Er jeg utbrent? Skammer meg

[AnonymBruker]

Velger å være anonym.. Jeg har for første gang valgt å bruke egenmelding fordi jeg er så sliten. Jeg er 28 år, og føler det er for tidlig at jeg er utbrent. I tillegg har ingen anelse om at jeg har det sånn fordi jeg alltid har holdt det gående, og det vel derfor jeg er kommet hit jeg er nå.

Litt historikk: frem til i fjor har livet mitt gått i ett siden jeg var 12 år. Jeg har drevet med idrett på høyt nivå, vært i et usunt forhold 6 år, gått allmennfag, jobbet deltid/fulltid, bodd for meg selv fra jeg 15, tatt master og generelt bare pushet på nesten hele døgnet. I barndommen ble jeg mye mobba, og har pga det vært deprimert store deler av livet. Men, jeg er en av disse gode "skuespillerne" hvor det på utsiden ser ut som at jeg mestrer alt. Jeg har nesten aldri vært borte fra jobb eller skole (kun unntak av noen oppkast-runder).

I det siste året har jeg kjent på en apati og slitenhet jeg syns er vanskelig å beskrive. I korte trekk

• Jeg blir ikke glad for noe. Jeg får stadig ros og får stadig nye jobbtilbud. Jeg kjøpte feks nylig en leilighet, men følte heller ikke noe over det. Alt er bare "ok, det var fint/praktisk"
• Jeg har lettere hodepine nesten daglig
• Jeg klarer ikke legge meg fordi jeg går hele dagen og er så sliten at jeg ikke klarer å gjøre noe, men det skjer noe kl 23. Da får jeg energi til å gjøre "alt". Det ender derfor med at jeg ikke får nok timer med søvn.
• Jeg har ingen drømmer lenger, og ikke behov for noe. Når jeg blir spurt om ambisjoner og mål, så har jeg ingen. Jeg har alltid vært målrettet, men nå er det bare borte.
• Det er slitsomt å prate. Jeg føler jeg bruker opp all energi når jeg prater.
• Jeg har avlyst en rekke sosiale arrangementer og avtaler med gode venner fordi jeg ikke orker å være med de, selv om jeg vet at det er bra for meg.
• Jeg orker ikke gjøre noe i helgene eller i hverdagene. Alt jeg vil er å ligge i sofaen.. Jeg har forsøkt å trene 3-4g/uke, men trening gir meg heller ikke energi slik det en gang gjorde.
• Null sexlyst og ingen interesse for det motsatte kjønn. Dette er også bare "stengt av". 
• Det som før interesserte meg er jeg uinteressert i...
• Jeg vurderer å bare slutte i jobben og selge leiligheten sånn at jeg kan ligge i en seng å sove. 
• Når folk snakker til meg så "hører jeg dem ikke". Jeg ser på dem, men når de snakker så er det som at jeg ikke hører det. Vanskelig å forklare..
• Jeg glemmer mye, og av og til glemmer jeg språket mitt, og enkle ord. 

 

Jeg føler meg skamfull, og er redd for sykmelding. Da det vil avsløre at jeg egentlig er svak, og at alle har feil inntrykk av meg. Jeg er jo "som får til alt og mestrer alt". 

Dette føles dessuten annerledes enn depresjon. Når jeg har vært dypt deprimert så har jeg bare grått og sett mørket på livet. Mens nå; føler jeg ikke noe. Jeg er ikke lei meg. Jeg er ikke "svart inni meg". Det er bare tomt. Jeg føler meg som et "skall" om det gir mening.

Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre.. Jeg føler jeg har bitt tenna sammen i veldig mange år, men nå klarer jeg ikke bite  mer. Hva skal jeg gjøre? Jeg tok blodprøver for ikke så lenge siden så alt skal være i orden der (jeg håpa jo på at det kunne være jern). 

Kjenner noen seg igjen, og hva gjorde du i så fall? 

Anonymkode: e6f39...ff1

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Velger å være anonym.. Jeg har for første gang valgt å bruke egenmelding fordi jeg er så sliten. Jeg er 28 år, og føler det er for tidlig at jeg er utbrent. I tillegg har ingen anelse om at jeg har det sånn fordi jeg alltid har holdt det gående, og det vel derfor jeg er kommet hit jeg er nå.

Litt historikk: frem til i fjor har livet mitt gått i ett siden jeg var 12 år. Jeg har drevet med idrett på høyt nivå, vært i et usunt forhold 6 år, gått allmennfag, jobbet deltid/fulltid, bodd for meg selv fra jeg 15, tatt master og generelt bare pushet på nesten hele døgnet. I barndommen ble jeg mye mobba, og har pga det vært deprimert store deler av livet. Men, jeg er en av disse gode "skuespillerne" hvor det på utsiden ser ut som at jeg mestrer alt. Jeg har nesten aldri vært borte fra jobb eller skole (kun unntak av noen oppkast-runder).

I det siste året har jeg kjent på en apati og slitenhet jeg syns er vanskelig å beskrive. I korte trekk

• Jeg blir ikke glad for noe. Jeg får stadig ros og får stadig nye jobbtilbud. Jeg kjøpte feks nylig en leilighet, men følte heller ikke noe over det. Alt er bare "ok, det var fint/praktisk"
• Jeg har lettere hodepine nesten daglig
• Jeg klarer ikke legge meg fordi jeg går hele dagen og er så sliten at jeg ikke klarer å gjøre noe, men det skjer noe kl 23. Da får jeg energi til å gjøre "alt". Det ender derfor med at jeg ikke får nok timer med søvn.
• Jeg har ingen drømmer lenger, og ikke behov for noe. Når jeg blir spurt om ambisjoner og mål, så har jeg ingen. Jeg har alltid vært målrettet, men nå er det bare borte.
• Det er slitsomt å prate. Jeg føler jeg bruker opp all energi når jeg prater.
• Jeg har avlyst en rekke sosiale arrangementer og avtaler med gode venner fordi jeg ikke orker å være med de, selv om jeg vet at det er bra for meg.
• Jeg orker ikke gjøre noe i helgene eller i hverdagene. Alt jeg vil er å ligge i sofaen.. Jeg har forsøkt å trene 3-4g/uke, men trening gir meg heller ikke energi slik det en gang gjorde.
• Null sexlyst og ingen interesse for det motsatte kjønn. Dette er også bare "stengt av". 
• Det som før interesserte meg er jeg uinteressert i...
• Jeg vurderer å bare slutte i jobben og selge leiligheten sånn at jeg kan ligge i en seng å sove. 
• Når folk snakker til meg så "hører jeg dem ikke". Jeg ser på dem, men når de snakker så er det som at jeg ikke hører det. Vanskelig å forklare..
• Jeg glemmer mye, og av og til glemmer jeg språket mitt, og enkle ord. 

 

Jeg føler meg skamfull, og er redd for sykmelding. Da det vil avsløre at jeg egentlig er svak, og at alle har feil inntrykk av meg. Jeg er jo "som får til alt og mestrer alt". 

Dette føles dessuten annerledes enn depresjon. Når jeg har vært dypt deprimert så har jeg bare grått og sett mørket på livet. Mens nå; føler jeg ikke noe. Jeg er ikke lei meg. Jeg er ikke "svart inni meg". Det er bare tomt. Jeg føler meg som et "skall" om det gir mening.

Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre.. Jeg føler jeg har bitt tenna sammen i veldig mange år, men nå klarer jeg ikke bite  mer. Hva skal jeg gjøre? Jeg tok blodprøver for ikke så lenge siden så alt skal være i orden der (jeg håpa jo på at det kunne være jern). 

Kjenner noen seg igjen, og hva gjorde du i så fall? 

Anonymkode: e6f39...ff1

Beklager skrivefeil. Det er forresten enda en ting på lista: jeg har begynt å "miste ord når jeg skriver", og jeg ser det ikke før jeg leser samme setninga flere ganger. 

Anonymkode: e6f39...ff1

[Million]

Jeg kan ikke stille noen diagnose på deg, men det jeg vil si er at du i hvert fall ikke har noen grunn til å skamme deg! Det er helt og holdent uforskyldt, du kan ikke noe for at du er blitt utbrent eller deprimert.

Jeg synes det høres ut som en blanding av de to. Var jeg deg, ville jeg ringt fastlegen og bedt om dobbelttime, fordi du har noe vanskelig og tidkrevende å ta opp. Øs ut alt, Skriv gjerne ned den listen du har ovenfor her og gi til legen. Det er lov å gråte hos legen, forresten. Ikke prøv å være "flink pike" der.

Lykke til. Gå til legen. Få deg en lengre sykemelding og hvil ut.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg Ts. Nøyaktig samme måte, bortsett fra sexlysten. Den er gått noe ned, men har ikke forduftet.

Jeg ble 100% sykemeldt i to uker. Trodde jeg skulle hente meg inn med det. Men var like sliten. Er nå 60% sykemeldt, men merker det bare går mer og mer nedover. Jeg kunne fått 100% sykemelding videre, men «turte» ikke. Synes det er fryktelig flaut.

Men etter et par timer på jobb er jeg helt tom for krefter. Er konstant kvalm, svimmel og sliter med hodepine. Tror jeg skal ringe legen igjen, men det sitter langt inne. 

Gå til legen. Jeg tror man har vanskeligere for å hente seg inn igjen jo lenger man tøyer sine egne grenser.

Anonymkode: 7d4e1...f10

[AnonymBruker]

Det høres mer ut som en depresjon enn utbrenthet, men uansett bør du ta deg en tur til legen og lufte problemet. En depresjon trenger ikke å være lik den forrige.

Anonymkode: a3b46...d8a

[absinthia]

Du høres ut som du er på god tur ihvertfall. 

Viktig å slakke av og å ta seg igjen. Denne typen stress kan medføre at du lager en hjerneskade på deg selv, som det tar år å rette opp i, dersom du ikke hører etter kroppen. 

Jeg ble utbrent for snart 15 år siden og kan fortsatt ikke stå på like mye som før. Hadde ikke vett til å roe ned i tide og hadde dårlig samvittighet for at jeg ble sliten av å jobbe 12-timersdager. Sliter delvis fortsatt med konsentrasjonen og kroppen sier raskere i fra ved stress. Jeg har rett og slett brukt opp stresskvoten min for flere år fremover. 

https://www.dinside.no/okonomi/stress-krever-nedstressing/62552204

Endret 5. februar 2019 av absinthia

[AnonymBruker]

Dette høres veldig ut som meg for et par år siden, men jeg begynte i tillegg å kjenne på depresjoner, og utviklet også angst. Til slutt begynte kroppens normale funksjoner å stoppe opp (menstruasjon og konstant forstoppelse) fordi jeg ikke tok disse tegnene på alvor. Veggen kom, og jeg ble sykemeldt i flere måneder. Ta dette på alvor! Ikke la gå for langt, da tar det lenger tid. Det er ikke noe skamfullt, og du fortjener at du tar vare på deg selv. Lykke til!

Anonymkode: f413a...39e

[MollyJones]

Skam er den følelsen som driver oss mennesker - men for en bortkasta følelse!

Ta deg sjøl på alvor. Kanskje kan det være lurt å snakke med noen. Kanskje kan det være lurt å selge leiligheten og reise til Asia for å oppleve verden, eller til Hellas og jobbe for "dråpen i havet". Kanskje trenger du å sove i to uker. Kanskje trenger du behandling for depresjon. Det du ikke trenger, er å ta deg sammen for å fortsette i samme tralten. Du trenger heller ikke skamme deg. 

[AnonymBruker]

Takk for gode ord og støtte. Jeg glemte å få med at jeg har begynt å miste mensen, og begynt å bruke alkohol som "trøst" i hverdagen.. Mensen har blitt så redusert at jeg blør så vidt i en dag, og slik har det vært over lengre tid nå. Dette med alkohol er også litt skummelt for meg å erkjenne, da jeg aldri har vært en alkohol"elsker", mens nå har jeg begynt å crave alkohol for å dempe noe inni meg. 

 

Men sånn rent praktisk. Hvordan går jeg frem? Skal jeg dra på jobb på torsdag når egenmeldingsdagene mine for denne perioden er brukt opp? Og så få en time hos legen ila neste uke? Og hva sier jeg evt. til sjefen? Han har jo ikke lov å spørre hvorfor jeg er sykmeldt eller lignende, men det vil føles rart å ikke si noe om det på jobben mht at vi er så få ansatte, men samtidig så har jeg ikke tillit til sjefen min. Han spurte meg blant annet om det var noe sesongrelatert da jeg meldte meg syk på mandag. Jeg løy og sa ja. Hvordan håndtere dette? Jeg vil ikke dele med sjefen at jeg sliter psykisk, men det blir samtidig bare rart å si "hei, jeg ser jo frisk ut, men her er en sykemelding". 

Beklager om dette er litt "nybegynner"spørsmål, men jeg har ingen erfaring med sykmelding, og for meg er det så mye tabu og skam med det. 

Anonymkode: e6f39...ff1

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord og støtte. Jeg glemte å få med at jeg har begynt å miste mensen, og begynt å bruke alkohol som "trøst" i hverdagen.. Mensen har blitt så redusert at jeg blør så vidt i en dag, og slik har det vært over lengre tid nå. Dette med alkohol er også litt skummelt for meg å erkjenne, da jeg aldri har vært en alkohol"elsker", mens nå har jeg begynt å crave alkohol for å dempe noe inni meg. 

 

Men sånn rent praktisk. Hvordan går jeg frem? Skal jeg dra på jobb på torsdag når egenmeldingsdagene mine for denne perioden er brukt opp? Og så få en time hos legen ila neste uke? Og hva sier jeg evt. til sjefen? Han har jo ikke lov å spørre hvorfor jeg er sykmeldt eller lignende, men det vil føles rart å ikke si noe om det på jobben mht at vi er så få ansatte, men samtidig så har jeg ikke tillit til sjefen min. Han spurte meg blant annet om det var noe sesongrelatert da jeg meldte meg syk på mandag. Jeg løy og sa ja. Hvordan håndtere dette? Jeg vil ikke dele med sjefen at jeg sliter psykisk, men det blir samtidig bare rart å si "hei, jeg ser jo frisk ut, men her er en sykemelding". 

Beklager om dette er litt "nybegynner"spørsmål, men jeg har ingen erfaring med sykmelding, og for meg er det så mye tabu og skam med det. 

Anonymkode: e6f39...ff1

Nei, du bestiller legetime asap. Ikke vent. Jeg var som deg for 3 mnd siden. Tok ikke symptomene på alvor, og her er jeg; enda sykemeldt. Det er ikke verdt det! Ikke ha så høye krav til deg selv. Du er et menneske, ikke en maskin. Ta vare på deg selv. Sjefen har ikke lov til å spørre hvorfor du er sykemeldt en gang. Dersom han gjør det kan du svare noe som: det er personlig/privat og jeg orker ikke å snakke om det akkurat nå. 

Anonymkode: 3f3f5...4e6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du bestiller legetime asap. Ikke vent. Jeg var som deg for 3 mnd siden. Tok ikke symptomene på alvor, og her er jeg; enda sykemeldt. Det er ikke verdt det! Ikke ha så høye krav til deg selv. Du er et menneske, ikke en maskin. Ta vare på deg selv. Sjefen har ikke lov til å spørre hvorfor du er sykemeldt en gang. Dersom han gjør det kan du svare noe som: det er personlig/privat og jeg orker ikke å snakke om det akkurat nå. 

Anonymkode: 3f3f5...4e6

samme her. Jeg dro det altfor langt. Hadde alle de samme symptomene som deg TS, fikk diagnosen depresjon. Depresjon kommer i mange former. Noen gråter konstant, andre blir helt likegyldige, ingen følelser. Men tror jeg har utbrenthet iblandet, noe du antagelig har også. Tilslutt sier psyke og kropp stopp. Jo lenger du drar det ut, jo lenger tid tar det å bli frisk. Jeg var som deg, ville ikke innse at jeg var deprimert. Nå har jeg vært sykmeldt en stund og angrer på at jeg ikke tok helsen alvorlig. Vær ærlig med legen og ta med listen du skrev her. Jeg skammet meg jeg også, men du vil ikke tro hvor mange som sliter med depresjon!! De fleste fikk sjokk da jeg etterhvert fortalte det, jeg hadde en glad maske. Den masken brukte jeg utrolig mye energi på å holde oppe. Det føltes som en enorm lettelse å kunne være ærlig med de rundt meg. 

Alkoholen tyr du til fordi du har indre uro og angst. Jeg kjenner igjen det å bli urolig ved leggetid. Når jeg hadde mye angst greide jeg ikke legge meg, drev bare rastløst rundt på kvelden/natta. Alkohol forverrer alt, både angsten og depresjonen. 

"Når folk snakker til meg så "hører jeg dem ikke". Jeg ser på dem, men når de snakker så er det som at jeg ikke hører det. Vanskelig å forklare.." Jeg skjønner akkurat hvordan du mener, hadde det samme. Fikk ikke med meg hva folk sa, sonet helt ut. Ble helt utmattet av å være sosial i noen få timer. I tillegg var det den konstante følelsen av at jeg bare ville hjem og sove. Søk hjelp, psyken er det viktigste du har. Sender deg en varm klem. 

Anonymkode: 8abb0...07d