Alltid litt lei meg.

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke genuint lykkelig. Har alltid litt angst, men det er totalt overkommelig i hverdagen, jeg jobber og steller hjem osv. Når jeg er alene så kjenner jeg nesten utelukkende på vonde følelser. Dette til tross for at jeg har en fantastisk fin samboer, en del gode venner og en helt grei familie. (Er dog en del alene da samboer jobber offshore.)

Har alltid uproporsjonalt vonde følelser forbundet med fylleangst, selv om ingenting "galt" har skjedd når jeg drikker, tenker konstant på hva andre syns om meg. Har gått til psykolog tidligere, men fikk ganske tydelige signaler på at problemene mine ikke var "store" nok til offentlig psykolog og har per dags dato ikke råd til å gå privat selv om jeg føler det hadde vært gunstig. 

Jeg stritter konstant i mot å overgi meg til de vonde følelsene for jeg tenker at dersom jeg lar meg selv virkelig kjenne etter så havner jeg i en dyp depresjon. 

Hvordan kan jeg overkomme dette? Noen som har kjent på lignende følelser, har gode tips, selvhjelpsteknikker som kan hjelpe, gode råd eller hva som helst? 

Dersom du har lest alt dette - takk! 

Anonymkode: 954a3...30c

[AnonymBruker]

Har det helt som deg. Burde være lykkelig med flott, snill mann...3 barn og en bonus...hus, bil, fast jobb osv. Men jeg føler aldri ren lykke. 

Jeg tror fortid/nåtid henger sammen. Minner fra barndom,  sjenanse, det at det er mine dine våre barn i huset som skaper en liten sorg over kjernefamilie. Vanskelig ex o.l

Mye henger sammen!

Har du noen opplevelser du kan henge det på?

Noen har et slikt sinn, med lett fylleangst uten fyll og grunn. Vi er skjørere på en måte. Kan være genetisk. Er noe i familien her. 

Jeg går på lett antidepressiva, det hjelper på den angsten. 

Anonymkode: 5d1cc...111

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Har det helt som deg. Burde være lykkelig med flott, snill mann...3 barn og en bonus...hus, bil, fast jobb osv. Men jeg føler aldri ren lykke. 

Jeg tror fortid/nåtid henger sammen. Minner fra barndom,  sjenanse, det at det er mine dine våre barn i huset som skaper en liten sorg over kjernefamilie. Vanskelig ex o.l

Mye henger sammen!

Har du noen opplevelser du kan henge det på?

Noen har et slikt sinn, med lett fylleangst uten fyll og grunn. Vi er skjørere på en måte. Kan være genetisk. Er noe i familien her. 

Jeg går på lett antidepressiva, det hjelper på den angsten. 

Anonymkode: 5d1cc...111

Takk for svar! På en måte "godt" at andre kjenner seg igjen. 

Jeg har hatt en form for vanskelig barndom, men det er en av tingene som jeg fikk snakket om en del med min tidligere psykolog og som jeg har innfunnet meg med.

Det plager meg jo at folk som har hatt det myye tøffere enn meg klarer å gå gjennom livet mye lettere til sinns! Eller det plager meg ikke,  det blir feil, jeg lurer på hva hemmeligheten er. 

Jeg sliter mye med tanker om hva meningen med livet er og hva vitsen er med alt det vi driver med. Er jeg veldig travelt opptatt så klarer jeg å bare ture på til en viss grad, men når ting stopper litt opp så kommer alle de vonde/såre/forvirrende tankene. 

Jeg har blitt tilbudt antidepressiva, men har vært litt redd for det. Vil ikke flate ut og gå glipp av de toppene jeg innimellom kjenner på. Hvordan opplever du det?

TS

Anonymkode: 954a3...30c

[Kvinne87Rogaland]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg stritter konstant i mot å overgi meg til de vonde følelsene for jeg tenker at dersom jeg lar meg selv virkelig kjenne etter så havner jeg i en dyp depresjon. 

Vet du hva? Prøv å ikke stritte imot. Det er ikke farlig, det skjer ingenting! Fordi den angsten du føler er ubegrunnet, så det dukker ikke opp noe angstmonster hvis du slapper av. Det bare føles sånn!

Jeg hadde det slik som deg, veldig lenge. Gikk og følte at en skygge lurte i øyekroken, og hvis jeg kjente etter så kom alt til å rakne.

Men til slutt var jeg lei og sliten av å alltid ha "litt" angst. Alltid ha det "litt" kjipt. Så jeg kjente etter. Åpnet øynene, og lot det komme. Og der kom det... INGENTING!

Jeg ble så lettet, og fikk det mye bedre med meg selv.

Tidligere, hver gang jeg følte jeg hadde sagt noe feil, gjort noe dumt (spesielt på fylla) - da prøvde jeg å unngå å tenke på det og lot det jage meg rundt som et usynlig angstmonster. Men hvis jeg tar meg i nakken og tvinger meg selv til å tenke på det dumme jeg sa eller gjorde - så viser det seg at det faktisk ikke var så farlig! Det hjelper også å se for deg at noen andre sier/gjør det samme. Da ser du at det bare er en bagatell!

Og uansett blir det glemt med tiden. Alle er opptatt av seg selv.

Hvis noe ikke blir bedre - ja da går det ihvertfall over.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Føler du følelsene har blitt sterkere og mer uhåndterbare siden den gang du gikk til psykolog? Er det mulig å søke igjen?