Dødsangst tar overhånd

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av tyveårene og var plaget med litt panikkangst for noen år siden som oppstod når jeg ble utsatt for mine triggere. Jeg visste alltid at nå kom triggeren, nå kommer panikkangsten. Jeg klarte å håndtere den da, fordi jeg visste hva som utløste det.

Så gikk jeg to år uten. Helt til nå, før jul kom det et nytt, helt uten forvarsel. Jeg ble redd for å ha kreft, og det tok fullstendig overhånd. Jeg trodde jeg skulle dø snart, og kroppen reagerte. Det roet seg etter 20 min ca, men fy faen så vondt fysisk. Pupiller store som tinntallerkener, hjertebank, kramper og sjelving i armer og ben, osv, dere vet.. Jeg var så sikker på at nå kom jeg til å dø sakte og smertefullt, og tankene begynte å spinne på om jeg skulle ta selvmord. Det gikk heldigvis over før det gikk helt av hengslene.

Nå i kveld kom det et nytt et. Og dette er både pinlig og skremmende på en gang. Jeg satt en pastill fast i spiserøret. Jeg svelget og svelget, spiste og drakk og brakk meg. Den satt fast. Nå dør jeg. Nå dør jeg av en pastill som satt seg fast i spiserøret, skal jeg dø på denne måten? Så kom angstsympomene for fullt. Verre enn før, og tankene om at selvmord er mi der vondt meldte sin ankomst. Jeg ringte legevakt for råd, men hun sa bare at det gikk over. Ennå mer angst, klarte ikke å snakke. Så satt jeg meg i bilen, bonn gass og prikkete syn til legevakten, livsfarlig. 

Jeg kom frem, han nydelige legen i skranken skjønte hva som foregikk, til en pulsmåler på fingeren min og forklarte litt om spiserør og luftveier. Den kom til å løsne av seg selv. 

Så jeg kjørte hjem igjen, og dom før ved panikkangst tenkte jeg bare WTF, disse to siste gangene har minnet mer om psykoser. 

Har noen av dere erfaringer, råd? Jeg blir jo suicidal nå plutselig, tenker at å ende livet på min måte er bedre.. Når det går over, er jeg IKKE suicidal, men jeg er lettet over at jeg ikke gjorde noe så drastisk disse to siste gangene.  

Anonymkode: 626df...599

[AnonymBruker]

Ta kontakt med en profesjonell, altså en psykolog.

Du skal ikke behøve å slite med disse tingene. Det er ikke helt uvanlig, men det kan bli veldig slitsomt.

Anonymkode: cca0a...dc6

[AnonymBruker]

Beklager litt rare ord her og der, mobilen er ikke helt frisk. Hovedproblemet nå, er at den forbanna hjernen min forteller meg at selvmord er mye mindre smertefullt, og der og da, midt i det hele, rasjonaliserer jeg det og vurderer det. 

Dette er skremmende, jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor er anfallene så alvorlige og kraftige etter så lang tid uten?  

Anonymkode: 626df...599

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Beklager litt rare ord her og der, mobilen er ikke helt frisk. Hovedproblemet nå, er at den forbanna hjernen min forteller meg at selvmord er mye mindre smertefullt, og der og da, midt i det hele, rasjonaliserer jeg det og vurderer det. 

Dette er skremmende, jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor er anfallene så alvorlige og kraftige etter så lang tid uten?  

Anonymkode: 626df...599

Det er ikke uvanlig at dødsangst kan lede til tanker om selvdrap. De jeg kjenner som har slitt med det, er i live i dag, etter mange tiår. Men ta det alvorlig og søk hjelp.

Anonymkode: cca0a...dc6

[AnonymBruker]

Takk for svar, "godt" å høre at flere tenker på selvmord under anfallet, jeg har aldri opplevd det før.

Jeg skal oppsøke hjelp første og beste. 

Anonymkode: 626df...599

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar, "godt" å høre at flere tenker på selvmord under anfallet, jeg har aldri opplevd det før.

Jeg skal oppsøke hjelp første og beste. 

Anonymkode: 626df...599

Ja, sørg for å få hjelp. Du vil ikke at disse tankene skal få dominere resten av livet ditt.

Anonymkode: cca0a...dc6