Gå til innhold

Evig naver


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Tja, hvor skal man begynne. Jeg er en ung kvinne mot slutten av tyveårene. Jeg har gjort utrolig mange feil opp i gjennom livet, droppet ut av utdanning og nesten ingen jobberfaring. Jeg er den klassiske naveren som er fanget litt mellom barken og veden, og som sliter med å komme ut i selvstendig arbeid. Det er vanskelig å se for seg et liv hvor jeg er 100 % selvforsynt økonomisk. Jeg sliter enormt med dette å stå på egne ben, og siden jeg har en dysfunksjonell og destruktiv familie, så har mine tryggeste og nærmeste blitt til nav og helse-sektor. 

På grunn av evig tid med isolasjon og håpløshet, har jeg ingen godt nettverk. Jeg har rett og slett blitt utkonkurrert, og mens jeg rotet bort fasen hvor jeg skulle få alt på stell, så gjorde alle andre det. Jeg har surret bort 10 år på å finne ut hva som er utfordringen min, mens gjennom åenes løp har utfordringen blitt meg selv og egen innstilling. 

Jeg har den der tanken om at "alt ordner seg uansett, jeg kommer aldri til å havne på gaten", da jeg verken er redd for fengsel, innleggelse eller døden. Blir det jævlig nok så gjør jeg et lovbrudd eller setter meg utenfor legevakten i undertøyet på vinterstid. Det er alltid noen som kan ta vare på meg, om ikke mennesker rundt meg, så i alle fall det offentlige. 

Jeg har levd på nav fra jeg var 17 år frem til dags dato. I disse årene har jeg sittet hjemme og trygget meg selv i egen boble. Jeg overlever, men jeg lever ikke. Jeg sitter bare her og overlever, mens verden bare suser forbi og kjører sitt løp. Et løp jeg overhodet ikke har lyst til å være en del av. Jeg syntes verden er skummel. Jeg liker ikke utviklingen og jeg liker ikke mentaliteten som bygger seg opp. Jeg er så langt nede på fattig-grensa at jeg rett og slett ikke bryr meg lengre. 

Jeg er ikke sosialt tilbakestående, tvert i mot, men jeg klarer det ikke over tid. Jeg er sosial i korte intervaller. Jeg beveger meg ut i samfunnet innimellom bare for å minne folk på at jeg ennå er her, slenger ut litt aksjer og gjør meg attraktiv, for å så trekke meg tilbake igjen fordi jeg egentlig ikke liker det jaget. Jeg kommer med små tilpassede drypp sosialt, samtidig som jeg kommer med små tilpassede drypp ift nav og helse-sektor. Jeg har alltid visst at jeg kan komme dit jeg vil hvis jeg må, (innenfor realistiske grenser) hvis jeg bare skrur på sosial intelligens, men jeg MÅ ikke, så da ha jeg ingen motivasjon heller. 

Psykolog går jeg til, åpenbart. Ellers, hjelp? Er det flere der ute som er like tafatte og håpløse? Jeg har mest lyst til å bare finne en mann som kan bygge meg et lite hus litt avsides med vedfyring, brønn og solcelle-panel. Med jordkjeller, drivhus og hele pakka. Jeg kan produsere et barn med 100% friskhets og utsendes-garanti som betaling med forbehold om keisersnitt. Jeg vil melde meg ut, gi meg stønad til hyttebygging så skal jeg fiske min egen fisk, plante min egen potet og hogge min egen ved resten av livet. 

Anonymkode: d7dc0...b58

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du skriver veldig bra, så du er tydelig intelligent. Det vil være totalt bortkastet om ikke du tar en utdannelse, både for samfunnet og deg selv. 

Anonymkode: 40139...f0b

  • Liker 21
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du noe utdannelse? Finnes mye man kan studere over nett, eller bare lese hjemme og møte opp på eksamen. 

Anonymkode: 13652...f76

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Produsere barn anbefaler jeg deg ikke når du har såpass med psykiske issues. Barn krever veldig mange sosiale ting du må forholde deg til. Å leve utenfor samfunnet er en forlokkende tankr, men uansett hvor usosial du er så er isolasjon utfordrende på sikt. Så man klarer ikke å leve i samfunnet og heller ikke utenfor...   Its doomed... 

Anonymkode: d4133...7d0

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver veldig bra, så du er tydelig intelligent. Det vil være totalt bortkastet om ikke du tar en utdannelse, både for samfunnet og deg selv. 

Anonymkode: 40139...f0b

Signerer denne. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest MizBiz
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver veldig bra, så du er tydelig intelligent. Det vil være totalt bortkastet om ikke du tar en utdannelse, både for samfunnet og deg selv. 

Anonymkode: 40139...f0b

Jeg også signerer denne! Mest sannsynlig er det oppveksten din som ødelegger for deg ennå. Håper du får bra hjelp - du har et stort potensiale!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Selv om TS skulle være intelligent, så er det ingen garanti for å gjøre det bra på skole og universitet. Tvert imot er det mange som dropper ut av universitetet fordi de ikke er vant med å jobbe for karakterene. På samme tid vil faktorer som sosial angst, depresjon, konsentrasjonsproblemer osv påvirke resultatene. Syntes ikke dere burde hype opp ts på at alt kommer til å bli fryd og gammen bare fordi dere mener hun er intelligent. For det er ikke slik verden fungerer....

Når man er sosial isolert må man finne en arena for å bli vant til folk igjen. Hvordan dette kan gjøres er da verre å si, og kommer nok an på hvor en bor. 

Anonymkode: 5d471...495

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selv om TS skulle være intelligent, så er det ingen garanti for å gjøre det bra på skole og universitet. Tvert imot er det mange som dropper ut av universitetet fordi de ikke er vant med å jobbe for karakterene. På samme tid vil faktorer som sosial angst, depresjon, konsentrasjonsproblemer osv påvirke resultatene. Syntes ikke dere burde hype opp ts på at alt kommer til å bli fryd og gammen bare fordi dere mener hun er intelligent. For det er ikke slik verden fungerer....

Når man er sosial isolert må man finne en arena for å bli vant til folk igjen. Hvordan dette kan gjøres er da verre å si, og kommer nok an på hvor en bor. 

Anonymkode: 5d471...495

Men det å være intelligent vil alltid hjelpe på. 

Anonymkode: 40139...f0b

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer aldri til å få barn. Jeg liker ikke verden og samfunnet, og da vil jeg åpenbart ikke at mitt eventuelle avkom skal lide ennå mer. Ikke minst at jeg tenker at barn i dag trenger ressurssterke foreldre for å unngå fattigdom og nav-fella. 

Jeg har tenkt en del på klesbutikk. Jeg er utrolig god på konstruktive komplimenter, og ser detaljer og potensiale i det meste. Jeg er generelt veldig sprudlende, men jeg befinner meg i et vakuum hvor jeg nå rett og slett bare er redd for å sabotere for meg selv hvis jeg bare har én dårlig dag.

Jeg har 3-årig vgs med salg + påbygg. Jeg har fullført ett år av en påbegynt bachelor i ped (Jeg har permisjon nå, sjokk). Jeg har sertifikat. Noen dager vil jeg bare svippe innom ulike butikker og selge meg selv for alt det er verdt, men så stopper det opp når presset om å lykkes dukker opp.  

Jeg er en voksen unge som aldri ble presset til noen ting. Jeg har aldri hatt regler eller rutiner. Det har nærmest gått sport i å begynne på ting for så og lage snubletråd for meg selv. Bare det å få inn én fot føles som en seier, og da lever jeg litt på den og slutter, helt til jeg må få en ny fot inn igjen for å få hjulet til å gå rundt. Jeg vil ikke være en snylter. Jeg vil ut, få folk til å le og smile, og føle seg bra. Problemet mitt er at jeg motiveres ikke av penger fordi jeg aldri har tjent noe eller hatt noe i oppveksten.

Hvor kan jeg gå? Hva skal jeg si? Hvor mye skal jeg presse meg? Hvordan skal jeg klare å forholde meg rasjonell når tanker om å trekke seg tilbake i bobla mi tar for mye plass? Jeg trenger råd til å holde ut et påbegynt løp, ikke minst å lage et mål som per dags dato er realistisk å få til. Bachelor er jeg ikke strukturert nok til å få til nå, og den kamelen er tung å svelge. Tiden renner ut. Nå er erfaring viktigere enn å gro fast i en aap transe på en eller annen skolebenk med et eller annet "fyll" som pensum....  

 

TS

Anonymkode: d7dc0...b58

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du tenkt på å bli journalist? Du skriver veldig bra og levende. En vei inn utennutdannelse finnes og det er å skrive og sende det til lokale aviser. Skriv feks om ukens nyhetssaker og send inn hver torsdag. Mange har fått jobb i avisen etter en stund med innsendte kåserier over nyheter og andre ting. 

Anonymkode: 84e42...af1

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er samfunnsengasjert, men jeg har en integrert skepsis til nyheter, og lager meg alltid en konspirasjonsteori slik at jeg blir paranoid og bekymret. Jeg har aldri tenkt over at jeg som journalist vil lykkes. Jeg har egentlig ikke tenkt særlig over det fordi jeg føler det er så stort og eksponerende. Hvis jeg mislykkes er det så mange som får se det. Jeg vil ikke stikke meg ut før jeg har noe vettug og nyttig for samfunnet å komme med. På en annen side fantaserer jeg over hvor spennende og utforskende det kunne blitt hvis jeg satset på en retning innenfor skriverier. 

Jeg føler jeg har brukt livet mitt på å forberede til en eneste stor presentasjon, og nå nærmer eksamen seg. Jeg har kun denne ene sjansen igjen, jeg kan ikke konte lengre. Jeg er desperat etter å få samlet "min flokk", jeg har skjønt at relasjonen jeg har til psykologen min ikke kan være den eneste jeg føler meg helt trygg i. Jeg vil ha nettverk, bidra, føle meg nyttig. Jeg har fått et "offer" stempel, og nav sitter bare og venter på en søknad om ung ufør. Ingen presser meg. 

Skulle skrevet en bok hvor en av karakterene het Barken og en annen Veden..... 

TS

Anonymkode: d7dc0...b58

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir ydmyk og lettet over den troen dere viser meg her på Kvinneguiden. Jeg forventet ikke at anonyme på et forum faktisk kunne gi meg noe i den grad dere har gitt meg i denne tråden. 

TS

Anonymkode: d7dc0...b58

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver veldig bra, så du er tydelig intelligent. Det vil være totalt bortkastet om ikke du tar en utdannelse, både for samfunnet og deg selv. 

Anonymkode: 40139...f0b

Det synes jeg også, liker du å skrive? Hva med å skrive artikler om temaer du interesserer deg for, evn noveller eller andre tekster og sende dem til aviser, magasiner og forsøke å få dem publisert?

Anonymkode: df2f5...6c1

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

hva med å blogge; en annerledes blogg enn rosabloggerne?

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. føler ikke at jeg passer inn i samfunnet, samtidig er det vondt å stå utenfor. i dette kapitalistiske sorteringssamfunnet strekker jeg ikke til. er 40 år, delvis ufør pga fysisk og psykisk sykdom.

gjør noe nå, kjære ts. ikke sitt å se på at livet passerer deg

Anonymkode: fbc1e...a1d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her, TS. Har selv hatt mye rot med utdanningen min og det å vite hvilken vei jeg skal ta i livet. Har en bagrunn fra fosterhjem da moren min var rusmisbruker og en noe trøblete barndom uten gode rollemodeller. Personlig har jeg en tendes til å ruminere mye, og når man  blander det med en dose angst, så ser jeg ofte mange muligheter, men konklusjonene jeg drar blir for ofte negative og ender med at jeg ikke foretar meg noe som helst. Årene fra jeg var 20 til nå på slutten av denne epoken ikke ført til noe produktivt annet enn endel nåværende skam over dagens situasjon å tanker om hvor jeg burde vært i livet mitt om jeg hadde foretatt meg noe produktivt. Personlig har jeg gode forutsetninger for å lykkes i det jeg foretar meg, men viljen til å gjennomføre er svært lav. Det har ført til at jeg i dag er uten en fast plass å bo og har vært det i to år. Om noen ser meg i offentligheten oppfattes jeg som en hvilken som helst annen person som har orden i livet.

Kontaktet en psykolog i starten av desember da jeg innser at jeg må få orden på livet mitt, og fikk etter store personlige vanskeligheter overbevist meg selv av psykologen til å motta hjelp av nav i form av dagpenger. Det å pante flasker for å ha mat kan vise seg å være vanskelig å leve på i lengden.  

Om du vil ha noen å skrive til for utvekslende tanker om nåværende situasjon og muligheter til forbedring, så er det bare å kontakte meg.  

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 hours ago, AnonymBruker said:

Men det å være intelligent vil alltid hjelpe på. 

Anonymkode: 40139...f0b

Vel, nei, men vi trenger ikke gå inn på det. 

Anonymkode: 5d471...495

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Du er meg.

Eller, du er den jeg ville vært uten barn. En uplanlagt graviditet reddet meg, ironisk nok. Det ga meg en mening, mitt barn skulle slippe å vokse opp slik jeg gjorde så det ga meg motivasjon til å i det minste få hus og hjem på stell. Et fungerende familieliv. Men det stopper liksom der, jeg fungerer fortsatt ikke "ute i verden", jeg har ikke jobb. Noen påbegynte forsøk som fort strandet ut i ingenting. Men hjemmet mitt, det er bra. Her har jeg funnet en slags identitet.

Jeg sier ikke at du skal få barn, bare at jeg kjenner meg så inderlig godt igjen i alt du skriver. Og som de andre sier over her, du skriver bra! Bruk det! 

Lykke til! Håper du finner din plass du også en dag.

Anonymkode: 3b07e...bbd

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har brukt ti år på å se verden gå forbi. På mandag tar du kontakt med nav og spør om muligheten til arbeidstrening. Jeg kan ingenting om nav og hva de kan tilby, men de har gitt deg penger de siste ti årene? Uten å pushe på noe som helst?

Slutt å tenk på hva som er lurt eller ei. Kom deg ut i aktivitet. Ledighet er faktisk roten til alt ondt og et mareritt for psyken. Du blir kanskje plassert i et praktisk yrke, en kantine eller noe. Dette vil trigge din tenking rundt løsninger; hva du egentlig vil etc. Bare sørg for at du har noe å gjøre hver dag. Det er faktisk det du trenger nå. Hva som helst av gjøremål.

Du har vært borte fra verden i flere år, men det tar ikke lang tid før du føler deg som en del av et maskineri. Dessuten er det ikke sånn at du må holde pusten fra dag 1. Alle i jobb har dager som går opp og ned. Man får gjort jobben allikevel, men slukner litt tidligere noen kvelder.

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir nå heller provosert av at noen lever slik du gjør. Som om dine issues gir deg rett til å leve på skattebetalernes penger. Jeg har jobbet fullt mesteparten av mitt voksne liv, men aldri har jeg hatt lyst til det. Selvfølgelig skulle jeg heller tilbrakt dagene med å gjøre noe mye mer spennende, ha fri, kunne slappe av. Men man tar seg sammen, selv om man skulle ha sine issues, fordi vi har en plikt til å forsørge oss selv i dette samfunnet, så lenge vi har en helse til det, og det har du.

Anonymkode: d1ebb...edc

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg blir nå heller provosert av at noen lever slik du gjør. Som om dine issues gir deg rett til å leve på skattebetalernes penger. Jeg har jobbet fullt mesteparten av mitt voksne liv, men aldri har jeg hatt lyst til det. Selvfølgelig skulle jeg heller tilbrakt dagene med å gjøre noe mye mer spennende, ha fri, kunne slappe av. Men man tar seg sammen, selv om man skulle ha sine issues, fordi vi har en plikt til å forsørge oss selv i dette samfunnet, så lenge vi har en helse til det, og det har du.

Anonymkode: d1ebb...edc

Høres strengt tatt ikke ut som om du har psykisk helse til det.....

Anonymkode: 5d471...495

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...