Hvordan finne livsgleden igjen ?

[AnonymBruker]

Hvordan kan man få tilbake livsgleden når man har mistet den ? Jeg har opplevd så mye vondt i livet mitt at jeg får ikke pustet. Ja har prøvd psykolog, kognetiv tanketeknikker, prøvd å lest bøker om deprisjoner og til og med prøvd hypnose.

Men sorgen i hjertet mitt er så forferdelig stor allikevel. Vet ikke mine armer råd lengre. Det ser litt mørkt ut.

Nei. Jeg skal nok ikke ta livet mitt. For jeg har opplevd det selv å miste en som sto nærme til selvmord og det var jeg som fant han. Så så lenge min mor lever skal jeg ikke det. Men føler ikke jeg klarer å glede meg over noe som helst mer.

Har opplevd mobbing og mye sykdom kan jeg vel også si og har mistet en del personer som har dødd. Mye sorg.

Føler at jeg ikke har en familie som forstår heller. Alle har klart seg bra utenom meg.

 

Vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget. Men først var det mobbing i mange år. Så fikk jeg kyssesyken og ut og inn av sykehuset fra jeg var 18-20 år og M.E etter det. Så mistet jeg min soulmate jeg var så heldig å traff til selvmord hvor jeg fant han . Han hadde adhd og tung fortid selv. Så prøvde jeg i mange år å reise meg opp og fikk en utdannelse. Prøvde et nytt forhold som varte i 9 år. Men han gikk ned i vekt og fikk store humørsvingninger som gikk utover meg og han ble voldelig dem siste årene vi var sammen og han var utro. Bra det ble slutt. Men nå er jeg i 30 årene og skulle ønske ting hadde blitt bedre en det har blitt. Er sliten kan man trygt si. Er også mye syk og utbrent.

Det var kort fortalt. Men har opplevd mye vondt og strever med å finne livsgleden. Noen tips ? Har ikke så stort nettverk.

Anonymkode: cbc45...5e3

[AnonymBruker]

Trist å lese det du skriver. Har selv en fortid og et liv som har vært konstant preget av sykdom, sorg, traumer og egentlig bare masse vondt som har kommet som perler på en snor. Livsglede har jeg ikke hatt på lenge. Har heller ikke noe særlig til nettverk å skryte av. Alt jeg hele tiden har stått i har gjort det vanskelig å bygge et liv og holde på det. 

Har nok ikke så mange gode råd å komme med, men ville bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Ofte føler man seg helt alene i verden. Som den som må kjempe hele tiden for å holde ut og for å ikke forsvinne. Kanskje får en pause en periode, kanskje begynner en til og med å tro at det kan bli bedre...Før livet slår til igjen. Likevel, er vi ikke alene. Det er flere som lever liv som vi gjør. 

Anonymkode: 107b5...7f8

[AnonymBruker]

På 1.2.2019 den 11.02, AnonymBruker skrev:

Trist å lese det du skriver. Har selv en fortid og et liv som har vært konstant preget av sykdom, sorg, traumer og egentlig bare masse vondt som har kommet som perler på en snor. Livsglede har jeg ikke hatt på lenge. Har heller ikke noe særlig til nettverk å skryte av. Alt jeg hele tiden har stått i har gjort det vanskelig å bygge et liv og holde på det. 

Har nok ikke så mange gode råd å komme med, men ville bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Ofte føler man seg helt alene i verden. Som den som må kjempe hele tiden for å holde ut og for å ikke forsvinne. Kanskje får en pause en periode, kanskje begynner en til og med å tro at det kan bli bedre...Før livet slår til igjen. Likevel, er vi ikke alene. Det er flere som lever liv som vi gjør. 

Anonymkode: 107b5...7f8

Tusen takk for det du skrev. Det hjelper å høre at jeg ikke er så alene om dette ❤

Anonymkode: cbc45...5e3

[munichmachine59]

Hei leser dette med et ønske om at du ser dette.

Jeg er selv mobbeoffer pga. ADHD (5-17) Hadde psykologer i mange år uten at det hjalp stort. Jeg stoppet mobbingen selv da pappa lærte meg å bokse. Men ødelagt barndom og ungdom preget livet mitt i mange år. Meditasjon og kognitiv trening hjalp heller ikke. Jeg har tre forsøk på selvmord, alle gikk feil heldigvis.

Jeg ville dø og jeg tenkte ikke på noen enn meg selv., Mine smerter var så store at jeg drakk meg sanseløs, kom på glattcelle flere ganger og innbrudd m.m. Ingen kunne ta fra meg smerten, jeg måtte finne en vei å takle den.

Jeg prøvde alt. Etterhvert ble det til en sannhet jeg ble i fordi det ikke var noen vei ut. Jeg levde i smerten og var offer ennå lat mobbingen stoppet (med vold fra min side). Jeg drepte alle forsøk fra foreldre og venner. Min smerte var størst av alt nå. Smerten hadde ett eget liv, for å si det sånn. Jeg gikk inn i en psykose.

Så kom det en samboer inn i bildet. Jeg levde med henne, skjulte mine sår og drakk i helgene. Det tok slutt etter 10 år da hun ikke ville leve slik lenger. Hun kom aldri inn i mitt innerste. Knust av dette fikk jeg en blind date og det ble 7 turbulente år med en som var sykere enn meg. Jeg ble ved min indre smerte og ga henne ikke mitt.

Så så ble jeg alene og jeg var i smerten og skjønte at jeg måtte gjøre noe. Ingen hadde noen gang fått innblikk i mitt voksne liv. Jeg sto alene og så ingen veier ut. Jeg var på bunnen av en avgrunn jeg så og det alene skremte meg dypt. Så skjedde det noe.

Jeg så smerten min som en enhet akkurat som kroner og øre. Altså en verdi i seg selv. Aldri før hadde jeg følt slik. Jeg kunne sette dette opp mot min egentlige virkelighet, altså den hverdagen jeg så kjedelig levde alene uten kontakt med noen. Den fikk verdi allikevel. Fordi jeg så hverdagen også som en enhet. Smerten var nå noe jeg kunne forholde meg til og sakte fikk verdien ned og hverdagen opp. Jeg så smerten som en integrert del av meg. Jeg levde med smerten, men den fikk ikke lenger samme tak som hverdagen, den hadde en høyere verdi.

I dag er smerten egentlig like sterk, selv etter ca. 40 år. MEN jeg har den på avstand hele tiden fordi hverdagen, venner og livet selv har en høyere verdi enn smerten. Jeg lever ett fullverdig liv med smerten. Jeg gir den ikke fred til å ta over, jeg trimmer den og har den nær noen ganger i året. Da kryper jeg sammen i sengen og tar ett skikkelig oppgjør med den og gir den den lave verdien den skal ha.

Dagene går fint med dette som fasit. Jeg har hverken angst eller uro for at den skal ta meg ned igjen. Det er gjennom hardt mentalt arbeid med hverdagen, livet og venner som kompass. Det er en form for egoisme å ha smerten for seg selv Så jeg har tatt mot til meg og betrodd meg til en venn som tok det fint. Hans råd var i tråd med hva jeg selv hadde funnet ut av, men han kom med ett råd jeg fulgte.

Å åpne seg for andre. Gi deg indre gaver som selvtillit fordi du fortjener det! Se verdiene i livet som reellt og agere til det. Gi andres velmenende råd verdi. Gi f... i hva smerten forteller deg, det er løgn! Ditt liv har en stor verdi! Du er noe! Dine følelser er sett! Du har en større verdi enn du tror. Din sjel er sett!

Så jeg ber deg se om se smerten med nye øyne, en del av deg, men ikke en høyere verdi enn hverdagen. Du ser lyset i tunnelen med verdimålingen.

[AnonymBruker]

På 5.2.2019 den 19.32, munichmachine59 skrev:

 

 

Jeg så smerten min som en enhet akkurat som kroner og øre.

Jeg så hverdagen også som en enhet. Smerten var nå noe jeg kunne forholde meg til og sakte fikk verdien ned og hverdagen opp. Jeg så smerten som en integrert del av meg. Jeg levde med smerten, men den fikk ikke lenger samme tak som hverdagen, den hadde en høyere verdi.

Jeg gir den ikke fred til å ta over, jeg trimmer den og har den nær noen ganger i året. Da kryper jeg sammen i sengen og tar ett skikkelig oppgjør med den og gir den den lave verdien den skal ha.

 

Å åpne seg for andre. Gi deg indre gaver som selvtillit fordi du fortjener det! Se verdiene i livet som reellt og agere til det. Gi andres velmenende råd verdi. Gi f... i hva smerten forteller deg, det er løgn! Ditt liv har en stor verdi! Du er noe! Dine følelser er sett! Du har en større verdi enn du tror. Din sjel er sett!

Så jeg ber deg se om se smerten med nye øyne, en del av deg, men ikke en høyere verdi enn hverdagen. Du ser lyset i tunnelen med verdimålingen.

Jeg har ikke sterke nok ord her å nå. Ble rørt til tårer. Jeg er evig takknemlig for det du delte nå. Jeg skal ta det med meg å øve på å se på smerten fra avstand som en ting, gjenstand og eller kr stykker jeg legger vekk. Skal lese dine ord vær gang ting ser litt mørkt ut å prøve huske at smerten er ikke alt her i livet 💚🕊🕊 Den eier ikke meg. Jeg kan legge den vekk litt. Just breathe.

Anonymkode: cbc45...5e3

[munichmachine59]

Jeg er der for deg! Dette er noe du ikke skal stå i alene. Dine tanker er viktige og likeledes din smerte. Din verdi som medmenneske er like høyt som alle andre og smerte høres og respekteres.

Ditt budskap og bønn er hørt

[Sliten&kjørt52]

På 29.1.2019 den 0.45, AnonymBruker skrev:

Det var kort fortalt. Men har opplevd mye vondt og strever med å finne livsgleden. Noen tips ? Har ikke så stort nettverk.

Jeg kunne skrevet ett langt innlegg om Psyk. syk mamma, fra jeg var ett lite barn, mange år på ¨livets HARDE Skole¨ Osv. ... Alle folk er forskjellige...

Vil bare dra fram 4 ting jeg tror har vært noen av flere ¨livreddende faktorer¨ for meg.

Naturen. ALLTID ¨flykta dit¨ når ting har vært som mørkest, fra småturer,

-til det Sk. ¨Exstreme¨.

Musikk. ER Medisin for meg 🤘 https://youtube/GelH2Qm5orE

Stahet \ ¨Stayer-evne¨. Satt meg noen ¨Umulige¨ mål. bla. Jobbvalg, -Starta ¨på bånn¨

-brukt år... -før I BOX 💪

Være ¨til nytte¨... VITE Jeg utgjør en forskjell, for noen...

-Via Jobb, eller frivillig arbeid, føler meg mindre Som ¨Søppel¨ da... 

Rachel Platten - Fight Song https://youtube/xo1VInw-SKc

ALDRI GI DEG.  

a.

 

Endret 8. februar 2019 av Sliten&kjørt51

[munichmachine59]

Det i stå i den styrken, krever mye av deg. Å lade opp er viktig. Være seg selv nær og montere, klassifisere og gi verdi, er en viktig del for å se smerten i hvitøye og dra i dypet for å resette den.

Jeg bruker ett meditativt stadium jeg selv har bygd. Lille meg med mobbing og hat fra andre dukker opp med full styrke. Det gir mening å gjøre dette pga av tankerekker som gror i hverdagen.

Så gir jeg smerten en verdi med enkle uttrykk som kroner og øre. Jeg gir hverdagen høyere verdi fordi underbevisstheten gradvis har vokst i det. Jeg kjenner igjen smertebegrepet, tygger på det og skjønner at dette ikke går med annet enn empati for den lille gutten.

Jeg sender beskjed til gutten at det er OK og føle slik. Jeg gir han øyeblikk med min indre stemme som sier nok er nok. Han får tid til å bestemme seg. I den tiden er jeg sårbar men viljestyrken er der og støtter meg. 

Når jeg lukker døren til gutten, er han litt tryggere på at han ikke er glemt. Han er der stadig, men han får bare komne når han ikke greier å stå imot. Da får han verdi og jeg kommer meg videre med ny innsikt og en drepende stålvilje til å leve fullt helt og inderlig.

Dette skjer sjeldnere og sjeldnere etter som årene går. Gutten får mat og jeg får fred.

Smertebildet er sikkert annerledes hos deg, men det er fellestrekk der du kan binde jenta eller damen. Det gjelder å leve med det og gi det mindre og mindre styrke. Gradvis blir det mening med det og du klarer å se verdien i å veksle vekk fra offerrollen til selvskapt virkelighet med kontroll over faenskapet.

Håper dette var litt god lesning for deg.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd døden på nært hold for lenge siden. En person omkom mens jeg var nær å dø. Jeg føler lettelse ovenfor familie og venner at det ikke ble meg, men samtidig føler jeg skyld for at det ikke var meg. Personen hadde flere venner enn meg og var generelt et bedre menneske enn meg. Men jeg har lært å bære det med meg videre, og lære av det. Jeg lar meg være trist hvis jeg føler for det, men som en ulykkelige poeten Robert Frost sa: in three words I can sum up everything I've learned about life: it goes on. Jeg fant mye trøst i å lese litteraturen og livshistorien hans. La hverdagen komme sakte tilbake. Selv om man begynner å leve livet har man ikke glemt det som har skjedd. Alle har ryggsekker de bærer med seg, man må bare fortsette opp fjellet.

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette. Håper det var litt trøst ❤️ jeg føler med deg

Anonymkode: 43532...127

[Diamant20]

Kunne en katt eventuelt en hund hjulpet deg? (Hvis du har helse til det så klart) Et dyr lytter alltid og sier ikke dumme ting, de hjelper på psyken og har mange andre helsefordeler.