Varig livsstilsendring - hvordan?

[AnonymBruker]

Ja, det høres jo så enkelt ut å skulle spise mindre og være mer i aktivitet, men er ikke nødvendigvis så enkelt i praksis for oss alle..

Jeg har aldri vært direkte tynn, men normalt slank og vært i normal aktivitet og spist normalt. Har kunnet spise hva jeg vil uten å legge på meg. Har pleid å veie mellom 65-68 kg. 

Var gravid for en stund siden og opplevde at barnet mitt ble alvorlig syk og nå har behov for masse omsorg og pleie. Dette har gjort meg deprimert og fører til at jeg ofte overspiser, spiser godteri for trøst o.l. Jeg har også gått fra en aktiv jobb til en kontorjobb.

Nå har jeg veid 85 kilo siden jeg gikk gravid (er 175 cm) og har etter å kutte ned på godteri greid å gå ned 3 kilo den siste måneden til 82 kilo. 

Er så lei av å være så stor. Har kuttet snop så mange ganger før, men faller hele tiden tilbake i samme dårlige rutiner og går tilbake til 85 kg. 

Noen gode råd til hva jeg kan gjøre for å få til en varig endring?

Anonymkode: c874e...870

[AnonymBruker]

Så trist å lese at du har en tøff situasjon på hjemmefronten 😟 skjønner godt at det har gjort ting veldig vanskelig.

Jeg er ikke noen ekspert, men jeg kan dele rådene jeg opplever at virker for meg. Jeg har alltid vært naturlig slank og har «kunnet» spise hva jeg vil, men har ofte vært oppblåst og magen har vært litt kvapsete i forhold til resten av kroppen. Jeg bestemte meg for å holde chips/godteri til lørdagen, og det har jeg klart helt fint. Jeg kjøper inn masse frukt og grønt som ligger og frister. Spiser sunne måltider i ukedagene, og kan kose meg litt ekstra i helgen. Trener 3-5 dager i uken. Alt dette gjør jeg fordi jeg har lyst, og det er gjerne derfor det går greit for min del. Jeg føler jeg har ganske god viljestyrke. Jeg har også lært meg at hvis jeg er veldig sulten og fysen på noe usunt, så vet jeg godt med meg selv at jeg angrer om jeg drar ut for å kjøpe noe. Da er det bedre å bare spise de knekkebrødene til kveldsmat, for jeg blir jo mett. 

Dette ble gjerne litt rotete, men som sagt er jeg ikke noen ekspert på området, dette har bare funka for meg 😊 lykke til

Anonymkode: c4d2a...fbf

[AnonymBruker]

Spis litt mer grønnsakser til middag (lær deg å krydre de så de smaker), litt mindre sauser. Forsøk stanse spisingen litt før du ellers ville. Spis en porsjon, drikk et stort glass vann, vent litt og se om du fortsatt er sulten. Noen ganger tar det litt tid før kroppen sier at man er mett, og da spiser man for mye. Dropp dressing, ketchup, rømme osv.

Om du syns maten ikke smaker, så må du lære deg å krydre bedre. Til og med grønnsaker kan være skikkelig digg om riktig tilbredet. Har merket at nordmenn er som regel fokuserte på å krydre kjøttet, men dropper krydre grønnsakene, og de kan da bli smaksløse i forhold. 

Spis sjokolade, boller, brus, potetgull, ferdigpizza, øl, vin, kebab osv kun i helgene. Du kan evt spise en eller to små porsjoner snacks i ukedagene, men begrens det til 2-3 sjokoladebiter, et halvt glass vin eller 1 øl. Noe sånt. 

Anonymkode: 6679d...b43

[AnonymBruker]

Det er et kjempeflott utgangspunkt at du aksepterer at du må spise mindre og bevege deg mer for å veie mindre. Da er du nemlig bare halvparten så forvirret som de fleste. 

Og å spise mindre og bevege seg mer kan faktisk også gjøres enkelt i praksis for de fleste, det vil fungere for alle som ikke er spiseforstyrret. Du spør om hvordan, og akkurat hvordan, det er det du må finne ut av selv. Hvordan skal du gripe an din overspising og trøstespising? Trenger du å organisere hverdagen din på en annen måte? Trenger du noen å snakke med? Du trenger ihvertfall å gjøre noe annet enn det du gjør, og du må vurdere kritisk de rådene du har fått og kommer til å få. Det du lærer ved å lytte til deg selv, og finne ut av ting selv, er akkurat det du trenger for å få en varig livsstilsendring.

Anonymkode: 72eeb...fca

[Ild]

Ts, du sier du spiser for trøst. Det er veldig stor forskjell på hvor mye kalorier ekstra du får i deg ved å spise ulike matvarer. Jeg liker for eksempel å "spise mye" og klarer meg bra (dvs min livsstil som jeg lever godt med og holder meg slank) er at jeg spiser "high volume food" for det meste. Sånn får jeg plass til litt kos også -hver dag.

Det som kan være eksempler på high volume food som jeg liker og blir mett av er: havregrøt med eple, frukt generelt (Har alltid appelsin, eple, druer tilgjengelig), knekkebrød, te, gulrøtter, yoghurt med 4korn. Har ofte salat til lunsj/middag eller ved siden av middagen. Samme med suppe, supper er sundt, godt, raskt og metter veldig bra. Brødskive med fiskekaker er også veldig mettende. Tomatbaserte sauser har mindre kalorier enn andre typer saus. Tenk på å legge til volum-mat også når du spiser noe usunt (kanskje spesielt da!), feks salat til pizzaen kutt ut pommes frites til burgeren -sånne små ting hjelper masse, spesielt hvis du tenker sånn hver dag. 

En stor firkløver er ca 1000 kalorier, jeg tenker at jeg kan spise *mye* mat for samme mengde energi. Så kan jeg heller kose meg med mye mat og litt sjokolade.

Og den tankegangen at jeg alltid kan kose meg *litt* og at jeg aldri er sulten, jeg tror det er den beste livsstilen man kan ha. 

For meg er det også bedre å spare inn kalorier på drikke, jeg tar meg heller en kule sitron-sorbet hver tirsdag enn melk/juice/kaffelatte. Jeg tror det er lurt om du gjør det samme: velg ut de godene du ønsker å kose deg med, så skipper du resten med glede fordi de ikke er viktige for nettopp deg. Det kan jo hende du elsker melk og ønsker å drikke en liter lettmelk hver dag, og at det for deg er lett å gi opp noe annet og nyte nettopp det som er spesielt godt for deg.

Så; finn ut hva slags kos/mat som er viktig for deg og spis det med god samvittighet så kutter du ut det som ikke er like viktig, spis mat med volum som metter, og ikke trøstespis (hvis du klarer)

 

 

[SPOCA]

Jeg har gått ned 80 kg, og jeg kan kun snakke for meg selv, men for meg var det disse grepene som måtte til:

* Kartlegge hvorfor jeg spiste som jeg gjorde. Hva er bakgrunnen for spisingen? Er det trøst? Men hvorfor trenger du trøst? For min del var det flere ting: voldelig eksmann, mistrivdes der jeg bodde, følte meg fanget, overarbeidet med både jobb og studier, savnet venner og familie m.m.

* Tørre å stille spørsmålet: hva kan jeg gjøre for å få det godt med meg selv? Svaret for min del var å bryte med eksen, kjøpte leilighet til hjembyen og flyttet dermed fra en kant av landet til en annen kant av landet. Fikk meg ny jobb, fikk ny kontakt med familie og venner. Jeg valgte å omprioritere hva som var viktig: jeg er et ja-menneske, jeg tok grep og sa faktisk nei til de verv og de aktiviteter jeg ikke lenger følte meg vel med. Jeg gruet meg til å gå i enkelte aktiviteter, jeg sa endelig nei. Det var en befrielse! 

* Konkrete og lettoppnåelige mål. For meg var det viktig å kunne ta grep som var så enkle å oppnå at jeg kunne klare dem selv om jeg var sliten etter jobb eller f.eks syk. For meg ble målene å gå 10 000 skritt daglig og telle kalorier ved hjelp av Fitbit. Jeg ligger på mellom -1000 og -500 kalorier i hverdagene og -250 kalorier i helgene. For en som ikke har bil, og som elsker å telle og holde orden, er dette svært enkle mål å forholde seg til. Det var konkret, og veldig målbart. Og det har fungert!

Viktigst av alt:

* Aldri nekte meg selv noe som helst. Jeg nekter meg selv aldri noe, og det er slik en befrielse! Har jeg lyst på sjokolade, spiser jeg sjokolade, men da begrenser jeg heller mengdene. På den måten føler jeg aldri at jeg "må fråtse" når jeg først spiser noe, og jeg føler at alt er "tilgjengelig" og "mulig".

Dette er hva som har fungert for meg. Det betyr ikke nødvendigvis at det fungerer for deg, men kanskje det kan være til hjelp.  

[AnonymBruker]

Hvis en har store problemer med "mengder" og godterier, foreslår jeg at du kutter ut alt sammen en periode som du bestemmer deg for. Sett deg en dato og ta 1 mnd i starten, så ser du hvor langt dette bringer deg mot ditt mål. En overlever helt greit uten de vanlige tingene og kan kose seg med et eple istedenfor. Alt handler om vanetenking og villigheten til å endre livsstil. Hvis en vil ned i vekt må en ofre den perioden det står på. Etterpå kan en unne seg litt av alt igjen. 

Anonymkode: 086d1...8d6

[AnonymBruker]

Oppskriften er ganske enkel. Man må ha vilje til å gjør det, man må ville det nok. 

Jeg har selv i mange år ønsket å gå ned 10kg, har prøvd litt og feilet litt. Jeg står med andre ord på samme plass som alltid, "jeg skulle ønske". Men går man noen runder med seg selv og tar seg selv i godteriskålen så er det veldig lett å innse at man faktisk ikke vil dette nok.

Skriv opp hvorfor du vil ned i vekt, og hvorfor du ikke har greid det. Sett de opp mot hverandre så blir det mye lettere å se hvor man trenger mer råd og støtte. 

Anonymkode: f04c9...342

[Gjest supernova_87]

Du peker jo på problemet helt selv. Det kom da du i en vanskelig livssituasjon brukte mat som medisin. Så slutt med det.

Du trenger ikke å begynne med store omveltninger der du plutselig spiser sær mat og blir superkokk. Eller har restriksjoner på aldri sukker. 

Jeg har slitt/sliter med overspising og er fremdeles sykelig overvektig. Det jeg gjør nå er verken å telle eller nekte meg noen matsorter, men jeg spiser med en bevissthet rundt følelsene mine. Jeg kan spise sjokolade men ikke fordi jeg er trist, ikke for å feire, ikke fordi jeg kjeder meg eller for å fylle det tomme meningsløse livet mitt, ikke fordi jeg har en dårlig dag, og ikke fordi jeg prøver å komme unna sinne eller skam eller bare trenger det i affekt. Ikke som en respons på en følelse. Eller manglende følelse. Ikke fordi den eneste måten jeg kan gi meg selv en pause eller noe kos er mat og spesielt sukkerholdig mat. Så når jeg får innmari lyst på "noe", stopper jeg og spør meg selv "hvorfor". Handler det om en flukt, eller en følelse så minner jeg meg selv på at maten ikke løser dette problemet og at jeg bryr meg mer om meg selv enn å prøve å drukne ut følelser som prøver å fortelle meg noe. Jeg jobber med å tåle det vonde og få konstruktive utløp for følelsene eller finne løsninger på de problemene jeg vil flykte fra. Jeg spør meg selv heller "hva trenger jeg egentlig?", for mat har aldri løst problemene eller tatt bort følelsene, den har bare vært der i noen få øyeblikk, en flukt som har vært med på å ødelegge helsa og kroppen min. Og så prøver jeg å gi meg selv det jeg faktisk trenger og støtte meg selv på en måte som bygger meg opp. Lytter til de reelle behovene som er fordekt som "vil ha sjokolade". 

Har lært i terapi å se tilbake på en sånn episode det jeg plutselig sitter stappmett og ikke forstår hvordan jeg mistet kontroll og har spist store mengder og spør "hva var det dette handlet om, hva skjedde egentlig?". Ikke for å skamme meg, ikke for å klandre meg, men med nysgjerrighet for å kunne ta ansvar for å jobbe videre med det. Jeg feier det ikke under teppet, da pleide mye skam å sitte igjen. Jeg aksepterer meg selv og at feiler, og da tør jeg også se på hva som ligger bak, og da blir jeg litt etter litt bedre rustet til å takle det bedre neste gang. 

Jeg prøver å ha fokus på å få et normalt kosthold. Et sunt kosthold. Ikke supersunt, ikke restriksjoner. Bare helt vanlig. Det tar lang tid å endre vaner. Jeg ville begynt med dem. For har man gode vaner og ikke bruker mat som medisin og flukt så vil vekten etter hvert bli normal. Men jo lengre man går med sånne destruktive mestringsstrategier jo vanskeligere bli det å endre dem. Hvor mange blir ikke normalvektige for først DA å ta tak i vaner og mestringsstrateier som ikke er sunne. La oss si det tar 10 år før man føler seg trygg på og vel med et nytt forhold til mat (for sånne som meg som har gått og slitt med overspising i 10 år +), der mat og spising ikke er anstrengt lenger, da vil jeg heller begynne å jobbe med den biten i dag, enn å begynne å jobbe med den biten om 3 år når jeg endelig etter mye opp og ned når normalvekt. Jeg tror som sagt jo lengre man går med problemet (det være seg angst, depresjon eller spiseforstyrrelser eller mindre vaner/problemer) jo hardere fast sitter de. 

 I tillegg prøver jeg å finne ekte matglede. Den man får av å lage spennende mat, ny og næringsrik. Sånn mat som kroppen blir glad av. Men det er oftest et prosjekt for overskuddsperioder. Men der som er at slikt også skaper mer overskudd. 

PS: jeg mener ikke å si at du har en spiseforstyrrelse eller slike problemer jeg nevner, men dette er det som har hjulpet meg og jeg håper og tror noe av det også er relevant for andre som har problemer med "trøstespising" i mindre grad enn jeg har hatt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Du peker jo på problemet helt selv. Det kom da du i en vanskelig livssituasjon brukte mat som medisin. Så slutt med det.

Du trenger ikke å begynne med store omveltninger der du plutselig spiser sær mat og blir superkokk. Eller har restriksjoner på aldri sukker. 

Jeg har slitt/sliter med overspising og er fremdeles sykelig overvektig. Det jeg gjør nå er verken å telle eller nekte meg noen matsorter, men jeg spiser med en bevissthet rundt følelsene mine. Jeg kan spise sjokolade men ikke fordi jeg er trist, ikke for å feire, ikke fordi jeg kjeder meg eller for å fylle det tomme meningsløse livet mitt, ikke fordi jeg har en dårlig dag, og ikke fordi jeg prøver å komme unna sinne eller skam eller bare trenger det i affekt. Ikke som en respons på en følelse. Eller manglende følelse. Ikke fordi den eneste måten jeg kan gi meg selv en pause eller noe kos er mat og spesielt sukkerholdig mat. Så når jeg får innmari lyst på "noe", stopper jeg og spør meg selv "hvorfor". Handler det om en flukt, eller en følelse så minner jeg meg selv på at maten ikke løser dette problemet og at jeg bryr meg mer om meg selv enn å prøve å drukne ut følelser som prøver å fortelle meg noe. Jeg jobber med å tåle det vonde og få konstruktive utløp for følelsene eller finne løsninger på de problemene jeg vil flykte fra. Jeg spør meg selv heller "hva trenger jeg egentlig?", for mat har aldri løst problemene eller tatt bort følelsene, den har bare vært der i noen få øyeblikk, en flukt som har vært med på å ødelegge helsa og kroppen min. Og så prøver jeg å gi meg selv det jeg faktisk trenger og støtte meg selv på en måte som bygger meg opp. Lytter til de reelle behovene som er fordekt som "vil ha sjokolade". 

Har lært i terapi å se tilbake på en sånn episode det jeg plutselig sitter stappmett og ikke forstår hvordan jeg mistet kontroll og har spist store mengder og spør "hva var det dette handlet om, hva skjedde egentlig?". Ikke for å skamme meg, ikke for å klandre meg, men med nysgjerrighet for å kunne ta ansvar for å jobbe videre med det. Jeg feier det ikke under teppet, da pleide mye skam å sitte igjen. Jeg aksepterer meg selv og at feiler, og da tør jeg også se på hva som ligger bak, og da blir jeg litt etter litt bedre rustet til å takle det bedre neste gang. 

Jeg prøver å ha fokus på å få et normalt kosthold. Et sunt kosthold. Ikke supersunt, ikke restriksjoner. Bare helt vanlig. Det tar lang tid å endre vaner. Jeg ville begynt med dem. For har man gode vaner og ikke bruker mat som medisin og flukt så vil vekten etter hvert bli normal. Men jo lengre man går med sånne destruktive mestringsstrategier jo vanskeligere bli det å endre dem. Hvor mange blir ikke normalvektige for først DA å ta tak i vaner og mestringsstrateier som ikke er sunne. La oss si det tar 10 år før man føler seg trygg på og vel med et nytt forhold til mat (for sånne som meg som har gått og slitt med overspising i 10 år +), der mat og spising ikke er anstrengt lenger, da vil jeg heller begynne å jobbe med den biten i dag, enn å begynne å jobbe med den biten om 3 år når jeg endelig etter mye opp og ned når normalvekt. Jeg tror som sagt jo lengre man går med problemet (det være seg angst, depresjon eller spiseforstyrrelser eller mindre vaner/problemer) jo hardere fast sitter de. 

 I tillegg prøver jeg å finne ekte matglede. Den man får av å lage spennende mat, ny og næringsrik. Sånn mat som kroppen blir glad av. Men det er oftest et prosjekt for overskuddsperioder. Men der som er at slikt også skaper mer overskudd. 

PS: jeg mener ikke å si at du har en spiseforstyrrelse eller slike problemer jeg nevner, men dette er det som har hjulpet meg og jeg håper og tror noe av det også er relevant for andre som har problemer med "trøstespising" i mindre grad enn jeg har hatt. 

Hvis det bare er slutte med overspising så hadde vel ingen overspist! Dustete kommentar! 

Anonymkode: 20bf7...778

[Gjest supernova_87]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det bare er slutte med overspising så hadde vel ingen overspist! Dustete kommentar! 

Anonymkode: 20bf7...778

Leste du hele innlegget mitt? For jeg syns det var åpenbart fra resten jeg skriver at det ikke er BARE å slutte. Samtidig så er det "bare" det i den grad at hvis overspisingen er problemet så er det ikke nødvendig å endre livsstilen på alle andre områder, med vanskelige dietter og restriksjoner. Å slutte med destruktive mestringsstrategier som på forskjellige måter tidvis HAR fungert/hjulpet/lettet er vanskelig uten å bytte dem ut med noe annet, men det å slutte med dem er løsningen, i stedet for å dekke over med alle mulige andre tiltak samtidig som man fortsetter med det som er det største problemet. Jeg kan telle kalorier til den store gullmedalje, gå ned til normalvekt på et halvt år, lære meg å lage gourmetmat, trene daglig, men om jeg ikke slutter med overspising som er det største problemet mtp kropp, vekt og mat for min del så vil jeg aldri klare å opprettholde normalvekt eller ha et sunt forhold til mat eller meg selv for resten av livet, ergo jobber jeg for å slutte med det. Håper litt utfyllende svar hjalp deg å forstå kommentaren min, siden de påfølgende avsnittene i mitt første svar ikke tydeliggjorde nok for deg hvor vanskelig det kan være å slutte med overspising.