Bekymringsverdig: medisiner fremfor terapi😳

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Hvorfor setter de en pasient med angst og traumer på medisiner, og risikerer at personen får hallusinasjoner og paranoia? Eller en person med depresjon på medisiner som kan gi selvmordstanker? Merk; UTEN å gi tilbud om noe form for samtaleterapi eller hjelp hos psykolog?

Medisin + samtaleterapi er ofte et svært godt alternativ, noe jeg er helt for. Da er det ofte psykiatere i tillegg som har skrevet ut medisinene etter samtale med psykolog om satte diagnoser. Når fastleger skriver ut medisiner uten å vite hvilke diagnoser en pasient har (fordi personen verken er utredet eller behandlet) så er jo ikke det bra. Det hadde vært bedre å gi langvarig hjelp fremfor «brannslokking, altså bedre å henvise pasienten til et sted hvor den kan få hjelp til å håndtere vanskene fremfor å dytte dem vekk med medisiner.

Jeg forstår at det er lite plasser i psykiatrien og at ikke alle kan få plass, dessverre. Men, om en person en syk nok til medisiner, da tenker jeg at den må være syk nok til noe form for terapi- enten det er dps, kommunen eller et annet alternativ. NOE må jo bli gjort. 

Hva tenker dere? 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Dette er ment som en generell tråd, ikke noe som angår meg. Fikk nettopp vite at en bekjent har hatt psykotiske symptomer som følge av medisiner uten noe form for oppfølging. Kjenner jeg blir satt ut på personens vegne...

[SoWhat?]

Etter en traumatisk hendelse fikk jeg medisiner av fastlegen min. Jeg hadde ikke noe ønske om å gå i terapi, hvilket legen min forsto. Jeg brukte medisiner i to, tre år, og fikk ingen bivirkninger. Så terapi er ikke for alle altså. 

Samtidig ser jeg problemet ved det du skriver. Vet ikke helt hva løsningen skal være, men å vite hvorfor pasienten sliter? Om det lar seg løse med medisiner over en periode? 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

3 minutter siden, SoWhat? skrev:

Etter en traumatisk hendelse fikk jeg medisiner av fastlegen min. Jeg hadde ikke noe ønske om å gå i terapi, hvilket legen min forsto. Jeg brukte medisiner i to, tre år, og fikk ingen bivirkninger. Så terapi er ikke for alle altså. 

Samtidig ser jeg problemet ved det du skriver. Vet ikke helt hva løsningen skal være, men å vite hvorfor pasienten sliter? Om det lar seg løse med medisiner over en periode? 

Ble traumene borte av medisiner?

Jeg har en følelse av at medisiner legger lokk på følelser bare.

[Cata]

2 minutter siden, SoWhat? skrev:

Etter en traumatisk hendelse fikk jeg medisiner av fastlegen min. Jeg hadde ikke noe ønske om å gå i terapi, hvilket legen min forsto. Jeg brukte medisiner i to, tre år, og fikk ingen bivirkninger. Så terapi er ikke for alle altså. 

Helhjertet enig, på generelt grunnlag. Jeg ble også i sin tid satt på medisiner og det fungerte helt utmerket. I mitt tilfelle tror jeg ikke samtaleterapi ville hjulpet det aller minste, og jeg hadde definitivt depresjon. (Prøvde det først men behandler og jeg ble raskt enig om at det ikke hadde noe for seg.) 

Medisinen holdt meg over vann til jeg var frisk igjen. Den dag i dag er jeg overbevist om at dersom jeg bare hadde fortsatt med samtaleterapi så ville jeg i beste fall vært like elendig og i verste fall blitt dårligere. 

[SoWhat?]

1 minutt siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Ble traumene borte av medisiner?

Jeg har en følelse av at medisiner legger lokk på følelser bare.

De hjalp mot den helsikes angsten og paranoian jeg opplevde 🙂 jeg måtte jo jobbe med meg selv utenom det. Ble ikke sittende å gruble. Flyttet vekk fra "åstedet" og brukte naturen myye! Hadde også gode venner jeg var mye med. Trappet ned på medisinene og ble frisk ja. Dvs at jeg går fremdeles ikke alene på litt øde strekninger i mørket, men akkurat det er uansett ikke lurt. Har episoder hvor jeg kan drømme og bli redd i visse situasjoner, men det er veldig sjelden og syns det er ganske naturlig. 

[SoWhat?]

5 minutter siden, Cata skrev:

Helhjertet enig, på generelt grunnlag. Jeg ble også i sin tid satt på medisiner og det fungerte helt utmerket. I mitt tilfelle tror jeg ikke samtaleterapi ville hjulpet det aller minste, og jeg hadde definitivt depresjon. (Prøvde det først men behandler og jeg ble raskt enig om at det ikke hadde noe for seg.) 

Medisinen holdt meg over vann til jeg var frisk igjen. Den dag i dag er jeg overbevist om at dersom jeg bare hadde fortsatt med samtaleterapi så ville jeg i beste fall vært like elendig og i verste fall blitt dårligere. 

Ah, akkurat. Det har jeg tenkt også! At jeg ville blitt verre av terapi! Godt å se andre som tenker det. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

4 minutter siden, SoWhat? skrev:

De hjalp mot den helsikes angsten og paranoian jeg opplevde 🙂 jeg måtte jo jobbe med meg selv utenom det. Ble ikke sittende å gruble. Flyttet vekk fra "åstedet" og brukte naturen myye! Hadde også gode venner jeg var mye med. Trappet ned på medisinene og ble frisk ja. Dvs at jeg går fremdeles ikke alene på litt øde strekninger i mørket, men akkurat det er uansett ikke lurt. Har episoder hvor jeg kan drømme og bli redd i visse situasjoner, men det er veldig sjelden og syns det er ganske naturlig. 

Ja, jeg forstår. Folk er forskjellige og trenger ulike typer hjelp😊

[SoWhat?]

Akkurat nå, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Ja, jeg forstår. Folk er forskjellige og trenger ulike typer hjelp😊

Det er sant 🙂 men viktig å ha en bra lege. 

[Zaga]

Jeg går til psykolog men er der bare en gang hver åttende uke så er sjelden. Men får ikke mere da de mener det er kronisk på meg og at jeg ikke kan bli noe bedre dessverre. Det er sant også. Dessverre.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

7 minutter siden, Zaga skrev:

Jeg går til psykolog men er der bare en gang hver åttende uke så er sjelden. Men får ikke mere da de mener det er kronisk på meg og at jeg ikke kan bli noe bedre dessverre. Det er sant også. Dessverre.

Det var sjeldent ja. Hvorfor mener de du ikke kan bli bedre? Alle kan bli bedre selv om de ikke kan bli helt friske ❤️

[Zaga]

5 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Det var sjeldent ja. Hvorfor mener de du ikke kan bli bedre? Alle kan bli bedre selv om de ikke kan bli helt friske ❤️

Ja jeg vet ikke men jeg har hatt det sånn alle de årene jeg har levd og jeg er snart 40 år så derfor tror jeg det er kronisk. Dessverre. Har ønsket å blitt bedre i så mange år men etter jeg ble 20 år så ga jeg opp litt etter litt.

[AnonymBruker]

mer bruk av antidepressiva og flere er deprimert enn noen gang. Man skulle tro at det var færre deprimerte om disse pillene var så bra som man hevder. Virker som om folk ikke blir friskere, de blir bare sløvere der de ikke merker hvor syke de er. Men på lang sikt er de fortsatt syke eller blir ufør

Anonymkode: 0c483...a75

[Cata]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

mer bruk av antidepressiva og flere er deprimert enn noen gang. Man skulle tro at det var færre deprimerte om disse pillene var så bra som man hevder. Virker som om folk ikke blir friskere, de blir bare sløvere der de ikke merker hvor syke de er. Men på lang sikt er de fortsatt syke eller blir ufør

Anonymkode: 0c483...a75

Stemmer ikke helt. Jeg ble frisk og ikke sløvet i det hele tatt mens behandlingen pågikk. Jeg var deprimert på grensen til suicidal, men sto i full jobb hele tiden (ble vesentlig lettere etter jeg ble medisinert)  og etter medisineringen startet fikk jeg til og med energi nok til å gjøre enkle ting som ikke var jobbrelatert også. 

[Gjest Mass]

Jeg er generelt imot medisiner da jeg mener at den beste kuren mot depresjoner og angst er å lære seg å forstå det og ta kontroll over det med hjelp hos en dyktig terapeut. 

Jeg har selv hatt begge deler og har blitt kvitt det uten noen form for hjelp annet enn selvhjelp. 

[Gjest HarryDotter]

10 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Ble traumene borte av medisiner?

Jeg har en følelse av at medisiner legger lokk på følelser bare.

Det er nettopp det de gjør. Medisiner demper symptomene. De kurerer ofte ikke sykdommen.

En grei pekepinn er jo at fysiske lidelser kan kurerers med både inngrep og medisiner. Psykiske lidelser kan som regel aldri leges ved hjelp av medisin. Men leger flest har ikke peiling så fort det går utenpå det fysiske aspektet av kroppen. Også er det lettvindt å sende bort den vanskelige pasienten med en flaske symptomdempere, istede for å gjøre den tunge jobben og forstå sinnet og personens mentale tilstand.

[Gjest HarryDotter]

9 minutter siden, Cata skrev:

Stemmer ikke helt. Jeg ble frisk og ikke sløvet i det hele tatt mens behandlingen pågikk. Jeg var deprimert på grensen til suicidal, men sto i full jobb hele tiden (ble vesentlig lettere etter jeg ble medisinert)  og etter medisineringen startet fikk jeg til og med energi nok til å gjøre enkle ting som ikke var jobbrelatert også. 

Du har vært heldig. Medisinen har nok gått fint overens med deg og det er bra. Betyr ikke så mye hvordan man blir frisk, bare man blir frisk.

Veldig veldig mange får alvorlige problemer med bruk av antidepressiva. Noen sitter bare å gråter hele dagen, mens andre mister allt som er av følser og mister fullstendig livsgleden. Litt farlig når man på forhånd ikke vet hvordan man reagerer på medisinen.

[AnonymBruker]

Jeg gikk til fastlegen en gang og sa at jeg slet med sterke depresjoner, etter en lang periode (flere år) med kroniske smerter, ingen jobb, ingen kjærlighet, ingen venner, bodde hjemme hos foreldrene mine, og hadde en inntekt på et par tusenlapper i måneden fra sosialen. Legen skrev resept på antidepressiva, og sendte meg hjem. Ingen henvisning til psykolog, ikke et eneste spørsmål om min "selvdiagnose", ikke et eneste forsøk på å avklare om jeg var suicidal. Resept på piller, og sendt ut døren. Hårreisende spør du meg.

Anonymkode: 50438...d42

[AnonymBruker]

Er enig her. Kommer jeg i kontakt med helsevesenet så vil de gi/ prakke på meg antidepressiva.  Zombietilværelse nei takk. 

Anonymkode: e003b...408

[AnonymBruker]

Det er vel liten tvil om at psykiatrien har gjort vondt verre fremfor å ha gjort det bedre for mange. Det er en tankevekker når halvparten av de selvmordene som blir begått i Norge skjer i en eller annen form for behandling eller rett etter avlsuttet behandling. Det er noe som er elefanten i rommet som ingen vil snakke om. Kjernen i problemet er at de ikke vet hvordan de skal møte og behandle en del mennesker samtidig som det skal skje på kortest mulig tid. Behandlingstilbudet er så godt som ikke eksisternede og man har bare kontorer og oppbevaringsrom for de syke eller fasaden for å si det med andre ord. Medisiner er en måte å få kjemisk distanse til problemene og de fjerner symptomene, men de egentlige årsakene virker det som om ikke blir tatt tak i. Psykiatrien er et svart kapitel i norges historien og nye kapitler skrives hver dag. Skal man ha en sjanse til å overleve, beholde siste rest av seg selv og ha igjen et snev av verdighet bør man holde seg langt unna offentlig psykisk helsevern.

Anonymkode: fd79e...7f6