Pappa er syk.

[AnonymBruker]

Det er det jeg har fortalt våre barn på 8 og 5 år. Han ble innlagt på torsdag. Psykriatrisk avdeling.

Han hadde slitt før, mentalt. Men på torsdag gikk han i fillebiter og ønsket å ta selvmord. Jeg fikk snakket han fra det og han la seg frivillig inn på sykehuset.  Dette er tøft for meg, selvsagt tøffere for han. Siden det er helg så er det ikke mye hjelp jeg kan få. Snakket med ei sosionom på fredag. Jeg må ta vare på våre barn. Jeg vet ikke om jeg skal sende de på skole eller barnehage i morgen. Kanskje jeg skal? Det beste for dem. Jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skal håndtere dette.  

Skal jeg fortelle dem noe mer, eller holder det for tiden at de vet at pappa er syk? 

Anonymkode: f556f...bd4

[Gjest månedrømmer]

Send de i barnehagen og skole , men si fra til  leder og lærer at far er innlagt.  Så de holder øya oppe litt .. Du og ungene har godt å holde litt på hverdagen .  Pappa  er syk holder i massevis til barn i den alder . Og bare si han er på sykehus for å bli bedre. Men det kan ta tid. Ikke si noen tidspunkt. 

[Cata]

Tror kanskje du burde differensiere litt? For femåringen holder det nok med at "Pappa er syk og må være på sykehus en stund for å bli frisk igjen", men 8 åringen bør kanskje få litt mer forklaring (hold unna den biten med selvmordstendenser) siden han/hun forstår mer og sikkert har merket mer til at faren har slitt. 

Vil tro skole og barnehage er det beste for dem. Det er mye trøst i hverdagsrutiner. 

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha holdt barna hjemme fra skole eller barnehage. Si heller i fra til lærer og leder. Det er viktig at barna har en så normal hverdag som mulig, tross det som har skjedd.

Anonymkode: 938a9...592

[AnonymBruker]

Ville forklart den største litt om at «man kan bli syk på ulike måter». De forstår mer enn man tror. 

Anonymkode: 2984d...46f

[AnonymBruker]

Ville også sendt de på skole/bhg.

Anonymkode: 2984d...46f

[Snowbrigade]

Det er nok bedre å få hjelp av eksperter til hva du skal si heller enn tilfeldige folk på kvinneguiden. Jeg ville ikke sagt mer før du fikk litt hjelp i det (om de spør og graver om hva slags syk kan du evnt si at han er syk i følelsene eller noe sånt). Så jeg ville sendt de i skole/barnehage (og gjerne sagt ifra til kontaktlærer/pedleder (antar du bor et sted der det ikke er vinterferie kommende uke) . Og så brukt dagen selv til å finne ut mer om hvordan det kan håndteres. Sykehuset kan kanskje hjelpe deg? Eller finn organisasjoner for pårørende du kan kontakte. Du gjør en fantastisk jobb for barna nå, så det er nok veldig lurt å ha litt tid før seg selv noen formiddager hvor du kan reagere litt selv også.

[Ulrikke]

Det kommer jo an på barna, modenhet, hvor mye de lurer på osv. Noen barn slår seg til ro med det og regner med at han kommer hjem når han er frisk igjen. Andre blir utrygge, lurer på mye.

Mitt barn ville nok spurt mer da hun var 8. Jeg ville nok i så fall fortalt at det finnes ulike måter å bli syk på, at noen blir syk i tanker og følelser osv. 5-åringen er jeg mer usikker på.

Send dem i barnehage og skole, om det ikke er vinterferie - men forklar kort hva som har skjedd begge steder uten at barna hører det. De har godt av å holde fast i hverdagen. 

Og du: ta vare på deg selv oppi dette! Barna trenger støtte ja, men de trenger også en mamma som tar vare på seg selv!

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ikke ha holdt barna hjemme fra skole eller barnehage. Si heller i fra til lærer og leder. Det er viktig at barna har en så normal hverdag som mulig, tross det som har skjedd.

Anonymkode: 938a9...592

Takk. Jeg skal sende dem på barnehage og skole i morgen. Jeg har en meget god tone med styrer i barnehagen til den minste. Den eldste gikk i samme barnehage.  Det var faktisk en pedagogisk leder som informerte meg sist gang min mann hadde en depressiv periode. Jeg hadde ikke oppdaget det, de hadde. 

Anonymkode: f556f...bd4

[AnonymBruker]

Få informasjon fra en profesjonell til å forklare hva som er greit å si til barna, de kan også være behjelpelig med å snakke med barna hvis det er behov.

Anonymkode: de97d...1bc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Ulrikke skrev:

Det kommer jo an på barna, modenhet, hvor mye de lurer på osv. Noen barn slår seg til ro med det og regner med at han kommer hjem når han er frisk igjen. Andre blir utrygge, lurer på mye.

Mitt barn ville nok spurt mer da hun var 8. Jeg ville nok i så fall fortalt at det finnes ulike måter å bli syk på, at noen blir syk i tanker og følelser osv. 5-åringen er jeg mer usikker på.

Send dem i barnehage og skole, om det ikke er vinterferie - men forklar kort hva som har skjedd begge steder uten at barna hører det. De har godt av å holde fast i hverdagen. 

Og du: ta vare på deg selv oppi dette! Barna trenger støtte ja, men de trenger også en mamma som tar vare på seg selv!

Jeg vil ikke si til mine barn at pappa er syk i følelser. For det er han ikke. Han har en psykisk diagnose. Han er manisk-depressiv.  Jeg vil at våre barn skal kunne føle alle følelser uten at de må tenke at dette er en noe man kan derfor bli syk av. Fordi mamma sa at pappa ble syk på grunn av følelser. 

Anonymkode: f556f...bd4

[AnonymBruker]

Jeg ville sendt barna i skole og bhg. Barn trenger rutiner, og så lenge han ikke er terminal, ville jeg holdt på rutiner. Vi har ett alvorlig sykt barn, og sender de andre på skole og bhg. Livet stopper ikle opp for de selv om det ene barnet er sykt. De finner trøst i det daglige livet og det er fint å tenke på noe annet. Her er lærere og ledere i bhg informert om situasjonen, og det er fint å vite at noen er der om de skulle bli triste eller ha noe  tanker de må få sortert i løpet av dagen. Så ville anbefalt å snakke med lærer og pedleder, og hatt det så normalt som mulig for barna. 

Når det gjelder å forklare ting, så ville jeg gjort det så enkelt som mulig, men ikke pakk inn ting heller. Pappa er syk, vi kan besøke han og da. Han får hjelp til å bli frisk. 

Anonymkode: be9a5...532

[AnonymBruker]

Ikke helt det samme, men vi har hatt et nært familiemedlem som har vært alvorlig syk lenge, før han døde nå i januar. Og ungene skjønte jo noe var på gang, da jeg var mye borte på sykebesøk osv. Så jeg snakket med dem om at han var syk og at jeg måtte være der nå. Sendte de i barnehagen som vanlig, og snakket med barnehagen om hva som foregikk her. Pedleder sa at ofte når det oppstår sånne situasjoner, så trenger ungene den stabiliteten og normaliteten skole og barnehage gir. Det gir et pusterom fra alt det som er uvant og annerledes for dem. Det ble litt snakk om det innimellom fra eldstemann på hans initiativ, men ellers har det nok bare vært godt for dem å være der og ha det normale. 

Anonymkode: 0cd4e...5b7

[Gjest BearMama]

https://helsenorge.no/parorende/barn-trenger-apenhet-om-sykdom

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke si til mine barn at pappa er syk i følelser. For det er han ikke. Han har en psykisk diagnose. Han er manisk-depressiv.  Jeg vil at våre barn skal kunne føle alle følelser uten at de må tenke at dette er en noe man kan derfor bli syk av. Fordi mamma sa at pappa ble syk på grunn av følelser. 

Anonymkode: f556f...bd4

Han er ikke syk av følelser, han har en sykdom i følelsene.

Noen ganger så blir man syke i halsen slik at man hoster, og noen ganger blir man syk i følelsene slik at man blir veldig lei seg når man egentlig er glad. Heldigvis får pappa masse hjelp på sykehuset, så han kan bli frisk igjen. Pappa er veldig glad i deg, og gleder seg til han blir frisk så han kan komme hjem til deg igjen. 

Omtrent slik forklarte vi det til niesen min (4 år) da hennes pappa ble alvorlig deprimert. Hun hadde stort behov for å få bekreftet at pappa var glad i henne, siden hun må ha merket noe før han ble innlagt. Vi hele tiden tett kontakt med barnehagen og barnevernet. Mor var ikke inne i bildet, så mine foreldre (hennes besteforeldre) ble midlertidig fosterhjem.

Anonymkode: e295f...b95

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Jeg skal sende dem på barnehage og skole i morgen. Jeg har en meget god tone med styrer i barnehagen til den minste. Den eldste gikk i samme barnehage.  Det var faktisk en pedagogisk leder som informerte meg sist gang min mann hadde en depressiv periode. Jeg hadde ikke oppdaget det, de hadde. 

Anonymkode: f556f...bd4

Dette hørtes rart ut,hvordan merket ped leder at din mann var deprimert?

Anonymkode: 2c63e...520

[AnonymBruker]

Så barna er levert på skole og i barnehagen.  Jeg har informert lærer og ped leder om hva som har skjedd.

Selv har jeg tatt fri fra jobb i dag. Jeg vet ikke hvorfor. Nå sitter jeg her og vet ikke hva jeg skal ta meg til. Jeg føler at jeg må gjøre noe, vaske, sette over en vaskemaskin, gjøre noe i hagen, bare noe.... Jeg skal på besøk til han om noen timer. Så mange tanker i hodet mitt. Hvorfor ble du sammen med han når du allerede da viste at han var manisk-depressiv?  Kan barna våres arve dette fra han? Hvorfor så jeg ikke hvor ille han hadde det før den kvelden? 

Anonymkode: f556f...bd4

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette hørtes rart ut,hvordan merket ped leder at din mann var deprimert?

Anonymkode: 2c63e...520

Min mann leverte i barnehagen hver dag.  Han pleide å ha alt på stell og snakket mye med de ansatte. Jeg ble innkalt til ett møte. De spurte om noe var galt. Plutselig glemte min mann matpakken flere dager på rad. Han glemte dress, han glemte å ta på votter når det var kaldt ute. Han glemte beskjeder. Han sluttet å snakke med de ansatte. De spurte meg om hva var galt. Jeg er glad at de gjøre det. 

Anonymkode: f556f...bd4

[Sunnfjording]

Man kommer ganske tett på de som jobber i barnehagen, man samarbeider jo tross alt om det viktigste i livet, og veldig mange som jobber i barnehagen gjør jo det fordi de har interesse for mennesker og empati i bunn. Så det at de kalte inn mor til møte er jo et stjerneeksempel på hvor bra samarbeid mellom hjem og barnehage kan være for barna.

For en vond situasjon dere er i, ingen enkle svar. Men barn fanger opp utrolig mye, og har sikkert 1000 spørsmål. Så regelen bør jo være å prøve å være så åpne som mulig. 

Kanskje far når det lysner kan finne noe positivt i at så mange rundt han har gjort ting for å hjelpe han?

[AnonymBruker]

Ungene har garantert fanget opp at faren har vært annerledes, og jeg tenker de garantert føler en uro. Viktig å snakke med dem om det. Kanskje har de ikke ord å sette på følelsene sine omkring det, da må du hjelpe dem med det. Forklar hva som feiler pappa, at han må på sykehus. Og la de spørre om alt de lurer på. Ingen forklarte meg noe da min mor fikk jevnlige akutte psykoser, det står tvert i mot i journalen hennes at min far og min bestemor "har bestemt seg for å ikke snakke med barna om det". Det har skapt varige sår for meg. Om de bare hadde pratet med meg om det, så hadde jeg følt meg mindre alene om det jeg var vitne til og følelsene som oppstod på grunn av det. 

Anonymkode: 32dfe...9ee