Andre som aldri klarer å slappe av?

[AnonymBruker]

Noen som vil dele sin historie? Mobbing, stress, konflikt, whatever. Jeg vil gjerne se dem.

Og så vil jeg gjerne dele min.

 

Barneskolen var for meg ikke mer enn en ironisk og bitter tid der jeg enten var alene eller ikke der i det hele tatt. Elever som tenkte høyt om seg selv, og mente det var god underholdning å kritisiere og diskriminere de som var mer stille og sårbare, sånne som meg. Lærere så vekk fra situasjonen. En kontaktlærer som jeg hadde tillit til mente jeg hadde dysleksi fordi jeg stammet når jeg skulle lese høyt opp i timene. Ironien var at når vi skulle låne bøker, valgte jeg tykke bøker på over 200 sider. Jeg ville ikke være med dem så det eneste valget mitt var å gå inn i en annen verden. Skjønnlitteraturens verden. Etter å ha blitt fullført barneskolen og begynt på ungdomsskolen kom en enda større ironi ut i lyset. Skolen hadde fått ny rektor og noen av lærerne hadde skrevet og lagd en mobbesang som elevene skulle lære seg. Om bare den nye rektoren visste hvor feige mange av de lærerne var. Men hva kunne de feige lærerne gjøre? De hadde klasser med 30 elever hver, der flere var monste som nektet å høre etter. Det var flere i min klasse som ble sett på som monstre. Disse elevene hadde ingen venner som meg og lærerne likte dem heller ikke. De gikk med de samme klærne og luktet. Lærerne kunne bare straffe dem siden de alltid skulle vise hvor store monstre de var foran alle. Men de monstrene var bare monstre for lærerne, de gjorde aldri noe mot oss. Men de ekte monstrene som gjemte seg bak rike foreldre og "snille og intelligente barn" fasaden, kunne lett blende inn.

Men uansett, nok om monstre. Ungdomsskolen var et hak bedre. Jeg fikk de snille monstrene i klassen i tillegg til andre som jeg ikke kunne brydd meg noe om. Alle var snille, men på grunn av mine tidligere erfaringer som hadde ført til at jeg bare syntes synd på meg selv, åpnet jeg meg ikke for noen av dem. Jeg klarte ikke å snakke med dem så det var naturlig for dem å ikke snakke med meg. I åttende trinn var jeg nesten ikke der, i niende trinn ble det bare noen lunde bedre og i tiende trinn var den tidligere meg nesten borte. Jeg møtte opp i klassen hver dag, arbeidet godt, prioriterte skole og kunne tolerere å være der. Grunnen til det var på grunn av en hendelse som skjedde tidligere det året. Nedleggelsen av en nettside kalt Gosupermodel. Gosupermodel var livet mitt. Jeg var besatt og så på det spillet som min eneste vei ut av denne virkeligheten. Men jeg begynte å se ting. En uke før nettsiden ble stengt, slettet jeg kontoen min. Mine foreldre var bekymret for meg. De ville at jeg skulle treffe mennesker og være med på ting, men jeg nektet. Når Gosupermodel forsvant ble jeg tvunget til å finne noe annet. Dette "noe annet" ble skole. Jeg gikk fra treere til femere og seksere. Hver time fulgte jeg med på det læreren sa. Jeg trodde alltid at på grunn av min natur at jeg ville være bedre skriftlig enn muntlig. Hvor feil tok jeg? Jeg elsket å snakke, reflektere og diskutere. Engelsk var før min fiende, men nå min frelse. Dere vet de nettsidene der en kan se serier og filmer gratis? Kvalititen suger og hvis det er undertekst er den engelsk. Ved å bli oppslukt i serier og filmer, lyttet og hørte jeg alltid godt etter for å få med meg det de sa. Engelsken min ble bedre. Det eneste som manglet var gramatikken, men etter å ha begynt på videregående skulle ikke det bli noen problem. Da jeg kom opp i engelsk i muntlig eksamen på ungdomsskolen, fikk jeg en femmer. Det var da jeg forstod at noe var anerledes. Jeg likte å bli sett av lærerne rundt meg og ville gjøre det bra for å få mer av denne anerkjennelsen.

De to årene på videregående gikk fort. Jeg gikk ut med 5,2 i snitt. Så startet jeg å gå ut i lære. Med en instruktør som aldri leser mine oppgaver, vurderer eller gir tilbakemeldinger, fikk jeg en farlig frihet. Det er ingen som kan påminne meg om å arbeide eller fine teori til oppgaven, ingen som motiverer eller sier at jeg gjør en god jobb. Jeg er svak, patetisk, lat og veldig emosjonell. Uansett om jeg vil slappe av, enten om det er å ligge i sengen og se på serie eller være med familien, har jeg en klump inni meg. Denne klumpen skriker til meg at jeg må gjøre oppgavene, om og om igjen. Men jeg har ingen motivasjon til å finne nytt materiale, altså mer teori til å "backe up" planleggingen min. Selv om jeg flere ganger har spurt instruktør om råd og kilder, har hun glemt å ta det. Jeg føler at jeg har sviktet meg selv. Fordi jeg innså at alt arbeidet jeg la hele meg i, var for andre og ikke meg selv. Jeg ville bevise meg selv og vise hva jeg er god for, men nå som er jeg alene er det ingen. Grunnen til at jeg valgte barne- og ungdomsarbeiderfag var fordi jeg ville velge noe trygt og stabilt Jeg skal ta fagbrevet og så ta påbygg slik at hvis jeg vil utdanne meg videre en dag, så har jeg studiekompetansen. Men hvordan skal jeg klare det? Hvordan skal jeg slappe av? Jeg er snart nitten år og har ingen venner. Det virker som om jeg må starte å gå ut på fester og drikke for å få det. Men jeg liker ikke å drikke. Det er ikke nødvendig å drikke noe som kan skade kroppen og føre til at en gjør dumme ting bare for å kunne delta i sosialt samspill mellom to eller flere. Det å ta påbygg vil kanskje være min siste sjanse til å få en venn og ikke være helt koko. Jeg må bare huske å holde mer kjeft og ikke åpne meg så fort slik at de ikke går videre for å finne en person mye bedre. 

 

 

 

 

Anonymkode: 68d2b...c61