Jeg mot meg - min kamp, dag for dag

[jegmotmeg]

Velkommen til min dagbok. Til min lille, ensomme verden. 

For min historie: https://forum.kvinneguiden.no/topic/1258605-sorgen-over-å-være-annerledes/

Livet er trist. Livet er fint. Jeg føler meg tom. Jeg vil leve.

I denne dagboken vil jeg dele tanker, bekymringer, og musikk jeg hører på som hjelper meg gjennom livet. 

"Its getting lonely out here, oh my dear (...) It seems they cant handle me and who I am."

 

[jegmotmeg]

Sola skinner i dag. Jeg har vært ute, og til og med kjørt ned en liten tur til byen og handlet litt. Nå tenker jeg å se en serie eller lese i en bok. Skulle ønske jeg turte å gå på ski alene, siden jeg ikke har noen å gå på ski med. Livet er for kort til å ikke tørre å gå på ski. Jeg håper jeg tør en dag.

"My life's uncertain, and sometimes strange.
But one thing I've learned is it won't stay the same. 
Even in the darkness, I'll be okay.
The sun will come up, the seasons will change." 

[jegmotmeg]

Jeg kommer aldri til å ta livet for gitt. Det er ingen selvfølge at jeg lever i dag. Puster. Ennå. Som i et timeglass renner tiden ut, hvert sekund. Før eller siden har tiden rent ut. Siste åndedrag. Ferdig. Aldri mer puste inn frisk luft, aldri mer høre på musikk. Aldri lenger være. Ingen flere opplevelser. Ingen flere tårer. Ingen flere følelser. Ingenting. 

Jeg tror at når man er død, er det over. Det er ikke noe mer - for man er ikke mer. Jeg håper selvsagt at det er noe mer, jeg vil ikke at det hele skal være over når man dør. Men jeg tror dessverre at det er slik. 

Enn så lenge, er jeg.

"Mangt skal vi møte, og mangt skal vi mestre.
Dagen i dag, den kan bli vår beste dag.
Mangt har dagen skjenket oss, av stort og smått.
Mer kan hende enn vi har forstått."

[Metzili]

Hvordan går det med deg?  

[jegmotmeg]

Jeg har mistet min beste (og eneste) venn. Ikke i den forstand at han er død, men han har valgt å avbryte den forholdslignende relasjonen vi hadde og som varte i over tre år. Det gjør vondt. Føler ingen forstår hvordan det er, for selv om han ikke ville definere oss som kjærester, var vi i praksis kjærester i over tre år.

Det er det nærmeste jeg noen gang har vært et forhold, og jeg håper bare så inderlig jeg får oppleve det igjen i løpet av livet. Jeg har aldri vært så glad, aldri følt meg så trygg, aldri følt meg så hel, som med ham. Jeg har vært så forelsket, han har fått hjertet mitt til å banke så fort. Jeg har gått ut av komfortsonen min i mange sammenhenger på grunn av hans selvsikkerhet, utadvendthet og tro på seg selv, som også har fått meg til å føle meg trygg. Samtidig som han var manipulerende og ga uttrykk for at han elsket meg og sa at vi kom til å bli kjærester til slutt. Det skjedde aldri. Plutselig har han funnet seg ei annen jente og kastet meg vekk. Og det gjør så vondt... Jeg har aldri vært så såret som jeg er nå. 

Kommer til å bli ufattelig ensomt og tomt fremover, i verste fall for resten av mitt liv.