Noen som har mistet kontakt med barnet sitt?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange svar. Det ligger mye bak her, alt fra mobbing til psykiatri. Grunnleggende sett forstår jeg det slik at jeg ikke har sagt de riktige tingene, ikke sett/forstått. Mange år gamle episoder/kommentarer tas fram og granskes på nytt. Alle forsøk på omsorg fra min side tolkes som kritikk osv, det har helt låst seg. Dette er nå 2-3 uker siden. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Gi det litt tid, men ikke følg rådene du har fått om å ringe/sende SMS fra annen tlf. etc. Da gjør du bare vondt verre. 

Anonymkode: 7f6aa...fd3

[AnonymBruker]

På 2.3.2019 den 11.34, AnonymBruker skrev:

Dette. Vi er fire barn, og ingen av oss har kontakt med mamma. Alle har kuttet henne ut av livet i voksen alder. Så vidt jeg vet har hun ingen venner heller lenger, ingen holder ut den giftige personligheten hennes.. 

Dersom du ser et mønster i at folk forsvinner ut av livet ditt, bør du gå i deg selv, og skaffe deg terapi for å endre deg til det bedre. 

Min mor har ikke et eneste fnugg av selvinnsikt, så hun forstår overhode ikke hvorfor ikke vi snakker med henne.

Anonymkode: 5a427...2cc

Moren din er psykisk syk da? 

Anonymkode: 83ff6...ec2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Moren din er psykisk syk da? 

Anonymkode: 83ff6...ec2

Alkoholiker. Har også noen andre diagnoseteorier, inkl personlighetsforstyrrelse, men siden det aldri har vært noe galt med henne, så kommer hun nok aldri til å bli utredet.

Samme kan det være, selv om vi bærer en stor sorg over alt som ikke er, så har vi alle det bedre uten henne i livet vårt. 

TS, kanskje det kan være en idé å ta en skikkelig prat med evt andre barn du har? Stille med åpent og ydmykt sinn, og be om eksempler og tilbakemeldinger på hvordan du kan bli en bedre mamma? 

Anonymkode: 5a427...2cc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Alkoholiker. Har også noen andre diagnoseteorier, inkl personlighetsforstyrrelse, men siden det aldri har vært noe galt med henne, så kommer hun nok aldri til å bli utredet.

Samme kan det være, selv om vi bærer en stor sorg over alt som ikke er, så har vi alle det bedre uten henne i livet vårt. 

TS, kanskje det kan være en idé å ta en skikkelig prat med evt andre barn du har? Stille med åpent og ydmykt sinn, og be om eksempler og tilbakemeldinger på hvordan du kan bli en bedre mamma? 

Anonymkode: 5a427...2cc

(aldri har vært noe galt i følge henne selv altså.) 

Anonymkode: 5a427...2cc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

(aldri har vært noe galt i følge henne selv altså.) 

Anonymkode: 5a427...2cc

Det er jo klassisk. Fy faen jeg blir forbanna. 

Anonymkode: f6b84...d45

[AnonymBruker]

Vet dette er en gammel tråd, men må bare skyte inn noe her.

jeg har en 18 år gammel datter som helt utav det blå bestemte seg for å ikke ha noe med meg å gjøre. Hennes far og jeg er skilt, både min datter og hennes far har samme psykiske lidelse. Min datter har endelig begynt å behandling nå.

Hennes far kastet henne ut for 3,5 år siden, da kom hun til meg 100%, å her har hun vært, i trygge omgivelser med voksne som har sett henne å møtt henne der hun måtte trenge det. Så skjer dette nå i sommer. Jeg Har selv gått til psykolog nå å var overbevist om jeg hadde feila, at alt dette er min feil. Min 18 åringe har ropt det til meg også, din feil, du har feila osvosv. Har også snakket med diverse pårørendeetater og har mye familie og venner rundt meg, alle har sett hvordan dette har utviklet seg etterhvert som min datter og hennes far hang mer å mer sammen.  Så smalt det altså til slutt. Har en datter til på 16 år, som også har sett hvordan ting har vært å hun sier det stikk motsatte av det min eldste sier. Min 16 åring har ingenting med far å gjøre og nå minimalt med søsteren å gjøre. Hun har til å med blitt utsatt for en del selv fra disse to som ikke er greit, å min yngste har også kommet til meg å fortalt en del av det min eldste har sagt i den siste tiden om både meg og generellt huset her med bonusfamilie. 
Så nei, det er ikke mesteparten av slike tilfeller som er foreldrenes skyld. 

Anonymkode: 55c56...1da

[Stor pike]

Min 18-åring har tatt fullstendig avstand fra meg. Har omtrent ikke hatt kontakt på et halvår. Han har dype psykologiske utfordringer, samt en diagnose. Det med diagnosen er en av grunnene til at vi sliter. Han hevder at jeg ikke aksepterer diagnosen hans. Noe som ikke er sant overhodet, selvsagt.  Jeg har gjort alt jeg kan komme på. Sender en sms i ny og ne og forteller at jeg er glad i ham og at jeg alltid vil være det. Han har fått for seg at jeg ikke liker ham og er glad i ham. Jeg vet ikke hva som er verst, at han hater meg, eller hevder at jeg hater ham. Han får heldigvis psykologhjelp (når han gidder) og jeg skal på pårørende kurs. Det hele er så vondt og sårt. Jeg legger meg alltid flat, snakker med rolig stemme mens han står og skriker, virkelig brøler. Forleden gikk han løs på mormor også. Det hjelper heller ikke at far og jeg ble separert i sommer. Som selvsagt er min skyld...

Til dere som hevder at det alltid er mors feil, ta dere en bolle! 

[NiceOrNothing]

Stor pike skrev (7 minutter siden):

Min 18-åring har tatt fullstendig avstand fra meg. Har omtrent ikke hatt kontakt på et halvår. Han har dype psykologiske utfordringer, samt en diagnose. Det med diagnosen er en av grunnene til at vi sliter. Han hevder at jeg ikke aksepterer diagnosen hans. Noe som ikke er sant overhodet, selvsagt.  Jeg har gjort alt jeg kan komme på. Sender en sms i ny og ne og forteller at jeg er glad i ham og at jeg alltid vil være det. Han har fått for seg at jeg ikke liker ham og er glad i ham. Jeg vet ikke hva som er verst, at han hater meg, eller hevder at jeg hater ham. Han får heldigvis psykologhjelp (når han gidder) og jeg skal på pårørende kurs. Det hele er så vondt og sårt. Jeg legger meg alltid flat, snakker med rolig stemme mens han står og skriker, virkelig brøler. Forleden gikk han løs på mormor også. Det hjelper heller ikke at far og jeg ble separert i sommer. Som selvsagt er min skyld...

Til dere som hevder at det alltid er mors feil, ta dere en bolle! 

Hvorfor er alle så opptatt med å fordele skyld? Heller enn å finne årsak . F eks hvis min oppdragerrolle ikke matcher barnets behov , må vi forsøke å tilpasse oss hverandre . Det er så typisk at folk går rett i forsvar heller enn å forstå att vi har ulike forventninger til hverandre . Ha en forventningsavklaring i relasjonen . Jeg ønsker å være en god mor / du ønsker å være en god sønn , hvordan møtes vi? Et barn som tar fullstendig avstand til en forelder , er stort sett et fryktelig såret barn ( er min erfaring ) . Hvorfor eller hvordan dette barnet er såret , vil det alltid være den voksnes jobb å finne ut av .  Hvis det er diagnoser evnt mishandling / alkoholisme etc i bildet, er det noe helt annet ❤️. Tenker at det fins ikke vanskelige barn , men barn som har det vanskelig . Det vil alltid være den voksnes ansvar å finne ut hvorfor ❤️