Asperger, depresjon, realisme og tvang..

[AnonymBruker]

Jeg ble sjekket for autisme når jeg var i bhg, men det hadde jeg ikke. Jeg begynte på BUP da jeg var på ungdomsskolen, men av en eller annen grunn avluttes det. Så blir jeg voksen og fungerer helt greit så lenge jeg er innenfor vanlige trygge rammer. Får meg jobb osv, men så føler jeg meg stagnert. Blir deprimert fordi jeg er alene utenom jobben. Det er ikke BARE andre sin feil at jeg er alene, det er ikke deres feil egentlig, det er også jeg som ikke finner folk "spennende" nok eller hva jeg enn skal si. Jeg finner NOEN interessante, men disse føler jeg meg så underlegen at jeg unngår på en måte. 

Nå har jeg begynt på DPS, jeg går arbeidsledig og har absolutt null motivasjon for noe som helst!! Til og med mamma har blitt lei meg, for jeg er bare sur, tung og i dårlig humør hele tiden. Det er INGENTING som frister. 
Derfor blir jeg så lei, når folk spør: "kjærligheten da?" nei,,kjærligheten? den er like kjedelig som den alltid har vært. En jeg ikke er interessert i er helt vill etter meg, han jeg egentlig ville tok jeg ikke muligheten med mens jeg hadde den, og er typisk nok den som er lengst unna på alle måter. 
Og "hva har du planer om nå da?" åååh!!jeg har ingen realistiske planer. Jeg er talentløs og kan sikkert få meg jobb igjen i en butikk...skal gjøre det for jeg bryr meg om at folk betaler skatt...men jeg kommer ikke selv til å bli noe lykkeligere av det. hodet mitt er et helt annet sted! 

Oppfølgninga går sakte også. Hele livet er liksom satt på vent. Jeg var virkelig på vei opp i 2016, men så falt det for fullt tibake. Hvorfor er det slik?? Tør faen meg snart ikke å være lykkelig lenger...for når du er på vei opp så serverer  alltid livet en kraftig nedtur! 

Så var det dette med tvang da... 
Jeg husker når jeg var barn så var jeg veldig interessert i "noe".  tør ikke skrive hva i frykt for å bli gjenkjent. Men etter hvert så prøvde læreren og mamma å tvinge meg til å interessere meg for noe annet, og jeg husker jeg følte det var noe alvorlig galt med meg. De gjelmte alle filmer som hadde med mine interesser å gjøre, jeg fikk ikke engang lov å tegne det. De skulle ikke se en enenste tegning som inneholdt mine interesser. Nå er jeg redd jeg møter liknende ting, selv om jeg nå er voksen.
Jeg må liksom interessere meg for andre menn enn han jeg egentlig tenker på. Jeg må interessere meg for andre ting enn det jeg drømmer om. Jeg føler jeg må lære meg å interessere meg for alt som er kjedelig!! Hvorfor skal jeg alltid lære det motsatte? 

Anonymkode: 86d53...e02

[AnonymBruker]

Det du kaller "tvang", det er jo typisk for autisme/Asperger, og kalles da "særinteresse". Og mange jenter som skulle hatt det, får ikke autismediagnose, eller får den som voksne, og ofte til tross for tett oppfølging av helsevesenet. Ellers har jeg bare dette - folk og interessene deres er oppskrytt, kanskje du bare må "dele" deg mellom kjedelige hverdagsting, og det du faktisk er opptatt av?

Anonymkode: f8ed2...ec2

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen som voksen. Etter vanskelig oppvekst og tenår fant jeg en form for fungering innenfor de rammene jeg hadde. Hadde et travelt liv og rutiner som holdt meg oppe. Utenifra fungerte jeg tilsynelatende godt, men inni meg gjorde jeg ikke det. Så mistet jeg dette og kaoset inni meg slo dramatisk ut. Har ikke kommet meg opp enda. 

Anonymkode: bc1ea...aa8

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk diagnosen som voksen. Etter vanskelig oppvekst og tenår fant jeg en form for fungering innenfor de rammene jeg hadde. Hadde et travelt liv og rutiner som holdt meg oppe. Utenifra fungerte jeg tilsynelatende godt, men inni meg gjorde jeg ikke det. Så mistet jeg dette og kaoset inni meg slo dramatisk ut. Har ikke kommet meg opp enda. 

Anonymkode: bc1ea...aa8

Omtrent det samme som meg. En vanskelig oppvekst, men jeg hadde rammer som jeg så ut som jeg fungerte fint innenfor. Men ingen så stresset mitt og konsentrasjonen jeg måtte bruke for å gjennomføre det. Jeg hadde dog ikke et travelt liv, jobbet deltid og måtte bruke all fritid på å hente meg inn igjen, ble kjempesliten av å være sosial, så jeg klarte bare en brøkdel av det "alle andre" klarte. Så mistet jeg rammene mine og måtte klare meg alene. Det gikk dårlig og jeg klarte ikke jobbe mer. Jeg fikk etterhvert diagnosen, men jeg har ikke kommet meg enda og vet ikke om jeg noen gang gjør det. 

Det er også veldig få mennesker jeg interesserer meg for. På en måte skulle jeg ønske jeg hadde venner, men på en annen måte så orker jeg ikke gi så mye som man må i et forhold. Jeg sliter også veldig hvis det ikke er noe som interesserer meg.

Anonymkode: a5ee9...5da

[Gjest theTitanic]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble sjekket for autisme når jeg var i bhg, men det hadde jeg ikke. Jeg begynte på BUP da jeg var på ungdomsskolen, men av en eller annen grunn avluttes det. Så blir jeg voksen og fungerer helt greit så lenge jeg er innenfor vanlige trygge rammer. Får meg jobb osv, men så føler jeg meg stagnert. Blir deprimert fordi jeg er alene utenom jobben. Det er ikke BARE andre sin feil at jeg er alene, det er ikke deres feil egentlig, det er også jeg som ikke finner folk "spennende" nok eller hva jeg enn skal si. Jeg finner NOEN interessante, men disse føler jeg meg så underlegen at jeg unngår på en måte. 

Nå har jeg begynt på DPS, jeg går arbeidsledig og har absolutt null motivasjon for noe som helst!! Til og med mamma har blitt lei meg, for jeg er bare sur, tung og i dårlig humør hele tiden. Det er INGENTING som frister. 
Derfor blir jeg så lei, når folk spør: "kjærligheten da?" nei,,kjærligheten? den er like kjedelig som den alltid har vært. En jeg ikke er interessert i er helt vill etter meg, han jeg egentlig ville tok jeg ikke muligheten med mens jeg hadde den, og er typisk nok den som er lengst unna på alle måter. 
Og "hva har du planer om nå da?" åååh!!jeg har ingen realistiske planer. Jeg er talentløs og kan sikkert få meg jobb igjen i en butikk...skal gjøre det for jeg bryr meg om at folk betaler skatt...men jeg kommer ikke selv til å bli noe lykkeligere av det. hodet mitt er et helt annet sted! 

Oppfølgninga går sakte også. Hele livet er liksom satt på vent. Jeg var virkelig på vei opp i 2016, men så falt det for fullt tibake. Hvorfor er det slik?? Tør faen meg snart ikke å være lykkelig lenger...for når du er på vei opp så serverer  alltid livet en kraftig nedtur! 

Så var det dette med tvang da... 
Jeg husker når jeg var barn så var jeg veldig interessert i "noe".  tør ikke skrive hva i frykt for å bli gjenkjent. Men etter hvert så prøvde læreren og mamma å tvinge meg til å interessere meg for noe annet, og jeg husker jeg følte det var noe alvorlig galt med meg. De gjelmte alle filmer som hadde med mine interesser å gjøre, jeg fikk ikke engang lov å tegne det. De skulle ikke se en enenste tegning som inneholdt mine interesser. Nå er jeg redd jeg møter liknende ting, selv om jeg nå er voksen.
Jeg må liksom interessere meg for andre menn enn han jeg egentlig tenker på. Jeg må interessere meg for andre ting enn det jeg drømmer om. Jeg føler jeg må lære meg å interessere meg for alt som er kjedelig!! Hvorfor skal jeg alltid lære det motsatte? 

Anonymkode: 86d53...e02

Et faktum for alle er at livet består av mye hverdagsstrev. Kjedelig å være bindt opp til den samme jobben dag ut og dag inn. Noen morer seg med det de gjør, men de fleste ikke. Det er for mange hverdager som blir like og gjør oss motløse. Dette er livets fakta for alle. Man må innfinne seg og gjøre det beste ut av det. Kjærligheten likeså. De største forelskelsene er umulige. Til og med Freud skrev det: at når det er hindringer i veien oppstår det en enda sterkere forelskelse som en slags forelskelse i forelskelsen. 

Vi som har levd litt kan tenke tilbake på slike forelskelser og tenke at det jammen er bra de ikke ble noe av. Her har man ilagt et annet menneske de mest fantastiske egenskaper og malt alt rosenrødt. I virkeligheten ville mange av disse forelskelsene gått rett i dass om de hadde blitt noe av. En dag finner du en flott mann du vil leve med og da kan du tenke tilbake på at det var like greit disse tidligere forelskelsene ble noe av. 

Det jeg ikke skjønner er hvorfor dine andre interesser blir nektet deg. Jeg kan ikke komme på en eneste ting som kan være så forbudt med mindre det er å lemleste, drepe, mobbe eller stalke da.