Bekymret for kommende foreldre

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

Når barnet er ufødt, så er det desverre sånn at foreldrene kan takke nei til hjelp, men bv vil jo huske på de når barn er er født, og da kan du sende en melding til. 

Anonymkode: 1733c...db3

Dette kan man også gjøre når barnet er født.

Anonymkode: b86a5...1e0

[Blueblizz]

Med unntak av alvorlige psykiske diagnoser, rus, hard krininalitet og mishandling på ene eller andre måten så fortjener man faktisk en sjans. Til å prøve seg som foreldre uten innblanding fra barnevernet, mener jeg. Har de folk rundt seg som kan holde øyne og ører åpne for barnets skyld, så er det ingen grunn til å melde noe som bare kanskje med ikke sikkert kan komme til å skje. Bedre å snakke med helsestasjonen, fastlegen ellerandre du mener burde vite om at det finnes bekymringer, frem til barnet er født. 

Endret 17. februar 2019 av Blueblizz

[Gjest Mocchhaa]

Synes for alt i verden det er verdt en sjans. Så framt det ikke er som over her kommenterer. Det kan endre seg for det bedre, hvem vet. Uansett så fortjener barnet i seg selv, å få den sjansen, mener jeg. Synes ikke du skal kontakte BV ennå, i værste fall vent til barnet er født og du fortsatt er like bekymret. Det kan skape unødvendig stress som overhodet ikke trengs nå, i tillegg til at det sikkert er enkelte ting du ikke vet. 

[AnonymBruker]

Som pårørende til søsken som er "involvert" i bv med sine barn (pga en annen part) vil jeg si at det er bedre å ta kontakt med de. Jeg har vært med på flere møter og min søster sier selv at de er veldig dyktig. Hun hadde ikke den tonen i første omgang, da var det "jævla barnevern" etc. Men de er dyktige og de ønsker først og fremst at barn skal bo hjemme. I denne saken er jeg sjokkert over hvor mye hardt arbeid bv gjør for at barna skal ha samvær med begge foreldre og skape relasjon til den de ikke bor hos, til tross for en veldig alvorlig situasjon som utløste kontakten hos bv. Sannsynligvis vil nok dette paret ikke bli videre imponert over å havne der, MEN det kan også tenkes at de etter 1 år (f.eks) er evig takknemlig for hjelp, støtte og veiledning via dem. Og hvis bv mener at disse ikke trenger hjelp, ja, da har de sjekket ut situasjonen. Hvis de derimot skulle se at barnet blir utsatt for omsorgssvikt, da kan barnet få hjelp. Men i første omgang vil de jo alltid jobbe for at foreldrene skal få dette til. 

Anonymkode: b4177...16f

[Minlillelykke]

Flott at du tenker over og er bekymret. Jeg stusser over st du skriver : de vet ikke hva de begir seg ut på. Vel, det gjorde ikke jeg når eldste ble født heller. Hatt en tøff barndom, men gode foreldre. Selv har vi lite venner, jeg har kun en venninne som er nær, ellers har vi godt forhold til kollegaer. Hans foreldre bor på andre siden av landet, men mine bor i nærheten. 

Dette med nettverk er ikke avgjørende for om man blir gode foreldre. Selvom man har masse venner betyr ikke det at de er interesert i barnet.

Jeg mener du vør følge med når barnet kommer, la dem få prøvde seg ett par måneder, også tar du en avgjørelse på hva som er rett. Kanskje blir de verdens beste foreldre, setter barnet først og barnet får det kjempe fint. Skjer det er jo det flott. Opplever du dog motsatte ville jeg kontaktet barnevernet. De er knall flinke på rådgivning når man sliter. Tok selv kontakt med dem i fjor da minsten ble født. 

Jeg ville ikke trukket konklusjoner enda, gi dem tid. Mange kvinner modnes også utover i svangerskapet.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Det at mor har vært innlagt eller pengeproblemer i seg selv er jo ikke noe å bli hysterisk over. Her synes jeg bare det er en sum av mange ting som gjør at jeg får en vond følelse i magen. Jeg oppfatter de som lite selvbevisste og har på følelsen at de ikke aner hva de begir seg ut på. Jeg tror ikke de kommer til å erkjenne at de trenger hjelp, heller prøve å sette opp en fasade. 

Vet også at det har vært mye problemer i forholdet deres, og de har vært sammen i underkant av et år.

Jeg fikk selv barn som ung, og vet bare hvor tøft jeg synes det var, og jeg hadde ganske mye bedre forutsetninger enn disse to hvis jeg kan si det sånn.

Mor har inget nettverk, ingen familie eller venner. Jo mer jeg tenker på det jo mer bekymret blir jeg.... 

 

Anonymkode: 2081f...ee8

Hei Ts, jeg la merke til at det var ei som også la merke til at du skriver de ikke vet hva de begir seg med. Det vet ingen kommende foreldre   De aller fleste vil få en AHA-opplevelse eller to når det kommer til hvor omfattende det er å få barn, alt fra mat, søvn, oppdragelse, sette vekk egne behov og følelser, og ikke minst kontrollere egne følelser på godt og vondt.

Med det sagt, hvilke forutsetninger en har i forkant kan bety noe nettopp i møte med disse AHA- opplevelsene, jeg forstår det er flere ting du ikke nevner her som også spiller inn. Hvis en plukker dine eksempler fra hverandre er flere av dem relativt grunnløse til å kontakte BV, spesielt dette med alderen deres og at mor har vært innlagt. Moren har kanskje en ekstra sårbarhet for fødselsdepresjon, men det i seg selv vil være mellom henne og helsesøster f.eks. Du skriver heldigvis selv at noen av eksemplene dine er ikke noe å bli hysterisk over.

Jeg skjønner bekymringen din veldig godt, men samtidig blir jeg litt redd for at de kommende foreldrene blir dømt før de får «bevist» hva de er god for eller fått en sjanse... Jeg tenker at jeg ville sikkert blitt veldig lei meg dersom noen som kjenner til meg, allerede før fødsel «melder meg som mulig uskikket». Snakk om å få et presentasjonsmoment i en allerede sårbar fase. Barnets beste er likevel viktigere enn om mor blir lei seg, misforstå meg rett her. 

Du kjenner de veldig godt sier du, hvor godt? Kan du kontakte dem og tilby støtte og råd? Det er et stort sprang mellom å kjenne godt til, og å faktisk kjenne dem og deres tanker om det å bli foreldre. 

Dette er uten tvil et dilemma, jeg hadde nok vurdert muligheten om å kontakte helsesøster før barnevernet ut i fra det du skriver her. Du ville ikke fått tilgang til taushetsbelagte opplysninger hverken hos helsesøster eller bv, men jeg tenkte på helsesøster fordi den personen vil være tett på oppfølgingen av barnet og foreldrene, samt ha en god mulighet til å få inn bv som ekstra veiledning ved behov til foreldrene. Da hadde jeg visst at jeg har delt mine tanker, og at veien videre var opp til helsesøsterens observasjoner og samtaler med foreldrene. Kunne dette vært en idé? 

 

Anonymkode: 42aec...861

[AnonymBruker]

Jeg kan nevne at jeg hadde få til ingen i nettverket mitt som ekstra støtte da jeg ble ung, nybakt mor. Vennene var uinteresserte, familien min og hans bodde i en annen kommune og nettverket var da venner som var like ung og umoden som meg og faren.

Jeg hadde ikke utdannelse, vi bodde på hybel og gikk på videregående skole (og derfor ikke i jobb med stabil inntekt),  jeg hadde vært innlagt på psyk som ungdom og var generelt umoden da jeg ble gravid. Så jeg kjenner meg igjen i noen av dine eksempler.

Under svangerskapet og i barsel utviklet jeg meg raskt som de fleste andre førstegangsmødre. Jeg fikk riktignok en mild fødselsdepresjon men helsesøsteren ga meg trygghet og støtte i rollen som mor, så den biten gikk fint. Utdannelsen ble fullført i årene som fulgte, og han ble lærling kort tid etter fødsel. Vi flyttet inn i en litt større leilighet, bodde trangt en stund men sparte til egenkapital. Vi fikk utvidet nettverk gjennom barnet (foreldre til andre barn, barselgruppe osv), og klarte oss helt fint sosialt. 

Dette er ting som andre kanskje ville bekymret seg for, men jeg er glad ingen kontaktet barnevernet på vegne av oss i den fasen ut i fra grunnlaget vårt da (misforstå meg rett igjen, bv er ikke en stor, stygg ulv i seg selv, men det symbolske i det er likevel at noen tror vi er uskikket før vi fikk sjansen til å prøve oss). 

Så igjen, TS, du sitter på mer informasjon enn de eksemplene du deler i tråden. Hvis de eksemplene som gir den dårlige magefølelsen ikke er i samme kategori om over her, så synes jeg du bør ytre din bekymring til bv eller som jeg foreslo rett over her; helsesøster. Lykke til med avgjørelsen, jeg forstår dette er en usikker avgjørelse å ta. Det viktigste er barnet, dersom foreldrene ikke er skikket eller gir deg en sterk grunn til bekymring/ absolutt trenger tett oppfølging så er det for det ufødte barnets skyld en bør legge seg oppi andres liv.

 

Anonymkode: 42aec...861