Livet ja. Sånn generelt.

[Zaga]

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg vil. Jeg vet ikke hva jeg ønsker i livet. Vil jo men når jeg skal ta noen store valg så blir det så mye angst i magen at jeg ikke vet hva jeg skal og jeg blir så urolig i magen. Jeg merker at magen vrir og vrenger på seg og den rumler veldig og jeg hater magen min siden der sitter alle følelsene mine som en stor og ekkel klump som roper hjelp, hjelp hjelp.

Hele livet byr på utfordringer og når jeg gjør ting så sier magen helt motsatt. Det er vanskelig å puste og jeg blir helt kvalt. Halsen snurper seg sammen og hjertet dundrer fort. Akkurat som at jeg er andpusten mens jeg bare er hjemme og jeg merker at tankene påvirker det fysiske i kroppen. Jeg blir også veldig varm.

Det er sånn hele tiden for meg og noen ganger er det værre enn andre ganger og jeg blir helt desperat fordi jeg vet ikke om jeg skal stå eller ligge eller gå. Ofte må jeg gå tur med hundene siden jeg må ha frisk luft og jeg må gå og gå og gå langt. Jeg har så mye indre uro og indre stress inne i kroppen og da må jeg gå noe jeg har nå så nå må jeg ut å gå tur med hundene.

Bare det å skrive her nå gjør at jeg må ut. Har så angst. Føler jeg har konstant hjerteinfarkt og at jeg skal dø hvert eneste sekund. Føler jeg skal besvime og dette i bakken og alt går rundt og rundt. Jeg er fanget i min egen kropp fordi jeg vil ut av den. Jeg vil ikke være menselv fordi jeg hater meg selv så mye og jeg vet ikke hvorfor men det er bare det at jeg hater for den personen jeg er.

Jeg har ikke noen venner heller fordi jeg aldri er bra nok for noen og jeg bare dummer meg ut. Jeg er så redd for å si noe galt eller å gjøre noe galt og denne angsten er helt uutholdbar å holde ut med. Terapi har jeg vært siden jeg var barn og jeg må leve med dette her fordi hele livet byr jo på utfordringer. På nytt og på nytt og på nytt. Jeg er så nervøs og redd hele tiden og jeg aner ikke hva jeg er så nervøs eller redd for men det er bare en sånn generell frykt. Jeg føler meg så utilpass i livet og jeg passer bare ikke helt inn uansett hva jeg gjør og da ødelegger jeg alt. 

Jeg får bare ikke helt til livet. Jeg vil jo men jeg klarer ikke. Jeg vil så gjerne få til. Jeg ønsker så inderlig å klare livets krav og utfordringer. Nå må jeg gå tur fordi angsten er så sterk og det eneste som hjelper er å gå tur mens jeg prater med hundene mine. Uten hundene mine hadde jeg aldri klart meg. 

Takk for at du leste.

[Frøkensina]

Jeg har ikke noen råd, men sliter ofte med angst selv. God tur med hundene