Bekymringsmelding psykisk

[AnonymBruker]

Har noen «sendt» inn bekymringsmelding ang et familiemedlem eller en venn som sliter psykisk, til eventuelt lege eller psykolog? Hva i så fall skjedde? Var det posetivt at du gjorde det eller ble situasjonen verre?

Anonymkode: 61871...c8d

[AnonymBruker]

Kan bare snakke for meg selv. Det kom inn bekymringsmelding fra politi, sykehus (somatikk) og navnet på en uviss person, mistenker det var styrer i borettslaget jeg bodde i, til kommunen. De undersøkte saken, pratet med de som var ansvarlig for oppfølging av meg osv. Endte med tvangsinnleggelse. Mitt tilfelle er ekstremt da, for det skal mye til å bli tvangsinnlagt på den måten jeg ble det og den type behandling. Jeg forstod hvorfor det ble som det ble så jeg gjorde ikke noe motstand, annet enn at jeg nektet frivillig innleggelse da jeg bare hadde endt opp med å skrive meg ut etter kort tid. 

Var i behandling i åtte uker og det gikk forsåvidt bedre, men så skjedde det noe som gjorde at jeg gikk tilbake til gamle mønster. Fortsatte slik i fem måneder til før jeg selv oppsøkte hjelp. Da var det nok ikke så langt unna en ny tvangsinnleggelse, men heldigvis klarte jeg å ta dette valget selv. 

I ettertid ser jeg likevel at det nok var helt nødvendig å bli tvangsinnlagt. Det var alvorlig fare for liv og helse og for alt jeg vet kan det ha reddet livet mitt. Nå er jeg på en helt annen plass i livet og benytter meg av hjelpen jeg får framfor å unnvike den slik jeg gjorde. 

Anonymkode: c5584...df2

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan bare snakke for meg selv. Det kom inn bekymringsmelding fra politi, sykehus (somatikk) og navnet på en uviss person, mistenker det var styrer i borettslaget jeg bodde i, til kommunen. De undersøkte saken, pratet med de som var ansvarlig for oppfølging av meg osv. Endte med tvangsinnleggelse. Mitt tilfelle er ekstremt da, for det skal mye til å bli tvangsinnlagt på den måten jeg ble det og den type behandling. Jeg forstod hvorfor det ble som det ble så jeg gjorde ikke noe motstand, annet enn at jeg nektet frivillig innleggelse da jeg bare hadde endt opp med å skrive meg ut etter kort tid. 

Var i behandling i åtte uker og det gikk forsåvidt bedre, men så skjedde det noe som gjorde at jeg gikk tilbake til gamle mønster. Fortsatte slik i fem måneder til før jeg selv oppsøkte hjelp. Da var det nok ikke så langt unna en ny tvangsinnleggelse, men heldigvis klarte jeg å ta dette valget selv. 

I ettertid ser jeg likevel at det nok var helt nødvendig å bli tvangsinnlagt. Det var alvorlig fare for liv og helse og for alt jeg vet kan det ha reddet livet mitt. Nå er jeg på en helt annen plass i livet og benytter meg av hjelpen jeg får framfor å unnvike den slik jeg gjorde. 

Anonymkode: c5584...df2

Så bra det ble noe posetivt å tenke tilbake på i ettertid, du ble ikke mer traumatisert av opplevelsen? 

Anonymkode: 61871...c8d

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så bra det ble noe posetivt å tenke tilbake på i ettertid, du ble ikke mer traumatisert av opplevelsen? 

Anonymkode: 61871...c8d

Nei, ble i grunn ikke det, men det var veldig vanskelig å være der med låste dører og kun utgang med følge. Hadde et alvorlig selvmordsforsøk under oppholdet som førte til tilsyn hvert tjuende minutt døgnet rundt, ble kontinuerlig fulgt med i fellesarealene og slikt. På samme tid var det nesten litt godt å bli fratatt ansvaret for meg selv da jeg på den tiden ikke klarte å bære det. Selv om jeg hadde tilbakefall i nesten et halvt år etterpå så liker jeg å tenke at det var starten på en ny prosess i meg. Har i større grad turt å be om hjelp før det har gått galt igjen så selv om jeg ikke er frisk enda så klarer jeg stort sett å unngå at det blir så ille at politi og akutt psykiatri blir invilvert. Hender seg at jeg trenger en innleggelse nå også, men jeg kommer meg inn på et tidligere tidspunkt så jeg får hjelp til å samle meg og snu meg selv framfor å bare la det styre og gå, ikke ta i mot hjelp, ikke møte opp til timer hos psykologen og på den måten bare bli mye dårligere. 

Hvis jeg ikke hadde blitt tvangsinnlagt så hadde jeg kanskje ikke fått muligheten til å lære meg, og oppleve at å jobbe for å holde seg mest mulig stabil er nøkkelen til å gradvis bli friskere. Enten hadde jeg vært død allerede eller fortsatt vært i den limbotilstanden mellom liv og død, rømme fra helsevesenet og alle som ville meg vel for så å gå inn i bunnløs fortvilelse over at ingenting virker og ingenting kan bli bra. 

På den tiden trengte jeg at noen tok styringen og ansvaret for livet mitt, for å vise meg gjennom omsorg og (tvungen) behandling at hvis jeg skulle komme meg ut av det svarte livet jeg levde så måtte jeg begynne å ta i mot hjelp og begynne å se mer langsiktig og ikke bare på den vonde situasjonen her og nå. Hver gang jeg går mot nytt tilbakefall så har jeg så langt klart å unngå det fordi jeg oppsøker hjelp tidlig og jeg setter meg ikke fast i at fordi det er vanskelig og vondt akkurat nå så betyr det ikke at det blir sånn for alltid. 

Behandling har best effekt når det er frivillig, men i noen tilfeller er tvang helt nødvendig så jeg vil påstå at det er veldig bra vi har den muligheten. Det går gjennom flere ledd når slikt tvangsvedtak fattes så det skal litt til før det utøves tvang der det ikke er nødvendig. Personen det gjelder kan oppleve det som et overgrep både under og etterpå, men det går nok mye på behovet for å bestemme over eget liv. Ikke om det faktisk var helt nødvendig eller ikke. 

Anonymkode: c5584...df2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ble i grunn ikke det, men det var veldig vanskelig å være der med låste dører og kun utgang med følge. Hadde et alvorlig selvmordsforsøk under oppholdet som førte til tilsyn hvert tjuende minutt døgnet rundt, ble kontinuerlig fulgt med i fellesarealene og slikt. På samme tid var det nesten litt godt å bli fratatt ansvaret for meg selv da jeg på den tiden ikke klarte å bære det. Selv om jeg hadde tilbakefall i nesten et halvt år etterpå så liker jeg å tenke at det var starten på en ny prosess i meg. Har i større grad turt å be om hjelp før det har gått galt igjen så selv om jeg ikke er frisk enda så klarer jeg stort sett å unngå at det blir så ille at politi og akutt psykiatri blir invilvert. Hender seg at jeg trenger en innleggelse nå også, men jeg kommer meg inn på et tidligere tidspunkt så jeg får hjelp til å samle meg og snu meg selv framfor å bare la det styre og gå, ikke ta i mot hjelp, ikke møte opp til timer hos psykologen og på den måten bare bli mye dårligere. 

Hvis jeg ikke hadde blitt tvangsinnlagt så hadde jeg kanskje ikke fått muligheten til å lære meg, og oppleve at å jobbe for å holde seg mest mulig stabil er nøkkelen til å gradvis bli friskere. Enten hadde jeg vært død allerede eller fortsatt vært i den limbotilstanden mellom liv og død, rømme fra helsevesenet og alle som ville meg vel for så å gå inn i bunnløs fortvilelse over at ingenting virker og ingenting kan bli bra. 

På den tiden trengte jeg at noen tok styringen og ansvaret for livet mitt, for å vise meg gjennom omsorg og (tvungen) behandling at hvis jeg skulle komme meg ut av det svarte livet jeg levde så måtte jeg begynne å ta i mot hjelp og begynne å se mer langsiktig og ikke bare på den vonde situasjonen her og nå. Hver gang jeg går mot nytt tilbakefall så har jeg så langt klart å unngå det fordi jeg oppsøker hjelp tidlig og jeg setter meg ikke fast i at fordi det er vanskelig og vondt akkurat nå så betyr det ikke at det blir sånn for alltid. 

Behandling har best effekt når det er frivillig, men i noen tilfeller er tvang helt nødvendig så jeg vil påstå at det er veldig bra vi har den muligheten. Det går gjennom flere ledd når slikt tvangsvedtak fattes så det skal litt til før det utøves tvang der det ikke er nødvendig. Personen det gjelder kan oppleve det som et overgrep både under og etterpå, men det går nok mye på behovet for å bestemme over eget liv. Ikke om det faktisk var helt nødvendig eller ikke. 

Anonymkode: c5584...df2

Så flott å utfyllende svar, det var virkelig til hjelp. Synes det er flott at du har klart å ta i mot hjelp😊

Anonymkode: 61871...c8d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så flott å utfyllende svar, det var virkelig til hjelp. Synes det er flott at du har klart å ta i mot hjelp😊

Anonymkode: 61871...c8d

Bare hyggelig.

Anonymkode: c5584...df2

[SoWhat?]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har noen «sendt» inn bekymringsmelding ang et familiemedlem eller en venn som sliter psykisk, til eventuelt lege eller psykolog? Hva i så fall skjedde? Var det posetivt at du gjorde det eller ble situasjonen verre?

Anonymkode: 61871...c8d

Jeg gjorde ikke det. Jeg burde gjort. Jeg vet det nå. Jeg av alle burde reagert. Jeg fraskrev meg ansvar fordi h*n hadde alle hjelpeinstanser involvert. Men jeg burde skjønt mer. Jeg hørte det jeg hørte og tenkte at andre ordnet opp. Det gjorde de ikke.

Meld fra. Vær så snill.