre folk, men så skjer det allikevel. Og selv om det ikke er med vilje og man ikke har hatt sjanse til å skjønne det selv der og da fordi man ikke har nok erfaringer eller lært ting som gir en den insikten en trenger, så går det jo utover andre. De får følelsene såret uansett og det å vite at man er årsaken til sånt gjør at man ikke ønsker å omgås andre i det hele tatt.

Kjenner veldig igjen det du sier om at det er du som må passe på å ikke såre andre, ikke så mye andre vei. For vi med Asperger kan bli såret av ting som kanskje de uten diagnosen ville blitt såret av. Og siden vi er de "unormale", så blir det fort sånn at når vi blir såret så må vi skjønne at det ikke er så lett for andre å vite hvordan de skal være overfor oss og at ting vi kan bli såret av er det mange andre ser på som bagateller fordi det er så vanskelig å sette seg inn i vår måte å fungere på og ta inn inntrykk på. Det er forståelig at det kan være vanskelig for andre å skjønne, selv om vi forklarer det, men det er allikevel sårt at det ikke er den der automatiske forståelsen for vår reaksjon. Heldigvis er det mange fine mennesker der ute som lytter hvis man forklarer og som er genuint opptatt av å forstå for å vite hvordan man kan kommunisere best mulig.

Jeg måtte bli voksen før jeg innså at jeg ikke hadde hatt særlig selvinnsikt på akkurat dette med Asperger før jeg ble nærmere 30. Og nå kan jeg ikke gå tilbake å rette opp alle mine feil, for jeg har jo ikke sett dem før nå, ikke sant. Og hva med alle tilfeller jeg ennå ikke har innsett at jeg f.eks har såret noen eller gjort dem ukomfortable og usikre? Jeg fikk også høre av en psykolog en gang at jeg kom til å såre noen, kun pga diagnosen. Det er liksom uunngåelig, var inntrykket jeg ble gitt. Da tenkte jeg at jeg er jo så redd for nettopp å være årsak til andres vonde følelser og prøver alt jeg kan å ikke være stygg med noen, men så skjedde det allikevel. Flere ganger. To ganger husker jeg spesielt år jeg tenker tilbake. Det er erfaring å ta med seg, men skulle jo helst hatt det unngjort eller vært sånn jeg er i dag hele tiden.. for da hadde det jo ikek skjedd!

Hvis du blir tilbudt hjelp, kurs, osv., si ja! Det kan være vanskelig å få hjelp hvis du havner utenfor hjelpeapparatet og er utenfor i mange år. Håper det går bedre for deg.

Anonymkode: a1946...a02

Takk. Jeg nærmer meg 30 selv og er nesten sint for at det ikke ble tatt tak i tidligere. Jeg gikk på BUP da jeg var tenåring men jeg aner ikke og husker ikke hvorfor det ikke ble fulgt opp. Så gikk livet liksom bare sin gang og jeg fullførte videregående og fikk jobber. Tenkte at denne annerledesfølelsen satt bare i hodet, men nå har jeg følt meg så hemmet i livet at jeg bare måtte ta tak, bedre nå enn å vente til 35. Det blir godt å finne ut av ting,men det er ikke alt psykologen sier som er særlig oppløftende heller. Som at dette vil ta tid, og at jeg kanskje må regne med å ikke kreve det samme av meg selv som før. Altså, hun kan ikke bestemme hva jeg skal kreve av meg selv, men for eksempel da...dette med å ut i arb.livet igjen, å finne en arb.giver som kan om Asperger og har forståelse 😕 føler jeg liksom kommer der som en som trenger spesialtilretteleggelse og må være takknemmelig for at jeg får lov til å jobbe og det ene med det andre. Man blir liksom litt sist i rekka, for de "vanlige" skal stå først i kø i både jobblivet og kjærlighetsmakredet, så kommer vi med as, som må finne noen som tar oss for det vi er da..... føler det er mye jeg ikke kan gjøre, pga diagnosen. 

Anonymkode: ca364...ab7