Hvordan er det å være 100% alenemamma?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er 32 år, med god økonomi og full jobb. Har aldri hatt fysiske eller psykiske problemer, er aldri borte fra jobb, trener, har hund og gjennomgående blid og fornøyd.

Jeg har lyst på mann og barn, men sliter med å finne en ordentlig mann som jeg ønsker å få barn med. Jeg er ikke så kresen på utseende, men han må være sunn og aktiv, blid og tålmodig, og med gode verdier.

Jeg har datet mye, men synes ærlig talt det er mye ræl der ute (på min alder som er single). Det er mye fyll og fest, holder på med flere damer på en gang, lausunger og problemer med forpliktelse.

Jeg er litt gammeldags av meg, og ønsker en som har gode verdier. Jeg bor i en liten by med mye sladder og jeg blir bare oppgitt. 

Nå vurderer jeg å reise til Danmark. Heller det enn å ende opp med å måtte sende barnet mitt på samvær til en mann som viser seg å ikke være pålitelig. Orker ikke tanken på å ikke vite hva barnet mitt gjør, spiser, opplever 50% av tiden.

Så da går spørsmålet til dere alenemødre: hvordan er det å ha aleneomsorgen? Er det noe dere hadde gjort i min situasjon? 

Anonymkode: 56fdb...9b8

[AnonymBruker]

Har ikke aleneomsorgen da det er delt foreldreansvar, men far er ikke pappa for å si det sånn. Har i praksis vært 100% siden unnfangelsen.

 

Det fine er at man ikke krangler om oppdragelsen og har full bestemmelsesrett der. Det som ikke er like greit, er at man har ikke noen å dele gledene og sorgene med. Men om jeg fikk valget, hadde jeg heller valgt danmark som 'far', enn en far som ikke er der (for å gjøre annet enn å lage trøbbel).

Anonymkode: 2fd25...b12

[AnonymBruker]

Ungen din ender også opp som lausunge så tenkt litt på det.

Anonymkode: 1a90e...0b3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ungen din ender også opp som lausunge så tenkt litt på det.

Anonymkode: 1a90e...0b3

Buhu.

So what?? Lever du på 1800-tallet??

Anonymkode: 2fd25...b12

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ungen din ender også opp som lausunge så tenkt litt på det.

Anonymkode: 1a90e...0b3

Bitter for at du selv sitter stuck i et kjipt ekteskap?

 

Anonymkode: 28ae2...073

[AnonymBruker]

Jeg var 100% alene i flere år og det gikk helt fint. Man lager seg rutiner og får det til å funke.

Men for å ta det valget og vite at det kommer til å gå bra, ville jeg vurdert to ting: det praktiske (fast jobb, god økonomi, bosted som er "ferdig" og ikke må fikses på eller byttes ut), og nettverk. Som alenemor er det godt å ha noen som kan steppe inn ved mindre eller større kriser. Ansvaret er jo helt og fullt ditt, men guri så godt å ha gode venner eller besteforeldre som kan trå til når både du og barnet blir syke samtidig, for eksempel.

 

Men min erfaring er at det går fint å være helt alene med barn. Er rammene gode nok, så kjør på!

Anonymkode: 1f526...f90

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ungen din ender også opp som lausunge så tenkt litt på det.

Anonymkode: 1a90e...0b3

TS her

Når jeg brukte begrepet "lausunger" i HI mente jeg at fedrene hadde barn de ikke tok ansvar for. Jeg er fullt klar over at mitt barn blir en "lausunge", men jeg kommer til å ta ansvar 100%.

Anonymkode: 56fdb...9b8

[minister-mio]

Gå for det! 

[AnonymBruker]

Ingen problem med å være alenemor, har vært det i 11 år. Du må regne med lite egen tid de første årene også er det en fordel hvis du har folk rundt deg som kan hjelpe til hvis du for eksempel skulle bli syk. Du må begrense deg på enkelte områder, men det er utrolig mye du kan gjøre selv med en baby.

Anonymkode: 341b1...81a

[AnonymBruker]

Så lenge mamma kan passe småen med jevne mellom så går det helt fint Vi koser oss sammen å er en liten lykkelig familie

Anonymkode: c5349...8f1

[Gjest Mysticgirl]

Mye bedre det enn en far som krangler seg til delt foreldreansvar, men nekter å ta del i samvær. Men når ungen skal ha pass, minibankkort og andre ting, gjør far seg vanskelig bare fordi han kan og har delt foreldreansvar! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mysticgirl skrev:

Mye bedre det enn en far som krangler seg til delt foreldreansvar, men nekter å ta del i samvær. Men når ungen skal ha pass, minibankkort og andre ting, gjør far seg vanskelig bare fordi han kan og har delt foreldreansvar! 

Kjenner meg veldig godt igjen der ja! Far nekter å skrive under på pass pga at vi skal reise på ferie med samboeren min,å far er sjalu på han.

Nekter å skrive under på at barnet vårt skal få operert mandlene vekk selv om småen er veldig plaget av de ++++

Anonymkode: c5349...8f1

[Glød]

Du bør i hvert fall ha et solid nettverk rundt deg. Både for å avlaste deg, da det er utrolig tøft å være 100% alene med barn, og fordi det er sunnere for barnet å ha flere voksenpersoner til å oppdra seg enn bare én. 

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker deg barn, så sier jeg bare GO for it. Dra til Danmark. Det å få barn er en gudegave, for å si det litt klisjeaktig, og det beste som har hendt meg i hele mitt liv. Det finnes ingen kjærlighet som kan måle seg med kjærligheten man har til sine barn.

Fordelen med å bruke Danmark er jo at du slipper å dele 50% på barnet ditt med en far som kanskje ikke akkurat hadde fått prisen Årets Far. Men ulempen er også at du sitter med 100%, dagen lang, hver dag, året rundt. Å dra ut og trene alene som du er vant til kan du glemme i perioder. Med mindre du har en veldig velvillig familie (bestemor og bestefar til barnet) som stepper inn hver uke til sånt...?

Det økonomiske blir du også alene om, men det virker som du har alt i orden der, så hvorfor ikke bare gjøre det?

Husk at allerede fra vi er 25 år, begynner fertiliteten langsomt å synke. Når vi blir 35, så begynner den brått å synke alvorlig. Du har altså ikke all verdens tid igjen før sjansene dine er i ferd med å bli mye mindre til å kunne bli gravid. Begynn og undersøke allerede i dag 🙂

Ønsker deg lykke til. Det virker som du vil bli en fantastisk mamma.

Anonymkode: c87f6...073

[AnonymBruker]

Helt ærlig? Jeg er sliten av å være alene om omsorgen. 

Det å jobbe 100% for å så ta seg av et barn som krever oppmerksomhet, kos og kjærlighet, vaske opp alt av klær, middag hus og oppfølging av barn er ikke lett å gjøre alene. 

Det å ta telefonen til jobben (igjen) og si at en av oss er syke, følelsen av å aldri strekke skikkelig til på noen steder er utmattende. Jobben blir irritert fordi du ikke rekker over det du skal, og du blir stresset forsi du burde ha jobbet, for å så få dårlig samvittighet ovenfor barnet fordi det er sykt, og ikke kan noe for det.

Barnet mitt får all den kosen og kjærligheten den skal ha, men jeg som person blir bortprioritert, fordi det er så mye annet en må gjøre for at hverdagen skal gå lettest mulig. 

Det å være i småbarnsperioden alene er slitsomt, men og deilig. Slippe å forholde seg til håpløse personer er veldig deilig😊

Anonymkode: ced03...39c

[AnonymBruker]

Alenemamma: 

om du får omgangssjuke må du være forberedt på å kaste opp og sitte på do samtidig som du underholder eller holder ett øye med. 

 

Du må ta alle våkennetter aleine uansett om øya går i kryss. 

Du skal være tålmodig og lage mat selv om du sjøl ikke er sulten. 

Det blir dobbelt opp med klesvask. 

Du får sikkert ikke dusje ifred på evigheter. 

Du kan påberegnes deg mange tårer og en følelse av oppgitthet. 

 

Du kan regne med at alt er verdt det<3

Anonymkode: c9b1a...25b

[mangolassie]

 

Så en dokumentar (tror det var på NRK) om donorbarn og deres opplevelser. Verdt å tenke på at de heller ikke får det så lett, når de ikke engang kan få muligheten til å vite hvem som er faren deres eller hva som er 50 % av opphavet. Har en venn som er donorbarn, og han har slitt mye med dette opp gjennom oppveksten. Sier ikke at det skjer alle, men tenker at det er lurt å ha tatt med i betraktningen at ikke det heller er «bare bare».. 

Syns dette er en underkommunisert del av bildet. Greit at det er enklere for mor, og kanskje generelt en greiere løsning, men det får også noen ganske andre konsekvenser.

Endret 28. januar 2019 av mangolassie

[AnonymBruker]

Jeg har vært 100% alene med barn i to omganger. Først med eldste fra han var ett til 7 år, og så med de to yngste i 5 år. 

Det går helt fint, og det er igrunnen kun når jeg har blitt syk det har vært vanskelig. Jeg hadde heldigvis foreldre som stilte opp i slike situasjoner, men de var begge to i full jobb, og man får ikke overført omsorgsdager til besteforeldrene. Når de måtte på jobb måtte jeg derfor klare alt, uansett hvor syk jeg var. 

Skulle jeg ha barn alene ville jeg ikke reist til Danmark, men fått barn med en homofil mann /et homofilt par. Da hadde jeg visst at barnet hadde en eller to fedre som stilte opp ved behov, og som også ellers var en ressurs for barnet. Isåfall måtte man på forhånd bli enige om ting. Jeg tror nok også at dialog går lettere med slik far/fedre enn noen man har et brutt forhold med. Det er ingen bitre følelser som forstyrrer dialog. 

Anonymkode: 42ad7...cbf

[AnonymBruker]

Det som er tungt med å være 100% alene med barn er at man ikke har noen som elsker barnet like mye som en selv å dele alle gledene med.

Anonymkode: 937d1...854

[AnonymBruker]

4 minutter siden, mangolassie skrev:

Så en dokumentar (tror det var på NRK) om donorbarn og deres opplevelser. Verdt å tenke på at de heller ikke får det så lett, når de ikke engang kan få muligheten til å vite hvem som er faren deres eller hva som er 50 % av opphavet. Har en venn som er donorbarn, og han har slitt mye med dette opp gjennom oppveksten. Sier ikke at det skjer alle, men tenker at det er lurt å ha tatt med i betraktningen at ikke det heller er «bare bare».. 

Spennende å høre om hvordan donorbarn har det gjennom oppveksten. Kunne du gi oss lenken til denne dokumentaren? Eller tittelen?

Anonymkode: 591f7...920