Barna og deres utdanning

[SoWhat?]

Visste veldig godt hva jeg ville utdanne meg som da jeg var 16. Det tok noen år før jeg begynte å studere, men det var det jeg studerte. Ikke mine foreldres høyeste ønske nei, og selv om en er skoleflink så er det ikke dermed sagt at en satser på den høyeste/lengste utdannelsen.

Ble tidlig selvstendig og det var jo mine foreldres fortjeneste. Bakdelen for dem var at de ikke fikk påvirket meg i noen grad! Men greit nok for alle det.

Foreldre oppdrar unger ulikt. Det ene trenger ikke være bedre eller verre enn det andre. Men å presse barn er ikke bra! Ikke på noen måte. Å oppmuntre er noe annet. 

[Gjest Anonymus Notarius]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du får ikke utnyttet potensialet som liggger i barna dine i alle fall. Jeg var flink hele veien, men fikk beskjed om at det var helt det samme hva jeg gjorde då lenge jeg ikke gikk på nav. 

Det er tøft å komme igjennom mitt studie og alle studiekameratene mine med middelklassebakgrunn ble backet og oppmuntret og støttet gelé veien. Det er tungt å holde motivasjonen og troen på seg selv oppe, når foreldrene dine er helt «care» til hva du gjør. De gjorde at jeg mått finne troen på meg selv i meg selv, de hadde 0 forventninger til meg og i det så ligger det underliggende prinsipielt at «du er ingenting/du kan ingenting, så vær glad og takknemmelig for at du i det hele tatt har en jobb». Det var SÅ demotiverende. Jeg fikk meg en utdannelse på tross av dem og ders holdninger. 

 De forstod aldri hva jeg studerte og forstår ikke hva jeg jobber med, for dem har det 0 verdi. 

Anonymkode: d9af8...8c6

Jeg har samme bakgrunn som deg, mine foreldre var heller ikke superinteressert i studiene mine, men må de være det da? Jeg tok utdannelse for min egen del, ikke for å få ros fra mamma og pappa. Motivasjonen var at jeg var (er) veldig interessert i faget, hadde ikke (og har fortsatt ikke) noe å si hva familien eller andre mener eller sier om det. Forstår at folk sikkert har ulike behov for støtte fra omgivelsene, men hvis det er så vanskelig å holde motivasjonen oppe under studiene var det kanskje andre ting også som gjorde det vanskelig å være motivert?

Mine foreldre var også "velg hva du vil, vi er stolte av deg uansett", og for meg gav det en utrolig frihet til å velge det jeg faktisk hadde lyst til. Har snakket med mange middelklassekids i løpet av studiene som var ganske hardt pressa hjemmefra.

[sonush]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har en forventning om at de skal ta en utdannelse etter deres evner. På farens side har alle høyere utdannelse, på min side er  jeg er den første i min familie.

Jeg fikk den klassiske arbeiderklasse oppmuntringen med «bli hva du vil lille venn, vi er like stolte av deg uansett.» Det var litt kjipt egentlig. Da jeg gikk ut med en master i et kreve de teoretisk fag så var ikke mine foreldre spesielt imponert eller glad. De skjønte aldri ambisjonene mine og spurte hver dag i 5 år «men hva BLIR du?» 

Jeg kommer til å støtte og lede mine barn mot høyere utdanning, fordi jeg ser hva det har gitt meg og hvilken verdi det har. 

Anonymkode: d9af8...8c6

Jeg har ikke oppmuntret mine i hvert fall, til "du kan bli akkurat hva du vil". Stolt er jeg over mine barn uansett, og det vet de. De er snille barn/ungdommer/ungvoksne. De er omsorgsfulle og hjelpsomme overfor familien og andre. Men jeg oppmuntrer til prioritere lekser, lesing for prøver. Jeg oppmuntrer til høy utdannelse, men innen noe som både gir jobb, og ikke minst noe de kan tenke seg å jobbe innen. Samtidig har jeg i tankene personligheten deres. Jeg ønsker høy utdannelse, men eks. så vil det å være lærer eller advokat el. ikke være riktig for min yngste. Hun er sosial forsiktig og ikke særlig tøff type. Det å ta kontakt med nye folk, er noe hun ikke tørr. TIng kan selvsagt endre seg etter hvert som hun modnes, men hun ser for meg ikke ut til å kunne jobbe med noe som innebærer mye kontakt med andre og nye mennesker.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hva i all verden er galt med det? 

Anonymkode: d64df...db5

Det er ingenting galt med å ta den klassiske oppmuntringen, på samme måte som det ikke er noenting galt med å oppmuntere litt ekstra i riktig retning. 

50 minutter siden, Tanuki skrev:

Både jeg og mannen min er fra familier hvor høy utdanning blir sett på som en selvfølge. Selv mener jeg at høy utdanning ikke garanterer en stødig jobb med god inntekt, slik som mine foreldre tror.

Det er jo avhengig av hvilken utdanning det er. Tar du en doktorgrad i statvitenskap, så er du kanskje ikke garantert jobb, men tar du en bachelorgrad i et eller annet, med kanskje en videreutdanning, eller ingeniør, eller advokat, eller lege, eller annet jeg ikke kan komme på i farta, så er sjansen for jobb større. Det er snakk om å bruke potensialet, men innen noe hun kan tenke seg å jobbe med. 

[Tanuki]

46 minutter siden, sonush said:

Jeg har ikke oppmuntret mine i hvert fall, til "du kan bli akkurat hva du vil". Stolt er jeg over mine barn uansett, og det vet de. De er snille barn/ungdommer/ungvoksne. De er omsorgsfulle og hjelpsomme overfor familien og andre. Men jeg oppmuntrer til prioritere lekser, lesing for prøver. Jeg oppmuntrer til høy utdannelse, men innen noe som både gir jobb, og ikke minst noe de kan tenke seg å jobbe innen. Samtidig har jeg i tankene personligheten deres. Jeg ønsker høy utdannelse, men eks. så vil det å være lærer eller advokat el. ikke være riktig for min yngste. Hun er sosial forsiktig og ikke særlig tøff type. Det å ta kontakt med nye folk, er noe hun ikke tørr. TIng kan selvsagt endre seg etter hvert som hun modnes, men hun ser for meg ikke ut til å kunne jobbe med noe som innebærer mye kontakt med andre og nye mennesker.

Det er ingenting galt med å ta den klassiske oppmuntringen, på samme måte som det ikke er noenting galt med å oppmuntere litt ekstra i riktig retning. 

Det er jo avhengig av hvilken utdanning det er. Tar du en doktorgrad i statvitenskap, så er du kanskje ikke garantert jobb, men tar du en bachelorgrad i et eller annet, med kanskje en videreutdanning, eller ingeniør, eller advokat, eller lege, eller annet jeg ikke kan komme på i farta, så er sjansen for jobb større. Det er snakk om å bruke potensialet, men innen noe hun kan tenke seg å jobbe med. 

Ja, det var det jeg siktet til. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva ble du da?

Anonymkode: 0bc70...c2e

Jurist.

Anonymkode: d9af8...8c6

[AnonymBruker]

8 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Jeg har samme bakgrunn som deg, mine foreldre var heller ikke superinteressert i studiene mine, men må de være det da? Jeg tok utdannelse for min egen del, ikke for å få ros fra mamma og pappa. Motivasjonen var at jeg var (er) veldig interessert i faget, hadde ikke (og har fortsatt ikke) noe å si hva familien eller andre mener eller sier om det. Forstår at folk sikkert har ulike behov for støtte fra omgivelsene, men hvis det er så vanskelig å holde motivasjonen oppe under studiene var det kanskje andre ting også som gjorde det vanskelig å være motivert?

Mine foreldre var også "velg hva du vil, vi er stolte av deg uansett", og for meg gav det en utrolig frihet til å velge det jeg faktisk hadde lyst til. Har snakket med mange middelklassekids i løpet av studiene som var ganske hardt pressa hjemmefra.

Det er jo en fordel. Jeg var flere ganger litt sjalu på min partners foreldre som støttet og oppmuntret han så mye. Som både kunne og ville gi han gode råd og veiledning. 

Alle tar utdannelse for sin egen del, men det er godt å ha støtte. Det er mange faktorer som kan gjøre et studium tøft og da er det godt å ha noen som sier, «kom igjen dette klarer du» og ikke «så bare slutt da vel.»

Anonymkode: d9af8...8c6

[Arkana]

Det er da ingen motsigelse mellom å la barna velge helt fritt og å støtte dem i valget de tar. 

[Gjest Anonymus Notarius]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo en fordel. Jeg var flere ganger litt sjalu på min partners foreldre som støttet og oppmuntret han så mye. Som både kunne og ville gi han gode råd og veiledning. 

Alle tar utdannelse for sin egen del, men det er godt å ha støtte. Det er mange faktorer som kan gjøre et studium tøft og da er det godt å ha noen som sier, «kom igjen dette klarer du» og ikke «så bare slutt da vel.»

Anonymkode: d9af8...8c6

Mulig dine foreldre var mer negative enn mine, eller at du "klaget" mer enn jeg gjorde. At foreldrene ikke kan noe om faget ditt eller det å studere er jo noe de ikke kan lastes for, mener nå jeg. Og så mye mer selvstendig man blir av ikke å ha foreldrene "to skritt bak" når man studerer. Man er jo faktisk voksen. Men vi har tydeligvis ulike erfaringer med det, og sånn er det. 

 

Utover å oppmuntre barna mine til å gjøre sitt beste på skolen, slik at dårlige karakterer ikke hindrer dem i å gjøre det de vil, kommer ikke jeg til å legge noe press på barna mine i hverken den ene eller andre retningen. Utdanning og yrke er noe man få finne utav selv. 

Litt morsomt at i en annen tråd forleden, der en mor lurte på hva hennes voksne sønn burde velge, svarte alle at han måtte finne utav det selv. Mens her svarer flertallet at de vil oppmuntre dem i en spesifikk retning.

[AnonymBruker]

Jeg oppmuntrer nok barna mine til å følge sine drømmer, og det er fordi jeg vil ikke at de skal angre noe. Og at de skal gjøre det de elsker. Ene barnet mitt er en svært talentfull danser, og dette ville barnet satse på en periode, ja men da oppmuntret jeg til å studere dans. Selv om det er tøft å klare å leve av dans, og mest sannsynlig måtte barnet jobbe som danselærer og. Nå endret barnet seg, og er på vei mot en annen utdannelse. 

Jeg gjør nok dette, da jeg selv hadde en svært traumatisk barndom, og kom meg vekk som 16 åring, men da måtte jeg jobbe, og bare prøve å overleve. Jeg hadde mange drømmer, men fikk ikke gjort noen av de. Jeg har tatt generell studiekompetanse, og en bachelorgrad i voksen alder. Men her igjen ble det å velge noe fornuftig, som ville gi meg sikker jobb. Ville egentlig studere noe hvor det ikke er lett å få relevant jobb. Men har barn og forsørge, så da velger jeg fornuftig.

Anonymkode: 521a9...d6a

[AnonymBruker]

Jeg fikk velge mellom medisin eller juss. Det var ikke noe annet alternativ for hva skulle min mor skryte om til vennene sine.

 

Det ble verken det ene eller det andre. Jeg begynte som barnehageassistent og ble barnehagelærer. Hadde aldri angret siden. 

Jeg og mor har ikke det aller beste forholdet idag, men jeg stortrives. Jeg sikret meg også økonomisk på andre måter, selv om jeg «kun» er barnehagelærer. 

Barna til min mors venninner har tatt master, men de sliter med studielån og har ennå ikke kommet inn på boligmarkedet. 

 

Anonymkode: d3184...b4b

[AnonymBruker]

6 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Mulig dine foreldre var mer negative enn mine, eller at du "klaget" mer enn jeg gjorde. At foreldrene ikke kan noe om faget ditt eller det å studere er jo noe de ikke kan lastes for, mener nå jeg. Og så mye mer selvstendig man blir av ikke å ha foreldrene "to skritt bak" når man studerer. Man er jo faktisk voksen. Men vi har tydeligvis ulike erfaringer med det, og sånn er det. 

 

Utover å oppmuntre barna mine til å gjøre sitt beste på skolen, slik at dårlige karakterer ikke hindrer dem i å gjøre det de vil, kommer ikke jeg til å legge noe press på barna mine i hverken den ene eller andre retningen. Utdanning og yrke er noe man få finne utav selv. 

Litt morsomt at i en annen tråd forleden, der en mor lurte på hva hennes voksne sønn burde velge, svarte alle at han måtte finne utav det selv. Mens her svarer flertallet at de vil oppmuntre dem i en spesifikk retning.

Jeg «laster» dem ikke for det, de gjorde selvsagt så godt de kunne. Jeg sier bare at det hadde vært en fordel om det ikke var slik. Jeg hadde nok ikke tenkt så mye over det, om ikke det var for at min svigerfamilie er så totalt motsatt. 

Jeg tror man fint kan bli selvstendig selv med støttende og oppmuntrende foreldre også. 

Anonymkode: d9af8...8c6

[AnonymBruker]

Jeg er også opptatt av at jenta her i huset skal få seg en utdanning og kunne være selvstendig. Men jeg vil ikke påvirke henne til  å velge noe jeg ønsker, men kan peke henne i den retningen hun selv ønsker (og evner). Foreløpig snakker vi veldig mye om det meste, og hun suger til seg alt. Hun spør om natur og vitenskap, jeg svarer henne rimelig godt (er ingeniør selv). Matematikk tar hun veldig lett, men hun er også god i språk. Jeg ser mye potensiale i henne Hun er foreløpig best i teori.

Men jeg forventer at hun tar en utdannelse som enten gir fagbrev eller en bachlor/mastergrad. Dersom hun ønsker et friår, forventer jeg at hun tar seg en jobb eller noe slikt. Hun får ikke drive dank.

Anonymkode: f8ea4...99f

[AnonymBruker]

Dette blir ofte så vanvittig misforstått her inne. Det finnes en mellomting mellom å presse/kreve karakterer og utdannelse, og det å aldri veilede annet enn å si "du kan bli akkurat det du vil lille skatt".  

Som foreldre bør man oppmuntre til hard jobbing, at barna gjør sitt beste. Gode karakterer bør bli verdsatt og skrytt av, for de er en døråpner videre. Med gode karakterer står (utdannelses)verden videre åpen. 

Som foreldre bør man veilede. Man kjenner sine barn, og man kjenner voksenlivet og yrkeslivet. Alle passer ikke til alt. Jeg ble veiledet bort fra tanken om yrke som krevde turnus og nattejobb (jeg innså først som voksen hvor rett det var for meg...), jeg ble veiledet bort fra en jobb som innebar å gjøre det samme resten av livet. Jeg ble veiledet bort fra tullete mastergrader og spesialiseringer som ikke ga sikker jobb. Og er utrolig takknemlig for det i etterkant, da jeg er akkurat der jeg vil være i livet.

Anonymkode: f6e45...5f0

[AnonymBruker]

Jeg er mest opptatt av at de gjør noe de ønske og noe de har forutsetning for å fullføre. Har en gutt som allerede nå på ungdomsskolen sliter litt med motivasjonen de dagene de kun har teorifag, så å tro at han vil klare å fullføre 3 år på stud.spes for så å gå videre på universitetet er helt utenkelig. Men at han vil klare en ingeniørutdannelse etter å ha tatt et fagbrev i et håndverksyrke, for eksempel, det har jeg tro på. Kommer til å støtte han uansett hva han finner på og er sikker på at det blir bra uansett.

En i familien opplevde at han nesten ble tvunget til å gå gymnaset og videre på universitetet  sin tid, fordi han var så skoleflink. Han ville aller helst bli håndverker og elsket å drive på med snekring og slikt. Men, siden alle, inkludert lærere og foreldre, sa at han MÅTTE ta høyere utdanning så gjorde han det. Han mistrivdes totalt med både utdanning og jobbene han fikk i etterkant og ble til slutt syk. Etter at han ble syk begynte han å lese til fagbrev som elektriker, tok videre mesterbrev og driver i dag egen bedrift med 6 ansatte. Han er frisk og stortrives på jobb. I tillegg tjener han mye mer enn det han gjorde i den jobben han fikk etter å ha studert i 4 år.....

Anonymkode: 5eb13...eb2

[AnonymBruker]

Jeg ble oppmuntret, men i mitt tilfelle slo det feil fordi foreldre ikke kunne noe om interessene mine, og trodde jeg kunne få det til uansett hvilken utdanning jeg tok. Så jeg endte opp med å ta en utdanning jeg egentlig ikke visste om jeg ville jobbe med, på et studie som egentlig var håpløst og er lagt ned nå. Men bådre foreldre og onkler/ tanter oppmuntret meg, så jeg tenkte de hadde rett. Det var bortkastet penger og idag jobber jeg med noe helt annet

Anonymkode: 5d359...884

[AnonymBruker]

På 27.1.2019 den 22.55, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer til å være ganske streng med mine barn. Utdanningen er viktig og jeg ser på det som er minimumskrav at det tar en bachelorgrad, men helst master. Jeg har to bachelorgrader og to mastergrader selv, pluss et svennebrev. 

Anonymkode: a276b...5d4

Men tjener du i samsvar med utdanningen din?

Jeg har to bachelorer og snart fullført master, men tjener likevel ikke mer enn middels.

Anonymkode: 48d79...d4a