Dere andre mødre med sjenerte barn

[AnonymBruker]

Blir dere også lei at folk skal påpeke at barnet ditt er beskjeden/sjenert? Det er veldig fokus i bhg på at barnet mitt "ikke tar rommet", er stille i større grupper. Grubler mye. Men herlighet da, barnet mitt har venner og leker seg fint! Hva er problemet egentlig.. Kjenner jeg blir så lei. Til høsten starter han på skolen. Bør jeg Grue meg?? For tenk om han ikke tør å snakke, rekke opp hånden eller at det tar litt lengre tid å få venner.. Men jeg kan jo ikke forandre personligheten til barnet mitt heller. Huff, jeg blir bare så lei. Voksne folk har tydeligvis en forventing om at alle barn skal være så utadvendte og høylytte.. Blir bare så lei dette fokuset.. I tillegg går barnet mitt på turning, fungerer fint med de andre barna, men også der får jeg høre av treneren at barnet er så beskjeden.. Er visst ikke lov til å være beskjeden i dette samfunnet.. Huff! 

Anonymkode: 144c6...570

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir dere også lei at folk skal påpeke at barnet ditt er beskjeden/sjenert? Det er veldig fokus i bhg på at barnet mitt "ikke tar rommet", er stille i større grupper. Grubler mye. Men herlighet da, barnet mitt har venner og leker seg fint! Hva er problemet egentlig.. Kjenner jeg blir så lei. Til høsten starter han på skolen. Bør jeg Grue meg?? For tenk om han ikke tør å snakke, rekke opp hånden eller at det tar litt lengre tid å få venner.. Men jeg kan jo ikke forandre personligheten til barnet mitt heller. Huff, jeg blir bare så lei. Voksne folk har tydeligvis en forventing om at alle barn skal være så utadvendte og høylytte.. Blir bare så lei dette fokuset.. I tillegg går barnet mitt på turning, fungerer fint med de andre barna, men også der får jeg høre av treneren at barnet er så beskjeden.. Er visst ikke lov til å være beskjeden i dette samfunnet.. Huff! 

Anonymkode: 144c6...570

ENIG MED DEG 

Anonymkode: 04cc1...53e

[AnonymBruker]

Helt enig! Det verste man kan gjøre er å presse sjenerte barn, da kan man ende opp med at alt går motsatt vei. Det løsner av seg selv gjennom sosialisering og positive erfaringer. 

Da jeg var ute og gikk med datteren min en dag, møtte vi på en gammel dame vi kjenner litt fra før. Jenta mi kikker ned i bakken og blir sjenert når damen henvender seg til henne. Da reagerer denne damen med å si «å nei, huff, er hun sjenert enda?», som om det var en fryktelig sykdom. Da ble jeg provosert!

Anonymkode: 51d5d...a26

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig! Det verste man kan gjøre er å presse sjenerte barn, da kan man ende opp med at alt går motsatt vei. Det løsner av seg selv gjennom sosialisering og positive erfaringer. 

Da jeg var ute og gikk med datteren min en dag, møtte vi på en gammel dame vi kjenner litt fra før. Jenta mi kikker ned i bakken og blir sjenert når damen henvender seg til henne. Da reagerer denne damen med å si «å nei, huff, er hun sjenert enda?», som om det var en fryktelig sykdom. Da ble jeg provosert!

Anonymkode: 51d5d...a26

Åååhh kjenner jeg blir sint! Sånn er det når vi møter på folk også, som barnet mitt ikke kjenner så godt. "er du så sjenert du da, huffa meg jeg er ikke farlig, biter ikke" - ts

Anonymkode: 144c6...570

[AnonymBruker]

Samme her... Har en sjenert gutt. ingneting galt med han, han er bare slik. Det er hans personlighet. Han har venner, leker fint, er en glad og blid gutt. Veldig energisk når han er sammens med vennene sine og de leker sammen. Men når det kommer til nye ukjente personer, så er han sjenert. OG SÅNN ER HAN! Ferdig snakket... jeg bruker ikke tid på å endre han og har heller ikke lyst til å gjøre det.

Anonymkode: e2e28...da6

[Arkana]

Jeg har et sjenert barn (og to utadvente barn). Har aldri opplevd kommentarer som du forteller om, men det har hendt det blir påpekt når han ikke svarer hvis noen han ikke kjenner så godt snakker til ham. Han deltar nok mindre i klassen enn mange av de mer utadvendte (men lærer sier han jevnlig rekker opp hånden og svarer på spørsmål), men samtidig får han ros fra lærer for å være rolig, at han hører etter og gjør som han får beskjed om (noe som fort kan være mangelvare hos de som tar mer plass). Han har ingen problemer med å få seg venner og fant de som nå er bestevennene med en gang etter skolestart. Lærer trekker fram at han er veldig inkluderende og flink til å ta seg av nye elever i klassen. Du trenger absolutt ikke bekymre deg for skolestart.

Det er fordeler og ulemper med alle personlighetstrekk. Det er synd at det i samfunnet generelt blir sett på som bedre å være utadvent og frampå enn innadvent og sjenert. Det har en verdi å være rolig, en som lytter, analyserer og observerer, en som får med seg detaljer i stedet for å buse ut med det første man kommer på, en som tenker før de handler. Jeg tror også at det vil bli bedre ettersom han blir varm i trøya og kjent i klassen. For mange sjenerte er det jo det ukjente som gjerne er hinderet slik at det er lettere å ta litt mer plass når man føler seg trygg og kjenner de andre bedre.  

[AnonymBruker]

Har også ei som er veldig sjenert med fremmede og i fremmede situsjoner. Men i trygge omgivelser og kjente folk er hun alt annet enn sjenert. Og ja vi er også lei sånne kommentarer.

Må si jeg elsker den reklamen som er på tv nå...Ifjor var det xxxx antall som søkte etter utadvendte personer....Så ser vi en som prater og prater og prater om ting som sikkert ikke har noe som helst med jobben å gjøre, og da med mange kollegaer som lytter...Så kommer kommentaren...Hvorfor ikke søke etter de innadvendte...OG der sitter det en som tar på seg øreklokker og jobber videre 😂 Må si jeg digger den reklamen.

Anonymkode: f3ee9...77b

[AnonymBruker]

Helt enig. Jeg er selv sjenert og lever godt med det. Ungen min har sikkert fått det av meg. Ikke alle kan henge i taklampa. 

Anonymkode: 0dfca...cd5

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir dere også lei at folk skal påpeke at barnet ditt er beskjeden/sjenert? Det er veldig fokus i bhg på at barnet mitt "ikke tar rommet", er stille i større grupper. Grubler mye. Men herlighet da, barnet mitt har venner og leker seg fint! Hva er problemet egentlig.. Kjenner jeg blir så lei. Til høsten starter han på skolen. Bør jeg Grue meg?? For tenk om han ikke tør å snakke, rekke opp hånden eller at det tar litt lengre tid å få venner.. Men jeg kan jo ikke forandre personligheten til barnet mitt heller. Huff, jeg blir bare så lei. Voksne folk har tydeligvis en forventing om at alle barn skal være så utadvendte og høylytte.. Blir bare så lei dette fokuset.. I tillegg går barnet mitt på turning, fungerer fint med de andre barna, men også der får jeg høre av treneren at barnet er så beskjeden.. Er visst ikke lov til å være beskjeden i dette samfunnet.. Huff! 

Anonymkode: 144c6...570

Skjønner det er kjipt. Men du kan trøste deg med at vi som har motsatte barn, får høre akkurat det samme; bare motsatt. Akkurat like slitsomt- om ikke mer. Sjenerte barn gjør jo ikke noe ut av seg, mens utadvendte og aktive barn gjerne må hysjes på og kjeftes på- desverre. 

Anonymkode: ebae1...3e5

[AnonymBruker]

Når vi får slike kommentarer svarer jeg som regel (halvveis til barnet, halvveis til den vi møter) at "ja, men det er lov å være sjenert". Og så skifter jeg tema:)

Anonymkode: bae9e...385

[AnonymBruker]

Jeg har to sjenerte barn, det ene mer enn det andre. De må få lov til å være som de er. Det er en rar ting at samfunnet forventer at alle skal være utadvendte, ta rommet ol. Jeg synes sånne mennesker er bare slitsomme. 

Jeg er selv sjenert, men har lært meg small talk som voksen og kan fint prate med andre. Men jeg er ikke den som tar ordet i større forsamlinger. Jeg var veldig sjenert som barn, rakk aldri opp hånda på skolen. Kom meg da greit igjennom skolen for det og har det bra. 

Jeg pleier å si til mine barn, vi har to ører og en munn. Det er en grunn til det, lytt dobbelt så mye som du prater. Folk setter pris på gode lyttere. Man må ikke skravle høl i huet på folk. Man vokser av seg mye og blir tryggere på seg selv med årene. Jeg er ikke bekymret. 

Anonymkode: c7937...e1c

[Olsen]

I en tid der det utadvendte blir sett på som det ønskelige, er det en del mennesker som ikke takler at noen ikke er slik. Det kan være både voksne og barn som sliter med å forstå at ikke alle er like frampå. Noen har i tillegg behov for å kommentere høyt og tydelig. Jeg pleier å si noe om at "alle er vi forskjellige, og godt er det". "Det er godt ikke alle har samme støynivået". "Noen tenker mer enn de snakker"., osv. Ikke alle tåler å få slikt tilbake. 

Jeg blir også helt matt av behovet for å kommentere at et barn er forsiktig/sjenert/beskjeden. For noen tiår siden var det den ønskelige atferden. Jeg har to av eksemplaret stille og rolig. Er kjempestolt av dem selv om ingen av dem trakter etter å stå fremst på scenekanten.

[Arkana]

Det er ikke slik at å være utadvendt automatisk betyr at man skravler hull i hodet på folk eller er slitsom. Man kan fint framheve sjenerte og innadvendte mennesker uten på rakke ned på de som er utadvendte.  

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg TS. Barn er forskjellige og det skal de være. Det skal være greit å leke for seg selv, være rolig og sjenert. Den roen og den evnen til å skape egen lek er en fantastisk å ha i dagens stress-samfunn hvor alt skal foregå i et høyt tempo med krampesosialisering hvorenn vi snur oss. Det er forventet høylytt tilstedeværelse i alle settinger, og jo høyere du roper og jo mer du er med på alt desto bedre klarer du deg. Ulike personligheter og egenskaper skulle vært mer verdsatt og vi skulle hatt mer fokus på å godta ulikheter. Det eneste å passe på er å se også de stille og rolige barna, men se dem på en måte som passer dem. Sette seg ned med dem, prate, spille et spill eller vise interesse for noe de interesserer seg for. Da er det lettere å få dem med på deres premisser og andre rundt har også godt av å lære den roen. 

Anonymkode: f62f3...2a7

[s0la]

Kan svare fra den andre siden, altså det sjenerte barnet.

Var sjenert på barne- og ungdomsskolen. Min familie så meg på en helt annen måte, for hjemme var jeg den mest utadvendte og tullete. Kledde meg i kostymer og hadde show for familie og venner. Når jeg kom på skolen ble jeg litt usikker og redd fordi jeg ikke var så trygge på alle der. Mange barn vare ekle med andre, og de kunne jeg ikke stole på = stengte meg mer inne. For å åpne meg måtte jeg bli litt trygg først.

Alle lærerne nevnte det hele tiden. «*Navn* er så stille og sier ikke noe i timene uten at man spør først». Foreldrene mine (og jeg) ble lei av å høre det hver gang det var foreldremøte. Det ble sett på som negativt.

De spurte lærerne om jeg gjorde det bra der det trengtes. Jada, jeg var strålende i fagene. De spurte om jeg var flink ved høytlesning, på prøvene, på tentamener, på fremvisninger. Joda, kjempe flink der. Fikk alltid en 5’er eller 6’er. Så hva var galt? Vel, jeg havnet utenfor boksen. Den boksen samfunnet har strevd med å få alle inn i. Der alle skal være utadvendte.

Min mor brukte å stille et spørsmål høyt noen gang til meg i frustrasjon, som hun en gang spurte min lærer... Vil skolen virkelig at alle barn skal være brøleaper? (Klassen min bestod hovedsakelig bare av høylytte elever, som var vanskelig å holde kontroll på). Læreren ble stille av det, og sa seg enig i at det er bra barna er forskjellige. 

Det som skjedde til slutt, av å konstant høre at jeg var stille og annerledes... Var at jeg MED VILJE ble mer stille. Husker at jeg bestemte meg for å ALDRI en gang prøve å si noe som helst i timene, forutenom når de spurte meg spørsmål. Jeg visste svarene. Men jeg svarte ikke. Ble ikke med i diskusjoner. Jeg streika. Helt til jeg slutta på ungdomsskolen. Flyttet og begynte på videregående og bare BLOMSTRET. Der sa de kjapt hvordan det sto til i fagene, men det var aldri negativt at jeg ikke var veldig utadvendt. Følte meg godkjent. 

Det er litt sånn det er. Når du setter noen i bås og sier at «sånn er du», så blir man så vant til det at man setter seg i den båsen selv og. Det er lettere å bli der enn å endre seg. Akkurat som trøblete barn. De voksne setter det merket på de, sier gang på gang at de er slemme barn. Så barna limer det fast på klærne og bestemmer seg for at «JA, jeg er trøblete». 

Man skal jo takle kritikk her i livet og, men synes også man skal klare å akseptere de ulike personlighetene samtidig. Kanskje heller si at «Hei. Jonas trekker seg litt tilbake og tør ikke si så mye, og det har begynt å gå utover karakterene. Vi liker Jonas som han er, men kanskje vi skal prøve å jobbe litt med det sånn at han blir mer komfortabel med å fremføre/svare i timene/jobbe i grupper». Altså, hvis det blir et stort problem og barnet ikke har noen venner og føler seg alene og gjør det dårlig i fagene, så er det jo bra å jobbe med seg selv.

Jeg fikk aldri høre det sånn. Gjorde det bra og fikk gode karakterer i nesten alt og hadde venner, så det virket som at de ville endre personligheten min, fordi å være utadvendt blir sett på som mer normalt. For det at jeg var stille i timene gikk egentlig ikke ut over noe annet enn inntrykket lærerne fikk av meg. Karakterne var gode, vennene mine var der enda, jeg fikk meg jo også jobb i voksen alder. Og ble til slutt en ganske åpen og positiv voksen som, vel... elsker å snakke. Med alle.  

Endret 29. januar 2019 av s0la

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har ikke et sjenert barn, men et utadvent et. Han sier hei til alle, også de han ikke kjenner, vil alltid besøke noen. Han blir lei seg når noen er sjenerte, og tar det personlig. Jeg prøver å forklare at noen er sjenert og at det er greit. At det ikke har med han å gjøre, men hvordan de har det inne i seg. Jeg prøver å få frem til han at det er helt ok å være seg selv og at han kan prøve å si hei en annen gang om han vil det. Og det er klart at det er ok!

Anonymkode: 7d0b5...4d6

[AnonymBruker]

Helt enig! Jeg har en sjenert tredjeklassinge. Og opplever at skolen vil «presse» ham til å være mer frempå, i stedet for å gi ham en sjanse på hans premisser. Det var likedan i barnehagen.

Anonymkode: 5d1a5...f2f

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har ikke et sjenert barn, men et utadvent et. Han sier hei til alle, også de han ikke kjenner, vil alltid besøke noen. Han blir lei seg når noen er sjenerte, og tar det personlig. Jeg prøver å forklare at noen er sjenert og at det er greit. At det ikke har med han å gjøre, men hvordan de har det inne i seg. Jeg prøver å få frem til han at det er helt ok å være seg selv og at han kan prøve å si hei en annen gang om han vil det. Og det er klart at det er ok!

Anonymkode: 7d0b5...4d6

Hvordan de har det inni seg... Hmm.. Ja bare du får frem at de har det helt fint på innsida så! Det er helt ok å være sjenert ja!! Her var det foresten snakk om sjenerte barn ikke utadvendte... 

Anonymkode: 144c6...570

[AnonymBruker]

Er lærer på en barneskole hvor det er selvsagt mange sjenerte barn. Jeg lager selvsagt ikke noe nummer ut av det. Er så lei av at det å være utadvendt og fremoverlent er det som fremheves som "best". Barn skal få være som de er! Det er mange fine egenskaper med å være sjenert. Det betyr ikke at en skal la seg tråkke på av andre. Er det slik må jo det jobbes med selvhevdelse. Men det finnes utadvendte også som lar seg tråkke på av andre. Jeg ville øvd på å stå i det og svare "Ja, han/hun er sjenert, men slik er hun/han!" Blir så irritert av alt som må kommenteres konstant! Selv var jeg ekstremt utadvendt som barn og tok mye plass uten at jeg mente noe vondt med det. Fikk hele veien beskjed om å bare dempe meg i stedet for annerkjennelse for at det er ok å være den en er. Så er opptatt av at barn skal få være i fred med mindre de selvsagt plager andre!

Anonymkode: 5abf9...486

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er lærer på en barneskole hvor det er selvsagt mange sjenerte barn. Jeg lager selvsagt ikke noe nummer ut av det. Er så lei av at det å være utadvendt og fremoverlent er det som fremheves som "best". Barn skal få være som de er! Det er mange fine egenskaper med å være sjenert. Det betyr ikke at en skal la seg tråkke på av andre. Er det slik må jo det jobbes med selvhevdelse. Men det finnes utadvendte også som lar seg tråkke på av andre. Jeg ville øvd på å stå i det og svare "Ja, han/hun er sjenert, men slik er hun/han!" Blir så irritert av alt som må kommenteres konstant! Selv var jeg ekstremt utadvendt som barn og tok mye plass uten at jeg mente noe vondt med det. Fikk hele veien beskjed om å bare dempe meg i stedet for annerkjennelse for at det er ok å være den en er. Så er opptatt av at barn skal få være i fred med mindre de selvsagt plager andre!

Anonymkode: 5abf9...486

Veldig god holdning du har til dette. Jeg vokste opp på 80 og 90-tallet og var et sjenert/ stille barn. Ble mast på av alle, både venner, medelever og lærere om å endre meg og prate mer. Ble ikke anerkjent for den personen jeg var og det har vært tungt. Tror det har preget meg noe i voksen alder også, jeg forventer ofte å få kritikk for ting jeg gjør/ egenskaper og har måttet jobbe mye for å bli trygg på meg selv. Har god selvtillit i dag som 35-åring og er nok midt på treet mellom introvert og ekstravert. 

Anonymkode: c309e...d9c