Barna og deres utdanning

[sonush]

Litt påvirket av et annet tråd her inne. En ting jeg tenker litt på. 

Nå skal jeg selvsagt ikke snakke for andre, men jeg har vært opptatt av at mine barn (jenter) skal få seg god utdannelse, høyest mulig utdannelse (utfra deres forutsetning). Dette har jeg innprentet fra de var små. Nå hadde de potensiale til å være faglige flinke, så det gikk veldig bra for vår del. 

Spørsmålet mitt er i hvilken grad har dere som foreldre påvirket barna deres på deres utdanning? Eller lander de fleste på at dere kan bli akkurat hva dere vil. Hvis det ikke går an å få jobb så kan man alltids angre seg og omskolere seg. 

Før jeg blir hengt, jeg ser absolutt ikke ned på lavere utdannelse, har en bachelor grad selv, men mer på at har de gode karakterer, så bør de satse på høyere utdanning, Har lagt fokus på det. Selvsagt innen noe de kan tenke seg. 

Slik jeg ser det så spiller det ingen rolle for meg hva folk flest mener om det, så lenge det funker bra i vår familie, og for våre barn. 

Ja, barn kan godt tenke på sin egen fremtid og prøve og feile, men det er søren meg ikke lett å være 16 år og vite at det er det jeg vil gjøre. Så en lett påvirkning eller dytt i riktig retning, er ikke feil tenker jeg. Ihvertfall for vår familie. 

Har man barn som sliter litt ekstra så skjønner jeg at dette muligens ikke går.  

 

[Arkana]

Jeg stusser litt over denne forventningen mange har om at har man gode karakterer må man bruke det på høyere utdanning. Hvorfor det? Kan ikke skoleflinke mennesker bli elektrikere, ambulansesjåfører eller barne/ungdomsarbeidere? Trengs det ikke dyktige mennesker i disse yrkene også? Det er heller ikke gitt at skoleflinke barn nødvendigvis vil ta høyere utdanning. Man kan godt ha samtaler med barna om yrkesvalg, snakke om hva som er trygge yrker osv, men jeg synes ikke man som forelder har noe man skulle sagt angående barnas utdannings- og yrkesvalg. Jeg mener det er helt feil å pushe barna i bestemte retninger når det er basert på dine ønsker og meninger om hva de burde og ikke burde, og det er barna det kommer til å gå utover den dagen de plutselig innser at de har brukt halve livet på noe de faktisk ikke lyst til å drive med, men som de valgte pga forventninger hjemmefra. Jeg blir oppriktig lei med på vegne av alle barn som blir presset av foreldrene til å ta slike viktige valg basert på foreldrenes ønsker og ikke sine egne. 

[AnonymBruker]

Trur fokuser på høyer utdanning er overdrevent i din alders gruppe, i min heim prøve mamma og legge føring for utdanning. Det vart bere ekstra belastning og unødvendig tidsbruk, 4 av 5 barn hadde ender opp i den bransjen de gjorde uansett. At vi velgte den "akademiske" retning gjorde veien lengre, uten at grad gir oss fordeler. 

Anonymkode: deef8...25b

[AnonymBruker]

Min mor hadde veldig bestemte oppfatninger om hva jeg skulle bli, og jeg har lovet meg selv at jeg aldri skulle gjøre det samme. Men som Arkana sier, å snakke med barna, sørge for at de tar gjennomtenkte valg osv er viktig. Ungdom kan behøve veiledning, det er ikke alltid like lett å finne ut hva man vil eller bør satse på. Likevel er det kjempeviktig for meg som mamma at det er sine egne ønsker de innfrir, ikke mine. Det er de som skal leve resten av livet som økonom eller jurist, og det er de som får smellen hvis et utdanningsvalg viser seg å være feil.

Jeg ber også moren min om å holde munn, for selv om det gikk dundrende skeis med meg har hun utrolig nok ikke lært seg å ligge unna andres yrkesvalg ennå. Hun tror selvfølgelig hun er både hjelpsom og taktfull, men forventninger og ambisjoner på andres vegne skinner fort igjennom.

Anonymkode: e5974...f5d

[Roseus]

Her i huset har vi fokus på at barna må jobbe så godt de kan med skolen, slik at det ikke er det som setter en begrensning på hva de kan bli. 

Ellers står de fritt til å gjøre hva de vil, men håper de ender opp med noe de trives med og ikke noe de tror noen forventer av de.  

 

Endret 27. januar 2019 av Roseus

[AnonymBruker]

Jeg, eller vi har hatt et blandet budskap her. Vi har oppfordret barna å gjøre det de syns er morsomt, og noe man trives med. Det er jo kun på de tingene man virkelig liker man blir ordentlig god. Samtidig har vi vært tydlige på at det er viktig å ta en utdannelse som gjør at de blir økonomisk uavhengige og klarer seg selv.

Så det korte budskapet har nok vært: Gjør noe du trives med, men sørg for at du tjener nok penger samtidig.

Anonymkode: dd087...895

[AnonymBruker]

Mine foreldre har prøvde å presse meg inn i deres retning. Vi snakker nærmest ikke sammen nå fordi at jeg, med strålende karakterer, valgte bort høyere utdanning. Det er mye sinne i kok over at deres eldste datter har valgt å jobbe i et yrke som ikke krever utdanning, men det er det jeg elsker å gjøre og det er der jeg trives. 

Jeg har selv blitt mor nå og har lovet meg selv at jeg aldri, aldri, aldri skal gjøre det samme selv.  

Anonymkode: c85ab...30a

[AnonymBruker]

Mine foreldre har alltid sagt at jeg kan utdanne meg til hva som helst, så lenge man gjør noe. 

Etter videregående skole var jeg så skolelei og tok derfor et friår som ble det flere jobbår. Etter mange år i bedriften har jeg jobbet meg fra «bunnen» i resepsjonen til en veldig ettertraktet stilling uten utdanning, har tatt en relevant bachelor ved siden av jobb da i ettertid. I motsetning til min barndomsvenninne som ble presset av foreldrene til å ta høyere utdanning og fnyste av meg når jeg skulle ta friår fra skolen - vel resultatet er at min venninne ikke vil jobbe med det hun har tatt 6 år utdanning i - hun hater det og tenker derfor å ta ny utdanning.

Jeg setter veldig pris på min foreldre som aldri har presset meg til noe, og støtter meg med gode råd.

Anonymkode: 15910...6fd

[SPOCA]

Mine foreldre har selv ikke høyere utdanning (mamma tok riktignok litt videreutdanning i voksenalder), og jeg er den første i min familie, på begge sider, som faktisk tok høyere utdanning. Samboeren min har ikke fullført videregående (men har fulltidsjobb gjennom hardt arbeid og fordi han er flink i det han driver med).

For mine foreldre var det viktig at jeg valgte noe jeg trivdes med, og likte. Og sånn vil det være når jeg får egne barn. Og da er ikke nødvendigvis høyere utdanning et must, det skrikes etter de med yrkesfag, så for meg vil det være viktig å introdusere mine barn for alle muligheter. Er det elektriker de vil bli, så supert. Er det lege, ja, da er også det supert. Men høyere utdanning er ikke nødvendigvis bedre enn yrkesfaglig utdanning.

For meg er det mye viktigere at barna trives og føler lidenskap for det de driver med, framfor at de skal passe inn i en eller annen form og ta høyere utdanning "som alle andre". 

Endret 27. januar 2019 av SPOCA

[AnonymBruker]

Ja, jeg har en forventning om at de skal ta en utdannelse etter deres evner. På farens side har alle høyere utdannelse, på min side er  jeg er den første i min familie.

Jeg fikk den klassiske arbeiderklasse oppmuntringen med «bli hva du vil lille venn, vi er like stolte av deg uansett.» Det var litt kjipt egentlig. Da jeg gikk ut med en master i et kreve de teoretisk fag så var ikke mine foreldre spesielt imponert eller glad. De skjønte aldri ambisjonene mine og spurte hver dag i 5 år «men hva BLIR du?» 

Jeg kommer til å støtte og lede mine barn mot høyere utdanning, fordi jeg ser hva det har gitt meg og hvilken verdi det har. 

Anonymkode: d9af8...8c6

[sonush]

TS her. 

Nå er det ingen sammenheng mellom å satse på høy utdanning og bli noe man har lyst til å gjøre. Det er ikke enten eller, men ja takk, begge deler. 

Eks da min eldste var på ungdomsskolen så nevnte hun at hun ville bli fotograf, fordi hun elsket å fotografere. Vi oppmuntret henne til fotografering, kjøpte hennes første speilrefleks kamera, og anbefalte henne til å la det være en fin hobby. Ikke yrke. Det var ikke fordi det er noe galt i å være fotograf, men det er ikke alle som klarer å leve av det. 

Min yngste har til nå vært gjennom kassedame på Rema, barnehage tante, frisør, YouTuber. Vi har ikke lagt noe press på henne, men kommer uten tvil å sterkt anbefale en utdanning som gir garantert jobb. Uavhengig av hva det måtte være. Selvsagt noe som hun kan like også. 

Sats på god utdanning innen noe du kan tenke deg, men som også gir jobb. 

[Gneis]

Jeg ville synes det var strålende hvis småtrolla våre ville ta en yrkesfaglig utdanning. Ikke noe studielån, raskt i jobb og gode muligheter for videreutdanning etter fagbrev. De kan ta fagskoler og bli skikkelig ettertraktet i mange bransjer, eller ta påbygg, få studiekompetanse og studere hva de vil etterpå hvis de har lyst til det. Flinke fagfolk kan bli vellykka gründere....eller de kan velge å være fornøyde med fagbrev, jobbe og stå på og få kjekke jobber innad i et firma. Det er mangel på flinke ungdommer som går mot fagbrev. Og...det er ikke mangel på ungdommer med "mystiske mastere" som dessverre ikke alltid er forenelige med å finne en jobb innen det man har utdannet seg til. 

 

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har begge sivilingeniør utdannelse innen IT (jepp, det er sånn vi traff hverandre). Jeg kommer ikke til å kreve eller ønske at mine barn tar utdannelse. Helt ærlig, de får lov å bli hva de vil. De er små nå men gutten min er en vill apekatt med konsentrasjonsevne av en gullfisk, og jeg ser ikke umiddelbart ingeniørkarierre for ham. Min jente er derimot mer detaljeorientert og glad i puslespill og lego og sånn «intellektuell type» lek, men hennes største interesse er foreløpig hår og musikk. Om sønnen min viser interesse for noe idrett eller yrkesfag så tror jeg vil faktisk oppfordre til det, for jeg synes han virker som en type som trenger fysiske utfordringer i hverdagen. Og ja, det ville vært kjempekjekt å ha en snekker eller en elektriker i huset. Og om jenta mi vil være en frisør, så får hun være det, jeg kommer da til å si at hun var født frisør. For hvor mange ettåringer dere kjenner, som bare liker dukker med hår og ignorerer babydukker, som ikke har hår. For det viktigste med dukker er visst hår. 

Altså, både jeg og sambo er fornøyde med jobbene, greit betalte og fleksible arbeidstider. Men ser i grunn ikke nødvendighet av 5 års høyre utdannelse, for å være helt ærlig. For det meste var de fem år slags sosial modningstid fremfor alt annet. Faglig lærer mann mye mer allerede i jobb. 

Anonymkode: c7d4c...dd9

[AnonymBruker]

Her har jeg ingen forventninger til barnas utdanningsnivå, annet enn at jeg ønsker at de skal studere med mindre de velger en yrkesrettet videregående utdanning. Å hoppe av etter allmennfag på vgs. håper jeg altså at de unngår, men de kan bli akkurat hva de selv ønsker! Det vil alltid være behov for håndtverkere, helsefagarbeidere osv. 

Anonymkode: 3e1a8...133

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har en forventning om at de skal ta en utdannelse etter deres evner. På farens side har alle høyere utdannelse, på min side er  jeg er den første i min familie.

Jeg fikk den klassiske arbeiderklasse oppmuntringen med «bli hva du vil lille venn, vi er like stolte av deg uansett.» Det var litt kjipt egentlig. Da jeg gikk ut med en master i et kreve de teoretisk fag så var ikke mine foreldre spesielt imponert eller glad. De skjønte aldri ambisjonene mine og spurte hver dag i 5 år «men hva BLIR du?» 

Jeg kommer til å støtte og lede mine barn mot høyere utdanning, fordi jeg ser hva det har gitt meg og hvilken verdi det har. 

Anonymkode: d9af8...8c6

Og hva i all verden er galt med det? 

Anonymkode: d64df...db5

[Sorceress]

Barna mine er store nå, og de har allerede tatt noen valg. Men det jeg vektla, var at de innarbeidet god studieteknikk og arbeidsdisiplin ila ungdomsskolen og videregående. Dermed vil de stå friere til å kunne velge den retningen de ønsket i form av opptak til ulike skoler e.l. Men like viktig har det vært å støtte selvstendigheten, det er deres eget liv og de må finne sin egen vei. Med veiledning underveis og ved behov, men så lite styrende som mulig. Nå har den ene datteren valgt noe ganske annet enn normalen, og lykkes med det, selvom hun gjorde det veldig bra på skolen. Og det er fint å erfare det òg, at for noen er det rette veien å følge hjertet og talent, fremfor de gode karakterene. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og hva i all verden er galt med det? 

Anonymkode: d64df...db5

Du får ikke utnyttet potensialet som liggger i barna dine i alle fall. Jeg var flink hele veien, men fikk beskjed om at det var helt det samme hva jeg gjorde då lenge jeg ikke gikk på nav. 

Det er tøft å komme igjennom mitt studie og alle studiekameratene mine med middelklassebakgrunn ble backet og oppmuntret og støttet gelé veien. Det er tungt å holde motivasjonen og troen på seg selv oppe, når foreldrene dine er helt «care» til hva du gjør. De gjorde at jeg mått finne troen på meg selv i meg selv, de hadde 0 forventninger til meg og i det så ligger det underliggende prinsipielt at «du er ingenting/du kan ingenting, så vær glad og takknemmelig for at du i det hele tatt har en jobb». Det var SÅ demotiverende. Jeg fikk meg en utdannelse på tross av dem og ders holdninger. 

 De forstod aldri hva jeg studerte og forstår ikke hva jeg jobber med, for dem har det 0 verdi. 

Anonymkode: d9af8...8c6

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har en forventning om at de skal ta en utdannelse etter deres evner. På farens side har alle høyere utdannelse, på min side er  jeg er den første i min familie.

Jeg fikk den klassiske arbeiderklasse oppmuntringen med «bli hva du vil lille venn, vi er like stolte av deg uansett.» Det var litt kjipt egentlig. Da jeg gikk ut med en master i et kreve de teoretisk fag så var ikke mine foreldre spesielt imponert eller glad. De skjønte aldri ambisjonene mine og spurte hver dag i 5 år «men hva BLIR du?» 

Jeg kommer til å støtte og lede mine barn mot høyere utdanning, fordi jeg ser hva det har gitt meg og hvilken verdi det har. 

Anonymkode: d9af8...8c6

Hva ble du da?

Anonymkode: 0bc70...c2e

[Tanuki]

Både jeg og mannen min er fra familier hvor høy utdanning blir sett på som en selvfølge. Selv mener jeg at høy utdanning ikke garanterer en stødig jobb med god inntekt, slik som mine foreldre tror. Jeg vil at barna mine tar den utdanningen de selv ønsker, men håper at de er litt strategiske når dem velger høyere utdanning, hvis dem velger det. 

[AnonymBruker]

Jeg kommer til å være ganske streng med mine barn. Utdanningen er viktig og jeg ser på det som er minimumskrav at det tar en bachelorgrad, men helst master. Jeg har to bachelorgrader og to mastergrader selv, pluss et svennebrev. 

Anonymkode: a276b...5d4