Psykisk sykdom og bitterhet

[AnonymBruker]

Jeg prøver å ikke være det, men jeg kjenner på en del bitterhet. Jeg har borderline personlighetsforstyrrelse som kommer av sårbare gener og uheldig oppvekstmiljø. Jeg ble bl.a lite sett som barn av forelder og utestengt i vennegjenger opp igjennom barne- og ungdomstiden.

Er vi flere som kjenner på det samme? Det er kanskje vanskelig å være bitter på gener, men på oppvekstmiljø, ja.

(Ja, jeg vet det ikke hjelper å være bitter, at det ikke løser noen ting, men likevel..)

Anonymkode: 327aa...e1e

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som er sånn. Vi er begge fra samma miljøet så klart. Jeg har mer overleveses instinkt, men hun dreper meg med negativitet sin. Bitterheten har gått ut på meg og jeg har tatt mer avstand. Så hvis du er sånn er det rett og slett slitsomt å være rundt deg. Lær deg å tilgi faenskapen og gå videre. 

Anonymkode: c20bf...90a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har en søster som er sånn. Vi er begge fra samma miljøet så klart. Jeg har mer overleveses instinkt, men hun dreper meg med negativitet sin. Bitterheten har gått ut på meg og jeg har tatt mer avstand. Så hvis du er sånn er det rett og slett slitsomt å være rundt deg. Lær deg å tilgi faenskapen og gå videre. 

Anonymkode: c20bf...90a

Jeg har ikke en negativ holdning og drar ikke andre ned. Dette er mer noe jeg kjenner mest på i mitt indre og som jeg deler med psykologen min, og noen få venner en sjelden gang.

Anonymkode: 327aa...e1e

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Borderline er forjævlig å leve med. Og ja, det er blodig urettferdig. 

Anonymkode: af95c...463

[frk.Helene Hare]

Jeg kan også kjenne at det er bittert at en ødelagt barndom har bidratt til problemer jeg fremdeles sliter med. Men bitterheten er et anker i fortiden. Med mindre man prøver å legge det fra seg er det vanskelig å komme seg videre.