ADHD, hva nå???

[AnonymBruker]

Jeg forutsetter at du forstår at jeg ikke mener at noen som får en diagnose er heldig! Men ved å fokusere på styrkene som ofte følger med ahd så går det bedre enn å fokusere på begrensinger. ADHD er ingen sykdom, det er en lyte som gjør at det sksl ta hensyn til og tilrettelegges. Med god tilrettelegging så klarer styrkene å bli mer synlig og den kreativ og empatiske siden kommet frem.

Anonymkode: d03fe...5dd

[AnonymBruker]

Ingen grunn til panikk! Her i familien var jeg den som først fikk ADHD diagnosen. Like før jeg ble 47! Så finn en av sønnene det , da han var 20. Det viktigste er å lære hvordan ADHD påvirker ulike områder i livet. 

Tenker også at det nå er massiv forskning på hjernen og at forståelsen rundt ADHD kommer til å øke. Finnes foreldre grupper på FB. Meld dere inn i ADHD Norge. 

Lykke til!

Anonymkode: b40ef...093

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi venter på sluttpapiret fra BUP, ja. 

PPT har tidligere vært på banen, og konkludert med at hun ikke trenger spesiell tilrettelegging i skolen. Noe vi foreldre mener at hun absolutt bør ha. Bør vi slå oss til ro med konklusjonen fra PPT, som kom før ADHD-diagnosen?

TS 

Anonymkode: 5d5fa...18f

Nei, dere SKAL IKKE slå dere til ro med dette. De har jo konkludert FØR diagnosen har vært på plass. 

Vanligvis skal det være et avslutningsmøte hos BUP, der dere foreldre, noen fra BUP, noen fra PPT, barnets fastlege og en eller flere fra skolen møter (vanligvis kontaktlærer og noen fra skolens administrasjon). 

Her går BUP igjennom hele utredningsprosessen, og hvilken diagnose man har landet på. Det blir snakket om barnets styrker og svakheter, og hva barnet kommer til å trenge hjelp til. 

I etterkant av dette møtet skal PPT utarbeide en sakkyndig vurdering. Dere foreldre skal være med på et møte før/mens denne skrives, slik at dere vet hva som står der. Denne skal som sagt sendes til rektor på skolen, som fatter vedtaket. 

Siden dere er på flyttefot, så bør dere involvere den nye skolen så raskt som mulig. Hør med BUP om det er best at den nye skolen blir med på møtet.

Mitt barn fikk diagnosen i januar i fjor, og skulle starte på skolen i august. På dette avslutningsmøtet på BUP, som ble avholdt i mars, møtte noen fra skoleledelsen på den skolen hun skulle begynne på, siden det ikke var avgjort på det tidspunktet hvem som skulle være kontaktlæreren hennes. 

Alt av vedtakt var klart før skolestart, og barnet mitt fikk altså tildelt fire timer i uka. Vi fikk selv være med på å bestemme hvordan disse timene skulle brukes (men det kan kanskje ha sammenheng med at jeg selv er pedagog, med mye erfaring med ADHD på forhånd). 

Anonymkode: e36c5...a6b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forutsetter at du forstår at jeg ikke mener at noen som får en diagnose er heldig! Men ved å fokusere på styrkene som ofte følger med ahd så går det bedre enn å fokusere på begrensinger. ADHD er ingen sykdom, det er en lyte som gjør at det sksl ta hensyn til og tilrettelegges. Med god tilrettelegging så klarer styrkene å bli mer synlig og den kreativ og empatiske siden kommet frem.

Anonymkode: d03fe...5dd

Jeg er TS, og skjønner godt hva du mener. Disse barna har et herlig og sjarmerende vesen, og er ofte smarte og sosiale. Samtidig så har de jo en 'forbannelse' over seg, med alle disse tingene de sliter med.

For de som har barn med sterk ADHD, er det vel vanskelig å kalle det annet enn tragisk at ungene har diagnosen. 

Vårt barn er mer midt på treet, tror jeg. Herregud for et herlig menneske hun er, samtidig som hun krever så vanvittig mye av oss! 

TS 

Anonymkode: 5d5fa...18f

[AnonymBruker]

Min sønn på 9 år har en enorm energi, og blir aldri sliten. Han er veldig glad i å være med oss og hjelpe til og har en helt utrolig arbeidsevne/ståpåvilje. Det er en fordel i arbeidslivet, så alt er absolutt ikke negativt. Dessuten er han smart, god i matte og naturfag/kjemi. Han sliter derimot med lesing og skriving av lange tekster. Jobber bra på PC.

Anonymkode: f735a...6a4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er TS, og skjønner godt hva du mener. Disse barna har et herlig og sjarmerende vesen, og er ofte smarte og sosiale. Samtidig så har de jo en 'forbannelse' over seg, med alle disse tingene de sliter med.

For de som har barn med sterk ADHD, er det vel vanskelig å kalle det annet enn tragisk at ungene har diagnosen. 

Vårt barn er mer midt på treet, tror jeg. Herregud for et herlig menneske hun er, samtidig som hun krever så vanvittig mye av oss! 

TS 

Anonymkode: 5d5fa...18f

Man kan vel si det sånn at de har en masse kvaliteter som krever en enorm arbeidsinnsats å finpusse slik at de ender som positive evner i stedet for uoverkommelige hindre i voksenlivet 😉

I alle fall er jentungen på snart 8 slik. Sta som et esel kan finpusses til målbevisst. Rigid kan pusses til organisert og rettferdig. Med riktig veiledning.

Anonymkode: 85b9d...9d6

[AnonymBruker]

7 timer siden, Menchit skrev:

Dette er noe nav det verste jeg leser og hører om ADHD, det er en diagnose, det gir barnet såpass store vansker at det er behov for å gi både navn, medisiner, ekstra ressurser og tilrettelegging.

Barna har mange vansker, som i forskjellig grad kommer til uttrykk ved læring, sosial tilpasning,  regulering av emosjoner, osv osv Det er virkelig ikke noe man ønsker, føler seg takknemlig for eller ser som en styrke for barnet.

Har selv et barn med "alvorlig ADHD", itillegg fikk jeg selv samme diagnose i voksen alder. Er det noe jeg ikke føler meg takknemlig for er det ADHD. ADHD gir ikke barnet positive egenskaper, de er der fra før. ADHD gjør det bare mye vanskeligere for barnet å utnytte de styrkene og ressursene det har.

Når det er sagt har diagnosen, eller det å oppdra et krevende barn gitt både meg og resten av familien veldig mye i form av innsikt i barns behov, forståelse og aksept for at vi er forskjellige. Det har også tvunget frem en stå på vilje og evne til å finne kreative løsninger på de fleste  områder her i livet.

Til ts, jeg mener ikke å være negativ eller pessimistisk, men faktum er at de aller fleste med ADHD har en mer trøblete vei i livet enn normalt. At folk kaller ADHD en "gave" undergraver alvorlighetsgraden og behovet for hjelp og tilrettelegging. For ikke å snakke om alt det vanskelige barnet opplever, fortvilte foreldre og gjerne søsken også, som ofte blir " oversett" så lenge de ikke utagerer eller klager.

Mitt barn med ADHD var ekstremt krevende, og tok alt jeg hadde av krefter. I dag fungerer barnet greit, men jeg ser klart at det har godt på bekostning av det andre barnet, som har måttet tilpasse og tilpasse i det uendelige. Forhåpentligvis har hjelpeapparatet et mer helhetlig tilbud til hele familen i dag en tidligere. Hvis ikke vil jeg råde deg til å være oppmerksom på eventuelle søsken, ADHD barnet vet man som regel når det trenger deg. Søsken lærer gjerne å være usynlige, de vil ikke belaste foreldrene, de synes synd i søskenet som har det vanskelig og holder tilbake egne følelser.

 

 

Jeg har ett barn med adhd og ett barn med add, og først da ble jeg selv utredet for adhd. Jeg visste ikke at det ofte artet seg annerledes for jenter og kvinner, der uroen ofte er mer indre enn ytre, og mange ting falt på plass for meg da jeg skjønte at jeg har adhd. 

Joda, det har vært strid til tider, både i forhold til meg selv og i forhold til barna, men når det gjelder meg personlig har jeg tenkt mye på at jeg faktisk ikke ville ha valgt det bort, om jeg kunne spole livet mitt tilbake. Jeg er usedvanlig kreativ i forhold til resten av familien, og min uro har ikke bare ført til fortvilelse, den har også gitt meg mange opplevelser som jeg ikke hadde fått dersom jeg var mindre impulsiv. Jeg har hoppet ut i ting, og det har ført til like mye bra som dårlig, og det er MEG. 10 baller i luften samtidig, følge følelser mer enn fornuft, tenke utenfor boksen... det har ikke vært et kjedelig liv, for å si det slik.

Jeg ville ikke ha valgt det bort! Jeg er glad for diagnosen, så jeg kan være bevisst på den og holde meg selv litt i ørene, men jeg er glad for at jeg har vært og er meg, og jeg er glad for at mine barn er akkurat som de er. 

Adhd er en utfordring, ikke en dødsdom, og ikke forferdelig skjebne! 

 

Anonymkode: 1e0eb...2ce