Dere som sliter med overvekt.

[SoWhat?]

Er det "kun" overvekt dere sliter med? Har dere problemer med annet i tillegg sånn psykisk? 

Dere som har klart å gå ned til ønsket vekt, hvordan klarte dere det og er dere friske på andre områder? Klarer dere å ha et godt selvbilde nå, og et normalt forhold til mat? 

Jeg vil ikke ha noe hets av overvektige her! Jeg lurer på dette fordi jeg har tre venner som sliter og har slitt med dette og som har andre utfordringer i tillegg. Og dere som har en del kilo mer enn idealvekt og trives med det trenger heller ikke å svare. 

[AnonymBruker]

Jeg går på medisiner som har sultfølelse som bieffekt. Så sulten konstant. Gått ned ved å ikke spise pga sult, men fordi man må ha mat.

Ja, følt meg grei, både som tykk og tynn, men er mer sko og klær å velge u som tynn, derfor velger jeg å være tynn men sulten😂

Anonymkode: d8be1...998

[AnonymBruker]

Ja var kun overvekt, ekstremt glad i godis og chips, vært helt fra jeg begynte få ukepenger og kunne kjøpe meg det selv. Som ungdom/ung voksen kunne jeg spise hva som helst uten å legge på meg, så når kiloene kom på var det vanskelig å gjøre noe med det, hadde aldri slanket meg. For 6 år siden da jeg mislikte mitt eget speilbilde og bilder av meg selv tok jeg meg sammen. Kuttet godteri, men hadde 1 cheat day i uka, telte kalorier. Gikk ned ca 25 kg over et år. Var veldig streng og holdt meg på ca samme vekt i 3-4 år, for et par år siden byttet jeg jobb, mer stillesitting og mye kaker etc på jobb. Gått litt opp igjen, men nå har jeg tatt meg sammen. Har gått opp igjen ca 7-10kg av de 25 kg, men det er maks, nå er jeg vel 5 kg pluss ca. Har et godt selvbilde, mat har aldri vært problemet, men jeg må holde meg i skinnet hele tiden mtp godis, lyst på sjokolade, smågodt osv rimelig ofte, da må jeg bare være sterk. Frisk og ingen sykdommer, bare ekstremt godis sug 😂.

Anonymkode: 0c4e6...a88

[AnonymBruker]

Interessante spørsmål, jeg skulle ønske det var normen å kunne snakke så åpent. Jeg har slitt med overvekt i mange år, men har vært normalvektig i flere år nå. Jeg klarte det ved å skaffe meg balansert og nyansert informasjon og endre innstilling og rutiner. Disse endringene har hjulpet veldig på selvfølelsen, og jeg mener jeg har et normalt forhold til mat nå. Helt i orden er jeg nok ikke, jeg har fysiske og mentale utfordringer, men ingen alvorlige sykdommer som på noe vis er relevante. 

Anonymkode: 22e2d...cce

[AnonymBruker]

Jeg er litt overvektig. Har ingen psykiske eller fysiske problemer. Har fin familie, gode venner, en god jobb jeg trives i, ingen økonomiske bekymringer og generelt god selvfølelse. Jeg er bare altfor glad i mat. Spiser både sunt og usunt, men for mye. Koser meg så mye med mat og matopplevelser. Synes dessverre ikke speilbildet er noe særlig pent, så jeg tar litt tak i det nå, gått ned 8 kilo. Mat er bare så godt 😍

Anonymkode: 8c094...8e9

[SoWhat?]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går på medisiner som har sultfølelse som bieffekt. Så sulten konstant. Gått ned ved å ikke spise pga sult, men fordi man må ha mat.

Ja, følt meg grei, både som tykk og tynn, men er mer sko og klær å velge u som tynn, derfor velger jeg å være tynn men sulten😂

Anonymkode: d8be1...998

Må bare kommentere dette. Jeg mistet min nærmeste og hev meg over mat som trøst. Det var helt sykt hva jeg hev innpå, og gikk opp over 20 kg på et år. Fikk jo sjokk da jeg faktisk SÅ meg i speilet, men jeg gikk de ned på rekordtid. Har alltid vært slank/tynn. 

Problemet var å bli mett av mindre! Var jo vant til å hive innpå. Tre ostesmørbrød med baxon til frokost kan du si. Det tok tid å bli mett av ett! Sultfølelse er vanskelig å håndtere! Uff. Jeg kjøpte tomater og gulrøtter som jeg åt når det ble for ille. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går på medisiner som har sultfølelse som bieffekt. Så sulten konstant. Gått ned ved å ikke spise pga sult, men fordi man må ha mat.

Ja, følt meg grei, både som tykk og tynn, men er mer sko og klær å velge u som tynn, derfor velger jeg å være tynn men sulten😂

Anonymkode: d8be1...998

Sko? Blir føttene større når man er overvektig?

Anonymkode: 48a53...fda

[AnonymBruker]

Jeg sliter med overvekt.. og mitt problem er det psykiske. For å holde det kort og enkelt, jeg har ingen lyst eller trang til å gå ned i vekt, fordi jeg har null lyst til å leve. Jeg har med andre ord null motivasjon, aldri hatt det, vil nok aldri få det. 
Sliter med diverse men det som kanskje styrer vekten og tankene rundt vekten, er nok depresjon og dens tanker rundt meg og mitt liv, og unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg ser på en måte ikke poenget. Hva er vitsen med å gå ned i vekt. Tynn eller feit, ingen forskjell for min del. Jeg er like stygg og uønsket som tynn som jeg er feit. Jeg er like mye byrde og mislykket som tynn som jeg er feit. Så hva er vitsen i å kaste bort en god sjokolade for å sitte her tynn og deprimert. Kan lik så godt være feit og deprimert med tre sjokolader i magen i stede. 
Har aldri brukt mat som trøst, er mer... det er der, jeg har lyst på, jeg gir faen, jeg spiser. Ikke mer komplisert enn som så. Ja også har jeg brukt det som straff da, går ned 10 kg grunnet sykdom og jeg pakker innpå ekstra for å gå opp enda mer for å gjør meg selv enda mer uattraktiv og ekkel. Men det har kun skjedd de gangene jeg får komplimenter, oppmerksomhet og har gått ned drastisk i vekt uten å ha prøvd. Ellers så tenker jeg aldri på trøst, straff, skyld etc. Jeg bare spiser, fordi jeg bryr meg ikke om kropp, vekt, helse og liv. 

Jeg er ikke suicidal før admin begynner å sletter uten grunn. Jeg har bare ikke noe lyst til å leve (men jeg må), gedigen forskjell. Det handler om motivasjon og indre drivkraft til å ha et godt liv, ikke selvmord. 

Anonymkode: a36ff...4c3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sko? Blir føttene større når man er overvektig?

Anonymkode: 48a53...fda

Tidligere bælfeit rapporterer inn. 

Jeg har samme str i sko, men med mye overvekt kan smale sko og pumps være vonde selv om de er lange nok i sålen og mange boots og støvletter er for smale i skaftet til å gå rundt leggen. 

Så en slank med str 39 og en med mye overvekt med str 39 vil trolig ha endel forskjell i utvalg. 

Anonymkode: 05a39...344

[SoWhat?]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med overvekt.. og mitt problem er det psykiske. For å holde det kort og enkelt, jeg har ingen lyst eller trang til å gå ned i vekt, fordi jeg har null lyst til å leve. Jeg har med andre ord null motivasjon, aldri hatt det, vil nok aldri få det. 
Sliter med diverse men det som kanskje styrer vekten og tankene rundt vekten, er nok depresjon og dens tanker rundt meg og mitt liv, og unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg ser på en måte ikke poenget. Hva er vitsen med å gå ned i vekt. Tynn eller feit, ingen forskjell for min del. Jeg er like stygg og uønsket som tynn som jeg er feit. Jeg er like mye byrde og mislykket som tynn som jeg er feit. Så hva er vitsen i å kaste bort en god sjokolade for å sitte her tynn og deprimert. Kan lik så godt være feit og deprimert med tre sjokolader i magen i stede. 
Har aldri brukt mat som trøst, er mer... det er der, jeg har lyst på, jeg gir faen, jeg spiser. Ikke mer komplisert enn som så. Ja også har jeg brukt det som straff da, går ned 10 kg grunnet sykdom og jeg pakker innpå ekstra for å gå opp enda mer for å gjør meg selv enda mer uattraktiv og ekkel. Men det har kun skjedd de gangene jeg får komplimenter, oppmerksomhet og har gått ned drastisk i vekt uten å ha prøvd. Ellers så tenker jeg aldri på trøst, straff, skyld etc. Jeg bare spiser, fordi jeg bryr meg ikke om kropp, vekt, helse og liv. 

Jeg er ikke suicidal før admin begynner å sletter uten grunn. Jeg har bare ikke noe lyst til å leve (men jeg må), gedigen forskjell. Det handler om motivasjon og indre drivkraft til å ha et godt liv, ikke selvmord. 

Anonymkode: a36ff...4c3

Det så utrolig trist ut. Jeg er ikke psykolog, og det er ikke alt jeg forstår, men jeg prøver. Ellers hadde jeg jo ikke skrevet dette innlegget.

Og nå håper jeg ikke at du blir sånn at du syns jeg er bare dum eller teit, men jeg tenker : hadde det vært en sjanse for at du ville følt mer selvtillit og mestring om du faktisk gikk inn for et sunnere og bedre kosthold sånn at du gikk ned noen kilo? Ville det ikke kunne vært til litt bedre følelse mtp depresjon osv? Jeg bare spør, så ikke bli irritert 🙂

[AnonymBruker]

Jeg spiser pga jeg har det dårlig psykisk. Har elendig selv bilde pga vekt. Vil slanke meg hele tiden. Er vel egentlig en spiseforstyrrelse jeg har. 

Jeg klarte å gå ned i vekt og fikk god selvtillit men så skjedde det noe traumatisk over lang tid. Endte i det samme mønsteret. Er på vei til å kjempe meg opp igjen nå og prøver å slanke meg. 

Kanskje dårlig forklart dette. Bare spørr om du lurer på noe annet. 

Anonymkode: d27b9...b60

[AnonymBruker]

6 minutter siden, SoWhat? skrev:

Det så utrolig trist ut. Jeg er ikke psykolog, og det er ikke alt jeg forstår, men jeg prøver. Ellers hadde jeg jo ikke skrevet dette innlegget.

Og nå håper jeg ikke at du blir sånn at du syns jeg er bare dum eller teit, men jeg tenker : hadde det vært en sjanse for at du ville følt mer selvtillit og mestring om du faktisk gikk inn for et sunnere og bedre kosthold sånn at du gikk ned noen kilo? Ville det ikke kunne vært til litt bedre følelse mtp depresjon osv? Jeg bare spør, så ikke bli irritert 🙂

Forstår at du spør, alle jeg har møtt tenker slik. Gå ned i vekt så blir du lykkelig. Jeg forstår at det er vanskelig å sett seg inni og forstå at en person virkelig ikke ønsker å gå ned i vekt.

Det er ofte to typer overvektige med psykiske problemer. 
- De som er overvektige og blir psykisk syke av vekten. Fjerner du overvekten så blir de friske. 
- De som er psykisk syke og blir overvektige på grunn av det psykiske, og de blir enda mer psykisk syk av overvekten. Fjerner du overvekten så blir de litt bedre psykisk, men de vil fortsatt slite psykisk. 
Begge disse to har ofte en ting tilfelles. De ønsker en forandring og vil gå ned i vekt. Når de går ned i vekt, så vil de få det bedre psykisk.

Jeg er overvektig på grunn av flere grunner, det har vært medisiner og fysisk sykdom. Så ble det mer arv, miljø og vaner, som også en stor del av det at jeg legger på meg i utgangspunktet. Jeg begynte å bli overvektig rundt 10.klasse, før den tid så var jeg først tynn og så gikk det oppover sakte men sikkert. Jeg var psykisk syke lenge før jeg ble overvektig. Mine tanker og følelser rundt meg selv og mitt liv, kommer ikke fra vekten. Jeg kan tenke jeg er feit, stygg og ekkel. Tar du bort feit så er jeg "bare" stygg og ekkel, men følelsen jeg har og sitter igjen med, er fortsatt den samme (mindreverd, selvforakt etc). Tynn vs feit, samme utfall. Jeg er like psykisk syk som tynn som jeg er feit.
Det er mye å si om akkurat hvorfor jeg føler det slik. Min PF er nok en stor del av hvorfor. Kriteriene for Unnvikende personlighetsfortyrrelse viser godt hvor mine tanker ligger, noen av dem er "Sterkt hat mot egen person, Ekstremt lav selvtillit, Oppfatning om at en er  lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre og Følelse av å være mindre verdt enn andre". 
Fjerner du vekten, så vil jeg fortsatt slite med det over. Om jeg tar plastisk kirurgi, så vil jeg fortsatt slite med disse tankene. Bruker jeg sminke og kler meg pent, så vil jeg fortsatt slite med disse tankene. Ergo, null motivasjon og lyst, ser ikke poenget i å gidde å kaste bort livet på å gå ned i vekt. Fordi jeg er like psykisk syk etterpå og vil fortsatt ha null lyst til å leve et godt liv.
Jeg tror ikke alle med UPF har samme følelser rundt vekt. En trang til å ikke bli sett og å være usynlig har jeg også, og man skulle tro at overvekt gjør at man står ut i mengden, men jeg har aldri opplevd mobbing, stygge blikk eller kommentarer på grunn av vekten. Faktisk så føler jeg at jeg blir mer oversett og behandlet som luft med lite verdi, på grunn av vekten. Noe som er greit, fordi jeg fortjener ikke mer og det motsatte (oppmerksomhet) gir meg angst. Tror nok det har ganske stor påvirkning på hvorfor jeg ikke har noen vonde tanker rundt det å være overvektig, f.eks blir enda mer psykisk syk av vekten, at det gir enda et problem oppå problemene. Hadde vekten vært sitt eget problem, så hadde jeg sikkert hatt lyst til å gå ned i vekt.

Håper det gir mer mening nå. Jeg tenker ikke over alt dette til vanlig. Jeg er overvektig, jeg bryr meg ikke.. mer enn det tenker jeg ikke stort over til vanlig.

Anonymkode: a36ff...4c3

[SoWhat?]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår at du spør, alle jeg har møtt tenker slik. Gå ned i vekt så blir du lykkelig. Jeg forstår at det er vanskelig å sett seg inni og forstå at en person virkelig ikke ønsker å gå ned i vekt.

Det er ofte to typer overvektige med psykiske problemer. 
- De som er overvektige og blir psykisk syke av vekten. Fjerner du overvekten så blir de friske. 
- De som er psykisk syke og blir overvektige på grunn av det psykiske, og de blir enda mer psykisk syk av overvekten. Fjerner du overvekten så blir de litt bedre psykisk, men de vil fortsatt slite psykisk. 
Begge disse to har ofte en ting tilfelles. De ønsker en forandring og vil gå ned i vekt. Når de går ned i vekt, så vil de få det bedre psykisk.

Jeg er overvektig på grunn av flere grunner, det har vært medisiner og fysisk sykdom. Så ble det mer arv, miljø og vaner, som også en stor del av det at jeg legger på meg i utgangspunktet. Jeg begynte å bli overvektig rundt 10.klasse, før den tid så var jeg først tynn og så gikk det oppover sakte men sikkert. Jeg var psykisk syke lenge før jeg ble overvektig. Mine tanker og følelser rundt meg selv og mitt liv, kommer ikke fra vekten. Jeg kan tenke jeg er feit, stygg og ekkel. Tar du bort feit så er jeg "bare" stygg og ekkel, men følelsen jeg har og sitter igjen med, er fortsatt den samme (mindreverd, selvforakt etc). Tynn vs feit, samme utfall. Jeg er like psykisk syk som tynn som jeg er feit.
Det er mye å si om akkurat hvorfor jeg føler det slik. Min PF er nok en stor del av hvorfor. Kriteriene for Unnvikende personlighetsfortyrrelse viser godt hvor mine tanker ligger, noen av dem er "Sterkt hat mot egen person, Ekstremt lav selvtillit, Oppfatning om at en er  lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre og Følelse av å være mindre verdt enn andre". 
Fjerner du vekten, så vil jeg fortsatt slite med det over. Om jeg tar plastisk kirurgi, så vil jeg fortsatt slite med disse tankene. Bruker jeg sminke og kler meg pent, så vil jeg fortsatt slite med disse tankene. Ergo, null motivasjon og lyst, ser ikke poenget i å gidde å kaste bort livet på å gå ned i vekt. Fordi jeg er like psykisk syk etterpå og vil fortsatt ha null lyst til å leve et godt liv.
Jeg tror ikke alle med UPF har samme følelser rundt vekt. En trang til å ikke bli sett og å være usynlig har jeg også, og man skulle tro at overvekt gjør at man står ut i mengden, men jeg har aldri opplevd mobbing, stygge blikk eller kommentarer på grunn av vekten. Faktisk så føler jeg at jeg blir mer oversett og behandlet som luft med lite verdi, på grunn av vekten. Noe som er greit, fordi jeg fortjener ikke mer og det motsatte (oppmerksomhet) gir meg angst. Tror nok det har ganske stor påvirkning på hvorfor jeg ikke har noen vonde tanker rundt det å være overvektig, f.eks blir enda mer psykisk syk av vekten, at det gir enda et problem oppå problemene. Hadde vekten vært sitt eget problem, så hadde jeg sikkert hatt lyst til å gå ned i vekt.

Håper det gir mer mening nå. Jeg tenker ikke over alt dette til vanlig. Jeg er overvektig, jeg bryr meg ikke.. mer enn det tenker jeg ikke stort over til vanlig.

Anonymkode: a36ff...4c3

Takk for veldig godt forklart svar! Og jeg skjønner hva du formidler. Syns det ser så utrolig vanskelig og leit ut. Så utrolig vanskelig livet kan være for mange. Akkurat det vet en jo, men det er greit å vite om tanker og følelser folk kan sitte med uansett. Du forklarte godt. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sko? Blir føttene større når man er overvektig?

Anonymkode: 48a53...fda

Ja. Jeg har gått opp en skostørrelse. Føttene får mer press når kroppen blir tyngre. Jeg kjenner flere som har gått opp i skostørrelse under graviditet f.eks.

Anonymkode: 67a31...5a8

[AnonymBruker]

Jeg er overvektig og blir det når livet er kjipt. Mat er trøst når jeg sliter og deprimert. Når jeg friskner til går vekten ned igjen. Så jeg skal be mine nærmeste om å ta litt tak i meg og spør hvordan jeg virkelig har det om de ser jeg går opp i vekt. Jeg har alltid vært normalvektig frem til første depressive periode.

Anonymkode: 67a31...5a8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sko? Blir føttene større når man er overvektig?

Anonymkode: 48a53...fda

Hos meg så. Mye bredere føtter. Har brede fra før, men med mye vekt på kroppen ble det enorme mengder vann i føttene og alt annet enn joggesko var utelukket 

Anonymkode: d8be1...998

[Sinsiew]

Skyldes nok mest uvaner og dårlig veiledning av foreldre på det punktet. 

Pluss at usunn mat er noe jeg har brukt som et middel mot ensomhet og som en trøst på at jeg var en fiasko. 

På vei ned nå Gått ned ca 20 kg, og vil ned 10 til. Ingen dietter, kun omlegging av kost og bedre morsjon, pluss en real dose selvinnsikt. 

Ingen tilleggssykdommer. Og heller ingen større føtter

[AnonymBruker]

Overvekten min startet veldig tidlig, allerede som barn. Dårlige matvaner og dårlig kvalitet på maten. Ble mye billig og rask mat, da mor var aleneforsørger med ekstremt dårlig råd. Fra midten av barneskolen spiste jeg kun et måltid per dag, middag, til jeg gikk over i voksen alder. Spiste sjelden godteri og den slags sukkermat.
Både mor og søsken er overvektige, så mulig gener også spiller inn.

Mye innestengt og deprimert i tidlig tenår + voksenalder grunnet ulike former for omsorgssvikt. Går på medisiner nå som øker sultfølelsen, har vært mye aktiv, men går ikke ned i vekt pga feil inntak. Har i tillegg lavt stoffskifte,
er sukkeravhengig og får ofte ''ulvehunger''.
Har ytret ønske om hjelp hos fastlege tidligere, men aldri blitt skikkelig hørt.
Sliter nå med fatigue, men håper om at det skal bedre seg på sikt, sånn at jeg kan prøve meg hos frisklivssentralen.

Anonymkode: b85bd...be5

[AnonymBruker]

2 timer siden, SoWhat? skrev:

hadde det vært en sjanse for at du ville følt mer selvtillit og mestring om du faktisk gikk inn for et sunnere og bedre kosthold sånn at du gikk ned noen kilo?

Kan bare snakke om meg selv, har vel en kropp mange misunner meg, ser grei ut fra halsen og opp også, har bra økonomi, alt er på stell. Fasaden er med andre ord "perfekt". 

Men like jævlig har jeg slitt med å leve livet, til tider har jeg bare ønsket å sovne inn og aldri våkne igjen. Har også vært suicidal i noen år, men pga datteren min bestemte jeg meg for å eksistere. Fra jeg var 18 til 42 år, følte jeg at livet var meningsløst. Hjelper faktisk ingenting å se perfekt ut hvis man ikke har det bra i hodet og sjela.

De siste fem årene har vært supre, og nå kjenner jeg at livet gir meg glede. For meg henger ikke fysikken sammen med det psykiske. 

 

Anonymkode: fc939...948

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan bare snakke om meg selv, har vel en kropp mange misunner meg, ser grei ut fra halsen og opp også, har bra økonomi, alt er på stell. Fasaden er med andre ord "perfekt". 

Men like jævlig har jeg slitt med å leve livet, til tider har jeg bare ønsket å sovne inn og aldri våkne igjen. Har også vært suicidal i noen år, men pga datteren min bestemte jeg meg for å eksistere. Fra jeg var 18 til 42 år, følte jeg at livet var meningsløst. Hjelper faktisk ingenting å se perfekt ut hvis man ikke har det bra i hodet og sjela.

De siste fem årene har vært supre, og nå kjenner jeg at livet gir meg glede. For meg henger ikke fysikken sammen med det psykiske. 

 

Anonymkode: fc939...948

Jeg skjønner det med at utseendet ikke er viktig om psyken er dårlig. De aller fleste vil nok ha det bra fremfor å se bra ut. Eller, alle vil vel det. Setter pris på at du delte, for innlegget ditt gir jo håp til de som sliter. Det kan snu selv om det kan ta mange år! Så trist å lese, men også fint å lese.