Klare du deg ut av spiseforstyrrelsen?

[AnonymBruker]

Noen her som som har det og vil komme med gode tips og motivasjon osv som kan dele med oss?

Klarte du det helt alene eller med støtteapparat og hvordan går det nå? 😄 

Anonymkode: 181f0...68c

[AnonymBruker]

Gikk til psykolog, men da hun slutta gjorde jeg også det.

Kjøpte boka sterk/svak av Finn Skårderud. Beste kjøpet ever! Den hjalp meg utrolig mye!

Anonymkode: 9ef67...2b1

[Supernova17]

Hvor gammel er du, trådstarter? Alderen din kommer an på hvilke tips jeg gir deg.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Supernova17 skrev:

Hvor gammel er du, trådstarter? Alderen din kommer an på hvilke tips jeg gir deg.

Snart slutten av 20 åra.

Anonymkode: 181f0...68c

[Supernova17]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Snart slutten av 20 åra.

Anonymkode: 181f0...68c

Det som hjelper for de fleste er å la spiseforstyrrelsen behandles og det gjelder å være tålmodig. Søk hjelp og vær åpen med dine nærmeste.

Men jeg kan fortelle hva jeg gjorde. Jeg valgte å ikke gå til psykolog, fordi jeg hadde dårlige erfaringer med det. Da jeg flyttet til utlandet, studerte og fikk kjæreste forandret alt seg. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg mye mye bedre, og til og med uten terapi. Jeg tror det må ha vært det at jeg fikk en ny start og blanke ark, for jeg var veldig syk da jeg bodde i Norge. Hvis jeg er i Norge i lange perioder, hender det at jeg har noen dårlige dager igjen. Derfor kommer jeg nok til å bli boende i utlandet i mange år.

Du må finne ut årsaken til at du har blitt syk. Hvis du omgås feil folk, må du bryte kontakten med alle de som ikke vil deg godt. Er det tilfelle at du ikke trives hjemme eller på jobb, må du prøve å forandre på det. Dette kan være eksempel på triggere, men selfølgelig kan det være andre grunner. Jeg sier bare at det i mitt tilfelle var at jeg ikke trivdes der jeg var og sultet meg i mange år. Jeg måtte bryte kontakten med alle som ikke var greie. Noen kalte meg ofte feit, selv om jeg var undervektig, og de sa det ikke som en spøk. Det er ikke lurt å si til noen som sliter. Jeg vet om flere enn meg som fant en lidenskap og ble friske. Tenk litt på det.

Jeg ønsker deg det beste, TS❤️

[AnonymBruker]

Jeg har søkt hjelp og tatt med aller nærmeste men likevel uten hell. Lurer på det med egenhånd og om det er mulig! ❤️ 

Du er bare herlig og alle dere som svarer dere er tappre ❤️ Hell og lykke videre ❤️ 

Anonymkode: 181f0...68c

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gikk til psykolog, men da hun slutta gjorde jeg også det.

Kjøpte boka sterk/svak av Finn Skårderud. Beste kjøpet ever! Den hjalp meg utrolig mye!

Anonymkode: 9ef67...2b1

Hvordan hjalp den? Og hvordan går det nå? ❤️ 

Anonymkode: 181f0...68c

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Supernova17 skrev:

Det som hjelper for de fleste er å la spiseforstyrrelsen behandles og det gjelder å være tålmodig. Søk hjelp og vær åpen med dine nærmeste.

Men jeg kan fortelle hva jeg gjorde. Jeg valgte å ikke gå til psykolog, fordi jeg hadde dårlige erfaringer med det. Da jeg flyttet til utlandet, studerte og fikk kjæreste forandret alt seg. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg mye mye bedre, og til og med uten terapi. Jeg tror det må ha vært det at jeg fikk en ny start og blanke ark, for jeg var veldig syk da jeg bodde i Norge. Hvis jeg er i Norge i lange perioder, hender det at jeg har noen dårlige dager igjen. Derfor kommer jeg nok til å bli boende i utlandet i mange år.

Du må finne ut årsaken til at du har blitt syk. Hvis du omgås feil folk, må du bryte kontakten med alle de som ikke vil deg godt. Er det tilfelle at du ikke trives hjemme eller på jobb, må du prøve å forandre på det. Dette kan være eksempel på triggere, men selfølgelig kan det være andre grunner. Jeg sier bare at det i mitt tilfelle var at jeg ikke trivdes der jeg var og sultet meg i mange år. Jeg måtte bryte kontakten med alle som ikke var greie. Noen kalte meg ofte feit, selv om jeg var undervektig, og de sa det ikke som en spøk. Det er ikke lurt å si til noen som sliter. Jeg vet om flere enn meg som fant en lidenskap og ble friske. Tenk litt på det.

Jeg ønsker deg det beste, TS❤️

Hvor gammel er du nå og hvor gammel var du? 

Anonymkode: 181f0...68c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan hjalp den? Og hvordan går det nå? ❤️ 

Anonymkode: 181f0...68c

Husker ikke helt hvordan den hjalp, men fikk veldig mange aha-opplevelser. https://www.adlibris.com/no/bok/sterksvak-9788203391095

Det er en del år siden, jeg er frisk nå og har vært det lenge. Takket være boken. Finn Skårderud er en av de beste i landet på spiseforstyrrelser.

Anonymkode: 9ef67...2b1

[AnonymBruker]

Jeg er selv i slutten av 20-årene, og kan først nå erklære meg som helt frisk. Jeg startet i terapi som 19åring, men var fortsatt syk da behandlingen sluttet 1,5 år etter. Jeg klarte på sett og vis å kontrollere spiseforstyrrelsen bedre. Jeg slet fortsatt med komplekser og dårlige tankemønstre, men jeg klarte i større grad å kontrollere hva jeg spiste/ ikke spiste. Jeg klarte å ha en normal vekt, men ble stadig trigget av spsiefortyrrelsen, og hadde mange tilbakefall.  Så selv om jeg ble oppfattet som frisk, og så frisk ut, så kjempet jeg i mange år en indre kamp med tanker og følelser. Det som ble det avgjørende vendepunktet for meg var da jeg fikk barn. Hele min verden fikk et nytt perspektiv, og ting startet å handle om så mye mer enn meg selv. Jeg ble så oppslukt i den nye tilværelsen, at jeg ikke hadde plass til negative tanker om mat og kropp.

 Jeg sier ikke at mitt råd til deg er å få barn, men at det å vie tid og oppmerksomhet mot noe helt annet (enn mat, trenign, kropp osv) kan være  til hjelp. Terapi og behandling kan jeg også absolutt anbefale, men det vil ikke nødvendigvis gjøre noen magiske underverker, men kan gi deg verktøy på veien til å bli frisk. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: 241b3...74f

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv i slutten av 20-årene, og kan først nå erklære meg som helt frisk. Jeg startet i terapi som 19åring, men var fortsatt syk da behandlingen sluttet 1,5 år etter. Jeg klarte på sett og vis å kontrollere spiseforstyrrelsen bedre. Jeg slet fortsatt med komplekser og dårlige tankemønstre, men jeg klarte i større grad å kontrollere hva jeg spiste/ ikke spiste. Jeg klarte å ha en normal vekt, men ble stadig trigget av spsiefortyrrelsen, og hadde mange tilbakefall.  Så selv om jeg ble oppfattet som frisk, og så frisk ut, så kjempet jeg i mange år en indre kamp med tanker og følelser. Det som ble det avgjørende vendepunktet for meg var da jeg fikk barn. Hele min verden fikk et nytt perspektiv, og ting startet å handle om så mye mer enn meg selv. Jeg ble så oppslukt i den nye tilværelsen, at jeg ikke hadde plass til negative tanker om mat og kropp.

 Jeg sier ikke at mitt råd til deg er å få barn, men at det å vie tid og oppmerksomhet mot noe helt annet (enn mat, trenign, kropp osv) kan være  til hjelp. Terapi og behandling kan jeg også absolutt anbefale, men det vil ikke nødvendigvis gjøre noen magiske underverker, men kan gi deg verktøy på veien til å bli frisk. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: 241b3...74f

Du er sikkert en flott og heldig mor for dine ❤️ Lykke til videre!

Anonymkode: 181f0...68c

[KatyP]

Jeg ble lei. Så inderlig lei. Av å føle meg mislykket i mine øyne, i familiens øyne og i behandlingsapparatets øyne. Jeg følte meg aldri god nok, tynn nok, syk nok. Jeg tilbrakte nesten 20 år i spiseforstyrrelsens klør, 14 av dem i behandling, 11 av dem inn og ut av sykehus og institusjon. Jeg ble lei. Så nysgjerrig. Hva hvis jeg bare prøver. Slipper dem inn? Lar dem ta litt del i denne syke verden som er min? Innrømmer at jeg aldri føler meg bra nok. Finner andre måter å føle meg bra? Min utmattelse av anoreksi og nysgjerrighet på livet var mesteparten av det som snudde for meg. Jeg var innlagt, lot dem for en gang skyld slippe inn. Jeg var 26 år. 

Det var så skummelt å være ribbet for den muren anoreksi gir, og jeg holdt på å gi opp. Til jeg forstod at jeg har et valg. Et faktisk valg. Ikke spise/ spise. Beholde maten/ ikke beholde maten. Og jeg forstod at det ikke kunne gjøres halvveis. Samtidig som jeg aksepterte at jeg aldri vil elske kroppen min. Mat og jeg er kanskje litt rare sammen. Nå er jeg frisk. Jeg spiser, leker med barna mine og går på jobb. Og jeg føler. Med hele meg. Det er verdt det! 

[Supernova17]

På 18.2.2019 den 22.36, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du nå og hvor gammel var du? 

Anonymkode: 181f0...68c

Jeg flyttet til utlandet rett etter gymnaset da jeg hadde vitnemål. Alderen min skriver jeg ikke her, med hensyn til at sjansene for at jeg blir gjenkjent er store. 😊

[AnonymBruker]

Dere er så flotte og flinke ❤️ Lykke til videre! Gjerne til flere som inspirerer ❤️ 

Anonymkode: 181f0...68c