Sorgen over å være annerledes

[AnonymBruker]

Jeg har alltid følt at jeg (ufrivillig) skiller meg ut. Med "alltid" mener jeg fra barnehagealder. Jeg har alltid følt meg på siden av "alle andre" - "alle" andre jenter og også "alle" andre på min egen alder. Det har gjort vondt, vært tøft og til tider så tungt at jeg vurderte å gjøre slutt på livet (for å ha det på det rene: det er ikke lenger tilfelle - jeg ønsker å leve i dag). 

Aldri har jeg følt meg pen, jeg har alltid slitt med de sosiale kodene og vært veldig klossete. Hvis noen ser på meg merker jeg at jeg fryser til og kroppsspråket mitt blir klønete, med rare bevegelser. Jeg har ikke peiling på klær og sminke og føler ingenting ser bra ut på meg. Jeg er 21 år og føler jeg har mistet ungdomstiden min. Jeg har brukt mesteparten av tiden alene, da jeg gikk på videregående hadde jeg ingen venner i klassen og mistrivdes vanvittig. Kjente (og kjenner fremdeles) en sterk, nærmest uutholdelig angst i en rekke sosiale sammenhenger. 

En ting jeg har blitt særlig mobbet for er tennene mine. I flere år snakket jeg aldri med mindre jeg absolutt ikke hadde noe valg. Lot være å le og smile med tennene. Jeg smiler fremdeles svært sjeldent med tennene og ergrer meg over å snakke med nye mennesker. Det har naturligvis vært vanskelig for meg å skaffe meg venner da jeg har virket så reservert, nettopp fordi jeg kjente en voldsom angst for å skulle åpne munnen. Å spise lunsj kunne jeg finne på å gjøre på toalettet, fordi jeg ikke ønsket kommentarer/oppmerksomhet på tennene mine. Det er lett å si at "ingen bryr seg!", men det var jo ikke tilfelle da jeg stadig fikk spydige kommentarer på tennene mine. 

Tennene mine er faktisk en stor grunn til at jeg aldri har følt meg pen på noen måte. Sannsynligvis også en grunn til at jeg aldri har hatt kjæreste eller i det hele tatt fått noe særlig oppmerksomhet fra gutter. Jeg føler meg ordentlig deprimert på grunn av tennene mine, og har lyst å gråte når jeg ser meg i speilet - og ofte er det nettopp det jeg gjør (gråter). 

Videre har jeg svært tynt, stritt og slitt hår, som jeg også har fått kommentarer på. Jeg føler meg så lite pen at jeg aldri bruker sminke eller pynter meg - for hva er vitsen i å prøve? Bedre å se ut som jeg gjør og vise at jeg ikke prøver, enn å prøve hardt til ingen nytte. 

På toppen av kransekaken har jeg en kronisk hudsykdom, som jeg også har blitt plaget for av medelever. I tillegg har jeg fått kommentarer og spørsmål fra voksne venner av familien angående tennene mine, huden min osv. Jeg har bare lyst å isolere meg selv, noe jeg for så vidt har gjort, for jeg mistrives så utrolig med utseendet. Jeg er fanget i dette. 

Som dere sikkert har skjønt har selvtilliten min alltid vært svært lav. Jeg har ingen tro på at jeg er flink til noe som helst, og kjenner alltid en usikkerhet rundt hver minste lille detalj: Var det teit å si? Skal jeg si "hei" nå, eller blir det rart? Hvordan er tonefallet mitt nå, ble det unaturlig? Hvordan skal jeg gå frem her? Hva er riktig å gjøre i *en situasjon*? Dette er tanker som svirrer rundt i hodet mitt hver eneste dag.

Å gå på butikken er en utfordring, å jobbe er vanskelig for jeg føler ikke at jeg duger, og jeg føler de synes jeg er rar, sær og mislykket. 
Om nettene har jeg mareritt om at folk kommenterer utseendet mitt. 

Jeg kjenner på en dyp sorg og ser for meg at jeg aldri kommer til å bli gift og få barn. Selv om dette er ting jeg så inderlig ønsker å oppleve. Jeg har allerede mistet ungdomstiden min til å sitte alene hjemme, i frykt for å gå ut og bli sett av andre. Av den grunn var jeg ikke russ, og jeg har aldri vært med på en eneste fest. Jeg frykter nå at jeg kommer til å dø ensom og alene. At jeg kommer til å se alle på min alder som jeg gikk på skole med og ikke minst de som mobbet meg, gifte seg og få barn, gode jobber, fine hus og biler og bare det livet jeg alltid har drømt om. 

Jeg er så sliten av å være redd for kommentarer på utseende hele tiden, samtidig som jeg vet at frykten er velbegrunnet - for kommentarene, de kommer med jevne mellomrom. Jeg er så lei og jeg er så trist. Det eneste jeg vil er å være helt vanlig, se vanlig ut. Føle meg ung og bare gjennomsnittlig pen, leve livet og leve som et ungt menneske! Dét er min største drøm, i tillegg til å oppleve kjærlighet. Å bli elsket, og å elske noen. Være glad inni meg, føle meg betydningsfull for noen. 

Helgene mine består i å lage noe god mat alene, se en film/serie og slappe av. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å dele dette med. Noen å dele livet med. En jeg kan reise med, dra på turer med, ha dype samtaler med, og bare sove med. Og sorgen over at jeg sannsynligvis aldri blir å oppleve dette, den ødelegger meg rett og slett. Jeg ser "alle" rundt meg, lykkelige, de fleste med en kjæreste. Og alle er så pene, så flotte, så vellykkede, de forstår seg på de sosiale kodene, de har knekt dem, mens jeg stresser og stresser og får det bare ikke til. Hvis ikke de har kjæreste, har de i hvert fall gode venner rundt seg som de finner på ting med, deler minner og opplevelser med, lager fremtidsplaner med. Mens jeg ikke engang har venner.

Så jeg leser ungdomsbøker, lever litt i den verden en stund, og så er det tilbake til det virkelige liv. Hører på musikk og kjører meg en tur, alene. Filosoferer over livet, samtidig som jeg er så innmari klar over at jeg på så mange måter er heldig! Jeg bor i Norge, og har "alt" lagt til rette for et godt liv. Alt lagt til rette for å være lykkelig.

Hvorfor er jeg ikke lykkelig? Hvorfor er jeg ikke glad? Hvorfor er jeg så utakknemlig?

Hvorfor meg?

Anonymkode: 24d61...3a5

[AnonymBruker]

Trist lesning av ein 21 år gammel jente! ❤️

Jeg er idag 25 år gammel og kan relatere meget til mye av det samme du sliter med. 

Mange anbefaler psykolog osv, men personlig har jeg aldri tatt i bruk noe form for psykolog eller noe da jeg skjønte det ikke var for meg. Jeg så ofte ned i bakken hver eneste gang jeg gikk ut av hus. Prøvde å ikke være til bry for noen. Blir nesten litt sint på meg selv idag for å ha brukt så mange år på å «skamme» meg over meg selv over mitt utseende og personlighet. Og blir så lei meg å se andre «lide» !! 

Men du er unik. Ingen er som deg. Du er ditt eget eventyr og uansett hvordan du ser ut, så må du akseptere deg selv og elske deg selv. Ellers kommer du ingen vei. Vær stolt av deg selv ! 

Jeg har rett og slett bare akseptert meg som jeg er da jeg er for glad i livet til noe annet. Det har gitt meg ekstremt mye glede. Jeg har skikkelig livsgnist! Jeg ser ikke ned i bakken lenger blant folk. Jeg ser folk i øynene når dem spør om jeg vil ha kvittering etter å ha handlet. (Bare så enkelt som det.) Jeg er verdt noe. Og det er du også. Uansett hvor bedriten du selv føler deg. Jeg er sikker på du har verdens fineste personlighet, bare den må frem ❤️ 

Nå sier jeg ikke at du skal forandre deg, men ved dagens samfunn vet vi at vi er ganske utseendefikserte, og tenner er faktisk ganske enkelt å gå å fikse og kan gi deg en ganske god boost. Alle fortjener fine tenner 😊 økonomisk hjelper tannklinikken deg også ! ❤️

Anonymkode: 7051c...c31

[-lykke-]

Det er fryktelig leit å høre hvor dårlig selvtillit og selvfølelse du har. Jeg er overbevist om at du ikke er så lite pen som du tror du er. Men jeg forstår selvfølgelig at selvtilliten din har blitt knukket av mobbingen, slikt bryter en jo ned. 

Jeg tenker du burde gå til fastlegen din og fortelle rett ut hvordan du har det, og selvfølgelig om tidligere opplevelser. Så ber du om en henvisning til psykolog. Du må rett og slett jobbe med å få opp selvtilliten og selvfølelsen din. Hvis du klarer å få disse tingene opp, er jeg helt sikker på at du vil kunne få venner og også en kjæreste (siden dette er viktig for deg). 

Personlig har jeg aldri sett et menneske jeg synes er stygt, så jeg er helt sikker på at du ikke ser så fæl ut som det høres ut som du føler deg. Dette går på selvfølelsen og selvtilliten. Og utseendet stopper ingen fra å ha venner eller kjæreste. Finnes mange, mange mennesker som ikke er spesielt pene/vakre som har venner og partnere. Men det er klart det blir vanskelig hvis man føler man ikke er verdt stort.

Og du, jeg håper du klarer å komme over frykten for å smile (og snakke selvfølgelig). For det er virkelig noe som gjør et hvert menneske både penere og mer tiltrekkende.

Stor klem til deg ❤️

[AnonymBruker]

Takk for gode ord til dere begge to. Det betyr mye på en ekstra tung dag som denne... 

Tviler dog på at jeg kommer til å få noe dekt av tannklinikken. Men jeg vurderer absolutt å få "nye" tenner, dvs. trekke ut alle tennene mine og sette inn nye, uten at jeg vet hva en slik behandling heter eller koster for den saks skyld. Kan ikke bleke tennene mine heller, da jeg har en halv "kunstig" tann, som er limt fast. Regner med at den ikke vil kunne blekes da det ikke er ekte tann. Den fikk jeg dekt da jeg trengte det pga. en genfeil.

Har gått til psykolog tidligere, men klarer ikke å snakke om disse tingene. Det blir rett og slett for personlig og sårt. Det sitter uendelig langt inne å skulle snakke om dette, for det er liksom problemer "ingen" har. Jeg er også klar over at utseende i seg selv ikke stopper meg fra å ha venner, men jeg sliter også sosialt. Jeg ville heller ikke vært venn med meg, faktisk. Ikke fordi jeg ikke er en grei person, men fordi jeg har lite til felles med andre jenter og generelt andre på min alder. Jeg kan for mange virke kjedelig og spesiell, sær. Og da er det klart man heller ønsker å tilbringe tid med noen man har mer til felles på og som man forstår seg på, noen som ikke har en haug med begrensninger pga. angst og som følge av mangelfull sosialisering gjennom flere år.

Føler på en uendelig tomhet, samtidig som jeg ikke føler meg deprimert. Jeg er bare dypt ulykkelig. Det gjør vondt, både psykisk og fysisk. Men jeg vil leve. For innimellom har jeg noen fine øyeblikk, selv om det bare er små ting i hverdagen. Det kan være en fin sang, en god bok, god mat. En tur ute i frisk luft. Alene, men likevel fint, og jeg kjenner et lite snev av glede midt oppi sorgen over å ikke passe inn i denne verdenen.

TS

Anonymkode: 24d61...3a5

[AnonymBruker]

Det kreves hard jobbing for å komme deg opp fra denne mørke dalen! Og kun du kan starte det 😊

Og må bare si, du virker veldig oppegående og velformulerende 😊Og kjempefint at du finner glede av små ting i livet! ❤️ Kunne virkelig ønske jeg kunne hjulpet deg noe videre ! ❤️ 

Blir gjerne venn med deg evt brevvenner om du trenger og har lyst ! 😊 

Anonymkode: 7051c...c31

[jegmotmeg]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kreves hard jobbing for å komme deg opp fra denne mørke dalen! Og kun du kan starte det 😊

Og må bare si, du virker veldig oppegående og velformulerende 😊Og kjempefint at du finner glede av små ting i livet! ❤️ Kunne virkelig ønske jeg kunne hjulpet deg noe videre ! ❤️ 

Blir gjerne venn med deg evt brevvenner om du trenger og har lyst ! 😊 

Anonymkode: 7051c...c31

Velger å stå frem med nick da jeg uansett er "anonym".

Takk skal du ha. Du har rett i at det kreves hard jobbing for å komme seg ut av dette. Hvis det i det hele tatt er mulig. Må innrømme at håpet har blitt kraftig svekket med årene. Den vonde følelsen av å ikke være god nok, ikke være noe fin, gir liksom ikke slipp. Så for meg alt skulle endre seg når jeg ble ferdig med videregående, og når jeg flyttet for meg selv til en annen by, men neida. Sitter her ennå, og føler meg akkurat som jeg gjorde da jeg var 12. Like usikker, like redd. Like tom.

[AnonymBruker]

dette var som å lese om meg selv.

er godt voksen, og trodde tankene mine skulle endre seg. jeg vil oppfordre deg til å ta desse tingene opp med legen. du er ung, det er mulig å få hjelp. og det er mange arenaer du kan treffe andre mennesker på, men selvtillitten blir ikke bygd raskt. jeg synes du skrivet veldig reflektert, for meg virker du som en oppegående og reflektert ung kvinne. dette er egenskaper jeg liker ved andre mennesker, som er mer fengende enn et vakkert hår(ikke at jeg tror du ikke har eg fint hår), eller overfladisk tomprat. bryr meg lite om andres tenner, hår etc. heller mennesket bak. det er ikke vakkert hår, tenner eller andre ting ved utseendet ditt som definerer deg som menneske, men hvem du er bak desse ytre tingene. du vil bli kjent med mennesker som blir glad i deg for den du er, og ikke for utseende eller bankkonto. ønsker deg lykke til på reisen❤️

Anonymkode: 4bf35...52f

[AnonymBruker]

Hva er galt med tennene dine da? I dag kan man jo fikse hva som helst omtrent hos tannlegene. Det koster penger, ja, men hvis det kan forbedre livskvaliteten din og høyne selvtillitten din, er det vel verdt pengene? Begynn å spare. Ta deg en ekstrajobb på et sykehjem eller noe, og begynn og spare penger til tannbehandling.

Man kan få et helt nytt sett med tenner og et helt nytt smil, bare man betaler for det.

Er dette noe som er mulig for deg?

Jeg vet ikke hvilken hudsykdom du har, men er det noe som syns i ansiktet?

Anonymkode: 85c10...afe

[AnonymBruker]

Du er ikke annerledes. Og med det mener jeg at det finnes utallige andre gutter og jenter som sliter med selvtillit og sosialt. Jeg (jente 23 år) slet litt som deg på vgs. Jeg lærte etterhvert at man ikke skal stole på de negative tankene man har om seg selv. For de stemmer ofte ikke.  Få inn i hodet ditt at du er verd like mye som alle andre rundt deg. Du har like mye potensiale som alle andre til å fungere godt sosialt. Bruk det.

1. Rett deg opp i ryggen, gå med selvtillit, snakk med folk som at de er på likt nivå uansett hvem de er. Start med servicemennesker, som alltid er svarer hyggelig. Si hei, takk og hade med et smil. Hold øyekontakt. Det er fin øving! 

2. Når det føles naturlig, kan du etterhvert begynne å ta kontakt med folk rundt deg (kollegaer, naboer osv) som du vanligvis ikke prater med også, og gå videre til smalltalk. Du trenger ikke si noe interessant. Bare spør om noe relevant og du er i gang.

Når det gjelder utseendet ditt og komplekser rundt det... så er nok dette et ukontroversielt tips, men det hjalp meg helt enormt mye; fiks det du har størst kompleks med om det lar seg gjøre, om du tror det hjelper selvfølelsen din. For min del var det neseoperasjon som måtte til. Jeg frisket også opp håret hos frisøren (om du har veldig tynt hår kan tape-in hairextensions være løsningen, men det er dyrt. Å klippe til en lang bob kan også få håret til å se tykkere ut. Dra til en god, erfaren frisør og spør hva hun synes) og begynte å ta sol to ganger i måneden for å se friskere ut om vinteren. Dette er ting som har hjulpet meg, men det er jo mye annet som kan forbedre utseendet i dag. Du vet hva de sier, du er ikke stygg, bare fattig...

Anonymkode: 965a5...4d7

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg selv. Jeg er utrolig lei for at du føler deg slik, og det er så ekstremt urettferdig at samfunnet er lagt opp slik at noe så dumt som utseende skal ha så stor fokus. 

Du høres intelligent og selvreflektert ut, i tillegg er du ung. Alt dette må du bruke til din fordel og ta opp en kamp med mål om å få alt det du ønsker deg (genuin glede, familie, kanskje venner osv)! 

Jeg selv har alltid blitt litt provosert av folk som sier at utseende ikke har noe å si. Jo det har det, men heldigvis kan man forbedre utseende på veldig mange måter hvis man føler det er et stort nok problem. Feks kan du kanskje fikse tennene dine hvis du klarer å spare nok penger? 

Men dette er kun overfladiske ting som kan øke selvtilliten din et lite hakk, resten sitter nok dypere pga du har fått så stygg og urettferdig behandling på skolen osv. Her må jeg anbefale at du tar en tur til fastlege som henviser deg videre til psykolog. Du og psykologen vil dermed jobbe videre mot målene dine, og dette har jeg tro på at du vil klare å få til Husk at du nå er syk, og er man syk så må man få behandling. Behandlingen kan ta lang tid, som feks fysioterapi etter et hjerneslag for å lære å gå igjen, men alt er verdt det til slutt. 

Jeg ønsker deg all lykke og ønsker virkelig det beste for deg. Du fortjener et godt liv. 

 

Anonymkode: 34525...bd4

[AnonymBruker]

Men du er da ikke anderledes. Sant og si så er du som "alle andre". Mange tenker slik om seg selv! Hadde du hatt noen gode personer i livet ditt som kunne ha støttet deg opp så ville du oss sett at du er vakker som du er ❤️ Hvem er det som forteller deg at du ikke er pen nok og ikke er god nok? Det er jo deg selv! Det er dine egen tanker som trykker deg mest ned. Du må lære å gå med rak rygg og bare gi pur faen på tanken om hva andre mener om deg.

Det du trenger er tre ting: 

- Psykolog slik at du får snakket deg gjennom følelsene dine og innsett at man kan bli lykkelig. 

- Bedre selvtillit og selvfølgelse. Hva kan du selv gjøre for at du skal føle deg fantastisk? Du må drite i å tenke på hva "alle andre mener" om deg, og bry deg om hva som er viktig: Det DU mener om deg selv. 

- Komme deg ut, sosial omgang, treffe nye folk og finne en arena som DU kan blomstre. Ja det tar tid, ja det krever mange krefter av deg, ja det blir nok noen omgang med sosialt mageplask til tider, men når du finner din plass i en gruppe så er det flott. Er det noe du føler du er ekstra engasjert i eller kan bli? Naturvern, politikk, Røde kors, trening, studentgruppe, osv? Jeg føler selv det er lettere å bli kjent med nye i slike grupper i stede for å ta kontakt med naboen eller noen andre tilfeldige. 

Mitt aller beste råd er å klistre på deg en maske i begynnelsen. Det lærte jeg da jeg var veldig sosial ukomfortabel, veldig innesluttet og nesten hadde sosial angst som 18-åring. Jeg begynte å jobbe i butikk og etter mye fomling begynte jeg å klistret på meg en hyggelig maske hver gang jeg gikk på jobb. I rollen som butikkmedarbeider var det SÅ lett å møte folk! Alltid hjelpsom, alltid blid, alltid hyggelig. Det var mye enkelte å smalltalke med fremmende i rollen enn som meg selv. Så det gjør jeg alltid når jeg er ute blant ukjente selv om jeg ikke jobber i butikk mer, men med tiden har det blitt en del av meg. Nå har jeg ingen problemer i sosiale lag (men mye kommer nok med alderen også). 

Anonymkode: 20560...c01

[jegmotmeg]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er galt med tennene dine da? I dag kan man jo fikse hva som helst omtrent hos tannlegene. Det koster penger, ja, men hvis det kan forbedre livskvaliteten din og høyne selvtillitten din, er det vel verdt pengene? Begynn å spare. Ta deg en ekstrajobb på et sykehjem eller noe, og begynn og spare penger til tannbehandling.

Man kan få et helt nytt sett med tenner og et helt nytt smil, bare man betaler for det.

Er dette noe som er mulig for deg?

Jeg vet ikke hvilken hudsykdom du har, men er det noe som syns i ansiktet?

Anonymkode: 85c10...afe

Kommer ikke til å gi detaljer her i frykt for å bli gjenkjent. Men kan si at frem til jeg ble myndig var det særlig ett stort problem med tennene mine. Dette fikk jeg fikset og delvis dekt, men da hadde jeg levd med det i 12 år og blitt mobbet så til de gradet for det. Nå er problemet i all hovedsak misfarging. Er ikke sånn at tennene mine er brune på noen måte, og jeg trenger ikke tips til tannhygiene da tannlegen min ikke har noe å utsette på hvordan jeg pusser tennene mine, kosthold, tannhygiene generelt. Drikker aldri brus, spiser minimalt med sukker. Drikker ikke kaffe, verken røyker eller snuser. Slet noen få år med et vanskelig forhold til mat som blant annet innebar oppkast etter måltider, som sannsynligvis ikke bedret dette. Men tennene var misfarget før den tid, og har alltid gjort at jeg føler meg direkte stygg og ekkel.

Hudsykdommen var synlig i ansiktet i 1-2 år. I dag holder jeg det i sjakk, men det kan være synlig andre deler av kroppen i perioder.

Jobber allerede fulltid og er utslitt, så en ekstrajobb er nok ikke aktuelt. Men takk likevel.

Skal svare dere andre her i morgen. ❤️ 

 

[Horten Market]

Blir nysgjerrig og får lyst til å bli kjent med deg bare på bakgrunn av at du skriver så velformulert, reflektert og innsiktsfullt om dine egne problemer. Du har definitivt noe andre mennesker vil ønske å være en del av.

Utfordringene dine tror jeg ikke kan løses uten at du får oppleve å være elsket. Men hvordan kan du akseptere andres kjærlighet når du ikke er glad i deg selv? Dette er på en måte et paradoks, men andre kan ikke elske deg der du ikke slipper dem inn. Og åpner du opp for dem i håp om å bli elsket, risikerer du avvisning. Det er en risiko du ikke vil ta? Dette er utfordringen du må ta, tror jeg, at du våger å åpne ett og ett rom. Først for deg selv. Kan du finne bare litt glede i den du er? Gå i ett og ett rom. Får du til det, er det håp om at du kan finne andre som vil glede seg med deg.

[jegmotmeg]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

dette var som å lese om meg selv.

er godt voksen, og trodde tankene mine skulle endre seg. jeg vil oppfordre deg til å ta desse tingene opp med legen. du er ung, det er mulig å få hjelp. og det er mange arenaer du kan treffe andre mennesker på, men selvtillitten blir ikke bygd raskt. jeg synes du skrivet veldig reflektert, for meg virker du som en oppegående og reflektert ung kvinne. dette er egenskaper jeg liker ved andre mennesker, som er mer fengende enn et vakkert hår(ikke at jeg tror du ikke har eg fint hår), eller overfladisk tomprat. bryr meg lite om andres tenner, hår etc. heller mennesket bak. det er ikke vakkert hår, tenner eller andre ting ved utseendet ditt som definerer deg som menneske, men hvem du er bak desse ytre tingene. du vil bli kjent med mennesker som blir glad i deg for den du er, og ikke for utseende eller bankkonto. ønsker deg lykke til på reisen❤️

Anonymkode: 4bf35...52f

Tusen takk. Synes det er fælt at flere kjenner seg igjen i innlegget mitt, for det betyr jo at dere også har hatt det veldig vondt. Håper det går bra med deg i dag.

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke annerledes. Og med det mener jeg at det finnes utallige andre gutter og jenter som sliter med selvtillit og sosialt. Jeg (jente 23 år) slet litt som deg på vgs. Jeg lærte etterhvert at man ikke skal stole på de negative tankene man har om seg selv. For de stemmer ofte ikke.  Få inn i hodet ditt at du er verd like mye som alle andre rundt deg. Du har like mye potensiale som alle andre til å fungere godt sosialt. Bruk det.

1. Rett deg opp i ryggen, gå med selvtillit, snakk med folk som at de er på likt nivå uansett hvem de er. Start med servicemennesker, som alltid er svarer hyggelig. Si hei, takk og hade med et smil. Hold øyekontakt. Det er fin øving! 

2. Når det føles naturlig, kan du etterhvert begynne å ta kontakt med folk rundt deg (kollegaer, naboer osv) som du vanligvis ikke prater med også, og gå videre til smalltalk. Du trenger ikke si noe interessant. Bare spør om noe relevant og du er i gang.

Når det gjelder utseendet ditt og komplekser rundt det... så er nok dette et ukontroversielt tips, men det hjalp meg helt enormt mye; fiks det du har størst kompleks med om det lar seg gjøre, om du tror det hjelper selvfølelsen din. For min del var det neseoperasjon som måtte til. Jeg frisket også opp håret hos frisøren (om du har veldig tynt hår kan tape-in hairextensions være løsningen, men det er dyrt. Å klippe til en lang bob kan også få håret til å se tykkere ut. Dra til en god, erfaren frisør og spør hva hun synes) og begynte å ta sol to ganger i måneden for å se friskere ut om vinteren. Dette er ting som har hjulpet meg, men det er jo mye annet som kan forbedre utseendet i dag. Du vet hva de sier, du er ikke stygg, bare fattig...

Anonymkode: 965a5...4d7

Jeg vet mange har dårlig selvtillit for diverse ting. Men forskjellen er at jeg får kommentarer på de tingene jeg har dårligst selvtillit på av andre mennesker enn meg selv, gjerne mens det er mange rundt oss. Det blir veldig ubehagelig og bekrefter jo nettopp at jeg har grunn til å ha dårlig selvtillit for disse tingene. 

Takk for tips.

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men du er da ikke anderledes. Sant og si så er du som "alle andre". Mange tenker slik om seg selv! Hadde du hatt noen gode personer i livet ditt som kunne ha støttet deg opp så ville du oss sett at du er vakker som du er ❤️ Hvem er det som forteller deg at du ikke er pen nok og ikke er god nok? Det er jo deg selv! Det er dine egen tanker som trykker deg mest ned. Du må lære å gå med rak rygg og bare gi pur faen på tanken om hva andre mener om deg.

Det du trenger er tre ting: 

- Psykolog slik at du får snakket deg gjennom følelsene dine og innsett at man kan bli lykkelig. 

- Bedre selvtillit og selvfølgelse. Hva kan du selv gjøre for at du skal føle deg fantastisk? Du må drite i å tenke på hva "alle andre mener" om deg, og bry deg om hva som er viktig: Det DU mener om deg selv. 

- Komme deg ut, sosial omgang, treffe nye folk og finne en arena som DU kan blomstre. Ja det tar tid, ja det krever mange krefter av deg, ja det blir nok noen omgang med sosialt mageplask til tider, men når du finner din plass i en gruppe så er det flott. Er det noe du føler du er ekstra engasjert i eller kan bli? Naturvern, politikk, Røde kors, trening, studentgruppe, osv? Jeg føler selv det er lettere å bli kjent med nye i slike grupper i stede for å ta kontakt med naboen eller noen andre tilfeldige. 

Mitt aller beste råd er å klistre på deg en maske i begynnelsen. Det lærte jeg da jeg var veldig sosial ukomfortabel, veldig innesluttet og nesten hadde sosial angst som 18-åring. Jeg begynte å jobbe i butikk og etter mye fomling begynte jeg å klistret på meg en hyggelig maske hver gang jeg gikk på jobb. I rollen som butikkmedarbeider var det SÅ lett å møte folk! Alltid hjelpsom, alltid blid, alltid hyggelig. Det var mye enkelte å smalltalke med fremmende i rollen enn som meg selv. Så det gjør jeg alltid når jeg er ute blant ukjente selv om jeg ikke jobber i butikk mer, men med tiden har det blitt en del av meg. Nå har jeg ingen problemer i sosiale lag (men mye kommer nok med alderen også). 

Anonymkode: 20560...c01

Har gått til psykolog i flere år, men sluttet for noen år siden. Var fint å ha noen å snakke med, men følte ikke at det hjalp stort likevel. 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er som å lese om meg selv. Jeg er utrolig lei for at du føler deg slik, og det er så ekstremt urettferdig at samfunnet er lagt opp slik at noe så dumt som utseende skal ha så stor fokus. 

Du høres intelligent og selvreflektert ut, i tillegg er du ung. Alt dette må du bruke til din fordel og ta opp en kamp med mål om å få alt det du ønsker deg (genuin glede, familie, kanskje venner osv)! 

Jeg selv har alltid blitt litt provosert av folk som sier at utseende ikke har noe å si. Jo det har det, men heldigvis kan man forbedre utseende på veldig mange måter hvis man føler det er et stort nok problem. Feks kan du kanskje fikse tennene dine hvis du klarer å spare nok penger? 

Men dette er kun overfladiske ting som kan øke selvtilliten din et lite hakk, resten sitter nok dypere pga du har fått så stygg og urettferdig behandling på skolen osv. Her må jeg anbefale at du tar en tur til fastlege som henviser deg videre til psykolog. Du og psykologen vil dermed jobbe videre mot målene dine, og dette har jeg tro på at du vil klare å få til Husk at du nå er syk, og er man syk så må man få behandling. Behandlingen kan ta lang tid, som feks fysioterapi etter et hjerneslag for å lære å gå igjen, men alt er verdt det til slutt. 

Jeg ønsker deg all lykke og ønsker virkelig det beste for deg. Du fortjener et godt liv. 

 

Anonymkode: 34525...bd4

Tusen takk, virkelig. Betyr veldig mye at dere tar dere tid til å skrive til meg og komme med forslag til hvordan jeg kan få det bedre. 

7 timer siden, Horten Market skrev:

Blir nysgjerrig og får lyst til å bli kjent med deg bare på bakgrunn av at du skriver så velformulert, reflektert og innsiktsfullt om dine egne problemer. Du har definitivt noe andre mennesker vil ønske å være en del av.

Utfordringene dine tror jeg ikke kan løses uten at du får oppleve å være elsket. Men hvordan kan du akseptere andres kjærlighet når du ikke er glad i deg selv? Dette er på en måte et paradoks, men andre kan ikke elske deg der du ikke slipper dem inn. Og åpner du opp for dem i håp om å bli elsket, risikerer du avvisning. Det er en risiko du ikke vil ta? Dette er utfordringen du må ta, tror jeg, at du våger å åpne ett og ett rom. Først for deg selv. Kan du finne bare litt glede i den du er? Gå i ett og ett rom. Får du til det, er det håp om at du kan finne andre som vil glede seg med deg.

Wow, takk. Det er jo nettopp som du sier, risikoen blir rett og slett for stor, for en avvisning vil gjøre for vondt... Men samtidig er det jo en risiko jeg er nødt å ta.

[AnonymBruker]

jeg skrev om at jeg kjente meg igjen. nei, det går ikke bra med meg; har ekstrem sosialangst og dårlig selvtillit. er delvis ufør pga dette i tillegg til fysiske skader og sykdommer, og alt henger sammen.

jeg oppsøkte aldri hjelp som jente eller ung kvinne, og tror bestemt at livet kunne vært annerledes hadde jeg fått hjelp tidlig. derfor råder jeg deg til å ta tak i dette nå, før du utvikler mer angst og depresjoner. du fortjener å ha det godt🌺

Anonymkode: 4bf35...52f

[jegmotmeg]

På 24.2.2019 den 13.25, AnonymBruker skrev:

jeg skrev om at jeg kjente meg igjen. nei, det går ikke bra med meg; har ekstrem sosialangst og dårlig selvtillit. er delvis ufør pga dette i tillegg til fysiske skader og sykdommer, og alt henger sammen.

jeg oppsøkte aldri hjelp som jente eller ung kvinne, og tror bestemt at livet kunne vært annerledes hadde jeg fått hjelp tidlig. derfor råder jeg deg til å ta tak i dette nå, før du utvikler mer angst og depresjoner. du fortjener å ha det godt🌺

Anonymkode: 4bf35...52f

Det var leit å høre. Føler at jeg ikke er syk "nok" eller syk i det hele tatt for den saks skyld. Jeg fungerer jo egentlig ganske greit i hverdagen og klarer jo å jobbe fulltid. Tror det kan bli vanskelig for meg som verken driver med selvskading eller er suicidal til å komme videre med en henvisning til psykolog, har hørt det er vanskelig å komme gjennom. Og jeg takler jo avvisninger dårlig. Som tidligere nevnt i tråden hadde jeg gått til psykolog (og en rekke andre behandlere) noen år før jeg sluttet for et par år siden. Har både gode og vonde minner fra BUP/VPP.