Gå til innhold

lurer på om jeg har asberger


Fremhevede innlegg

Skrevet

jeg er en voksen dame på nesten 40 som lurer på om jeg har asberger. jeg har vært på utredning pga symptomer på depresjon og angst siden september. her har vi gjennomgått mini pluss skjema og jeg har fått diagnosen dystymi, angst og PTSD. jeg har vært på ca ukentlige samtaler på DPS, men min behandler sier at vi fortsatt prøver å få "oversikt" og at vi ikke har startet noen behandling enda. hverken hun eller jeg har nevnt asberger, men jeg har vært inne på tanken tidlgere, og når jeg leser om det kjenner jeg meg veldig igjen. er det mulig at å ha gått i samtale på dps så lenge, gått gjennom mini pluss skjema, og alikevel ha asberger uten at dette har blitt avdekket? kan jeg spørre min behandler rett ut som hun tror det er en mulighet for at jeg kan ha asberger, eller blir dette "frekt" på en måte.

litt kort om hvorfor jeg tror jeg kan ha asberger: jeg har få venner og jeg forstår ikke hvorfor. jeg prøver så godt jeg kan, er snill, høflig, prøver å engasjere meg i andre, men det funker liksom ikke. kommer jeg nær noen så trekker de seg unna etter en stund. eg har noen få venner, men jeg ser at jeg blir liksom aldri "førstevalget" deres, og det er stort sett alltid jeg som tar initiativ til å treffes.

jeg har høy utdannelse og høy intelligens, men har enda ikke fått meg fast jobb. har jobbet som vikar i mange år men ingen vil ansette meg. jeg har en litt vanskelig "retning" innen mitt fagfelt, så det kan "bortforklares" med det, men samtidig skjønner jeg jo at om de hadde vært opptatt av å beholde meg hadde de gitt meg en stilling. dette er veldig frustrerende og jeg føler meg så utrolig lite verdt. føler at jeg bruker ufattelig mye energi på å prøve å passe inn og gjøre en god jobb , men kommer ingen vei.  

jeg blir veldig sliten av mye mennesker og mye stimuli. trenger alenetid når jeg har vært sammen med folk en stund. vil helst bare være på et stille rom alene. 

vi er tre søsken, de to andre har klart seg usedvanlig bra i livet, både med jobb, økonomi, det sosiale og i familielivet. har opplevd mye frustrasjon mot meg som person fra familien opp gjennom årene fordi jeg har tatt så mange dårlige valg. da jeg var i midten av 20-årene bestemte jeg meg for å ta grep og begynne å studere. hadde til da jobbet deltid i butikk og hadde lite ambisjoner i livet og liten tro på at jeg skulle klare noe. da jeg begynte å studere noe jeg hadde stor interesse for gjorde jeg det veldig bra, og fikk toppkarakterer. jeg fikk denne perioden noe bedre selvtillit, og levde vel mye inni den faglige "bobla". da jeg skulle ut i arbeidslivet etterhvert var jeg nærvøs, men tenkte at det er vel alle som er nyutdannet, og det ordner seg vel etterhvert. nå, etter nesten 7 år har jeg fortsatt ikke fast jobb. jeg føler meg egentlig helt knust, og null verdt som person. prøver å finne ut hva jeg gjør feil, observerer andre, hvordan de gjør ting, hvordan de er. jeg føler selv at jeg er sosial og gir mye av meg selv, og sosialiserer meg på arbeidsplassen. men det må jo være noe med meg siden ingen ting fungerer?

 

Anonymkode: 23e43...be6

Videoannonse
Annonse
Skrevet

TS her; vennligst overse alle skrivefeilene, jeg KAN skrive riktig, men det gikk litt fort i svingene her, hehe.

Anonymkode: 23e43...be6

Skrevet

Hei, jeg er en del år yngre enn deg, 27 og utredes for den samme disgnosen. Føler det helt likt deg. Jeg har en helbror, altså samme mor og far og vi har hatt de samme problemene i livet, forskjellen er at han har ikke anlegg for depresjoner. Han er litt mer samvittighetsløs og egoistisk, han fikk seg jobb i en alder av 23 etter masse mas og press fra mamma fordi han ikke kunne bo hjemme mer og leve på hennes penger. Han trives i jobben og klarer seg bra. Den krevde bare et kurs. Han sitter og spiller når han ikke er på jobb, eller sover. Og han foretrekker nattarbeid da han liker nettene best. 

Jeg er kvinne og har alltid hatt lyst til å ha venner og kjæreste. Men får ikke til den biten. Jeg også har den følelsen av at jeg ikke klarer noe. Har ikke fått meg utdannelse heller, men jeg har fullført videregående. 

Føler jeg må sikte veldig lavt dersom jeg skal bli lykkelig. "Dessverre" er jeg nå i et miljø med mange såkalte vellykkede mennesker, fordi jeg har potensialet for jobben. Det er bare det st jeg ser hvor godt de uten disgnosen klarer seg, og da er det så surt at jeg blir hindret pga en feil i hjernen. 

Jeg har ingen råd til deg, men jeg vet vet hvordan du føler det. Det er en skikkelig dritt diagnose. 

Anonymkode: 8aa83...df3

Skrevet

Jeg syns ikke noe av dette høres ut som asperger nødvendigvis. Det er vanskelig å få venner som voksen, og siden de fleste er fullt opptatt med eget liv og egen familie og er mest glad i å slappe av når de endelig får tid til overs og ikke like gira på å være sosiale som man var når man var 20, så er det vanlig at påbegynnende vennskap sklir fra hverandre igjen... 

Ang jobben din sier du selv at du er utdannet i en vanskelig retning innenfor ditt fagfelt. Er dessverre ikke uvanlig at kvinner må ta til takke med vikariater, her er en av grunnene til feminisme. 

Men selvbildet ditt høres ikke normalt eller bra ut , du burde komme deg til psykolog å jobbe med deg selv og der kan du jo evn be om utredelse for aspergers også :)

Anonymkode: 61d75...610

  • Liker 2
Skrevet
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg er en del år yngre enn deg, 27 og utredes for den samme disgnosen. Føler det helt likt deg. Jeg har en helbror, altså samme mor og far og vi har hatt de samme problemene i livet, forskjellen er at han har ikke anlegg for depresjoner. Han er litt mer samvittighetsløs og egoistisk, han fikk seg jobb i en alder av 23 etter masse mas og press fra mamma fordi han ikke kunne bo hjemme mer og leve på hennes penger. Han trives i jobben og klarer seg bra. Den krevde bare et kurs. Han sitter og spiller når han ikke er på jobb, eller sover. Og han foretrekker nattarbeid da han liker nettene best. 

Jeg er kvinne og har alltid hatt lyst til å ha venner og kjæreste. Men får ikke til den biten. Jeg også har den følelsen av at jeg ikke klarer noe. Har ikke fått meg utdannelse heller, men jeg har fullført videregående. 

Føler jeg må sikte veldig lavt dersom jeg skal bli lykkelig. "Dessverre" er jeg nå i et miljø med mange såkalte vellykkede mennesker, fordi jeg har potensialet for jobben. Det er bare det st jeg ser hvor godt de uten disgnosen klarer seg, og da er det så surt at jeg blir hindret pga en feil i hjernen. 

Jeg har ingen råd til deg, men jeg vet vet hvordan du føler det. Det er en skikkelig dritt diagnose. 

Anonymkode: 8aa83...df3

takk for svar.

jeg er i utgangspunktet ikke til utredning for asberger, og ordet har ikke blitt nevnt enda. har du fått deg jobb? og er det slik at du er til utredning spesifikt for asberger?

Anonymkode: 23e43...be6

Skrevet
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

takk for svar.

jeg er i utgangspunktet ikke til utredning for asberger, og ordet har ikke blitt nevnt enda. har du fått deg jobb? og er det slik at du er til utredning spesifikt for asberger?

Anonymkode: 23e43...be6

Ja det er for mistanke om as. Jeg har alle kjennetegn. 

Jeg har fått meg jobb, men det er bare jobber jeg ikke trives med. Bare for å overleve liksom. Missunner så folk som har hjerne til å studere prestige. Jeg er mer slik som ikke eier amisjoner. Men nå er jeg så gammel at det ikke er vits i tenke på noe heller. Jeg har hatt mange muligheter, men aspergersen har ødelagt gang etter gang. Kjærlighetslivet også.. 

Anonymkode: 8aa83...df3

Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns ikke noe av dette høres ut som asperger nødvendigvis. Det er vanskelig å få venner som voksen, og siden de fleste er fullt opptatt med eget liv og egen familie og er mest glad i å slappe av når de endelig får tid til overs og ikke like gira på å være sosiale som man var når man var 20, så er det vanlig at påbegynnende vennskap sklir fra hverandre igjen... 

Ang jobben din sier du selv at du er utdannet i en vanskelig retning innenfor ditt fagfelt. Er dessverre ikke uvanlig at kvinner må ta til takke med vikariater, her er en av grunnene til feminisme. 

Men selvbildet ditt høres ikke normalt eller bra ut , du burde komme deg til psykolog å jobbe med deg selv og der kan du jo evn be om utredelse for aspergers også :)

Anonymkode: 61d75...610

takk for svar.

ja, jeg er klar over at kvinner ofte må ta til takke med vikariater, også i min jobb. men at jeg har gått i dette over så lang tid er ikke normalt. alle blir veldig overasket, til og med hun på NAV skjønte ingenting da jeg hadde ett møte nylig. hun spurte rett ut "hvorfor får du deg ikke jobb" og "jeg trodde ***** fikk seg jobb ganske raskt". jeg svarte som sant er at jeg vet ikke men at det kan ha noe med mitt fagfelt å gjøre. dette er forsåvidt rigktig, men jeg vet jo innerst inne at innen denne bransjen så får selv de med "feil fagfelt" seg jobb etterhvert. noen går i årsvikarater en tid. jeg har ikke en gang hatt årsvikariat, den lengste har vært på 4 mnd. som regel er vikariatene på ett par uker, og gjerne deltid. 

du har rett i at selvbilde mitt er på bånn. som jeg skrev lenger opp har jeg vært på utredning gjennom dps siden september, og har fått konstatert dystymi, angst og ptsd. men min behandler sier at vi ikke er ferdig med å få oversikt enda. hun sier at hun synes det er litt vanskelig å få ordentlig "tak" i årsaken til min problemer (har mange andre problemer som jeg ikke har nevnt her)

Anonymkode: 23e43...be6

Skrevet

Be om utredning for Asperger. Men legg det fram i form av listen med symptomer, ikke som bombastisk "jeg tror jeg har Asperger".

Jeg har selv diagnosen, er kvinne, og fikk diagnosen som godt voksen etter å alltid ha slitt sosialt og med jobb, overbelastning osv.

Gode grunner for å ta dette på alvor, som du kanskje overser, er ting du nevner "i forbifarten" og som blir brukt som argument imot diagnose - du mangler (manglet?) ambisjoner, AS-kvinner klarer å kompensere bedre enn menn kan (men problemene er ikke mindre for det), mange voksne med AS får mange (feilaktige) diagnoser først, og behandler sier at vi ikke er ferdig med å få oversikt enda. hun sier at hun synes det er litt vanskelig å få ordentlig "tak" i årsaken til min problemer. 

Anonymkode: 3c65c...a96

Skrevet

Veldig mye av det du skriver stemmer godt overens med meg også, og jeg har ikke blitt utredet for, eller fått noen aspergerdiagnose. Jeg har store problemer med å skape gode relasjoner. Men merkelig nok har jeg hatt flere lengre samboerskap og er i dag gift. 

Jeg har stort behov for ro og stillhet, og blir fort sliten. Jeg tar inn mange inntrykk på en gang. Og jeg merker ofte at jeg tråkker i salaten i sosiale sammenhenger, noe som har gjort at jeg holder meg mest i bakgrunnen. Flere sosiale koder har jeg skjønt først i voksen alder (+35). Jeg har også problemer med å skjønne hvorfor folk drar hvite løgner eller unngår temaer. Dvs det er ting som tidligere ikke fallt meg inn å gjøre, men som jeg nå har skjønt litt bedre.

Jeg har en bror som har enda flere tegn, men som heller ikke har fått diagnosen. Noe som gjør at jeg tror vi kanskje er grensetilfeller, eller bare ikke har nok tegn innenfor kriteriene.

Jeg vet ikke hvilken tilrettelegging eller behandling man får med denne diagnosen, og om det derfor er noe å "tjene" på å ha den. Jeg ønsker først og fremst å jobbe med å bli bedre på relasjoner, og det tror jeg vil hjelpe _mye_ for meg. Jeg ser særlig i jobbsammenheng at jeg har mye å hente der.

Anonymkode: 920a1...32c

Skrevet
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er for mistanke om as. Jeg har alle kjennetegn. 

Jeg har fått meg jobb, men det er bare jobber jeg ikke trives med. Bare for å overleve liksom. Missunner så folk som har hjerne til å studere prestige. Jeg er mer slik som ikke eier amisjoner. Men nå er jeg så gammel at det ikke er vits i tenke på noe heller. Jeg har hatt mange muligheter, men aspergersen har ødelagt gang etter gang. Kjærlighetslivet også.. 

Anonymkode: 8aa83...df3

Det viktige er ikke at du har studert noe som gir prestige, men at du har det godt med deg selv. Og det er absolutt ikke sikkert en fin utdannelse hadde gjort at du følte deg så mye bedre. Prøv heller å se det positive i din situasjon, vet det er vanskelig men det er ikke sikkert alt annet hadde vært så mye bedre. Min utdannelse har absolutt ikke gjort meg noe lykkeligere, men jeg ser det er andre rundt meg, som har helt enkle jobber som har det kjempefint i livet, mye venner og er godt likt. 

Hvis du absolutt vil ta en utdannelse er du jo overhodet ikke for gammel for det. Da foreslår jeg at du tar en relativt kort fagskoleutdanning, så du slipper å bruke veldig lang tid og få så veldig mye studielån ☺️

Anonymkode: 23e43...be6

Skrevet
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Be om utredning for Asperger. Men legg det fram i form av listen med symptomer, ikke som bombastisk "jeg tror jeg har Asperger".

Jeg har selv diagnosen, er kvinne, og fikk diagnosen som godt voksen etter å alltid ha slitt sosialt og med jobb, overbelastning osv.

Gode grunner for å ta dette på alvor, som du kanskje overser, er ting du nevner "i forbifarten" og som blir brukt som argument imot diagnose - du mangler (manglet?) ambisjoner, AS-kvinner klarer å kompensere bedre enn menn kan (men problemene er ikke mindre for det), mange voksne med AS får mange (feilaktige) diagnoser først, og behandler sier at vi ikke er ferdig med å få oversikt enda. hun sier at hun synes det er litt vanskelig å få ordentlig "tak" i årsaken til min problemer. 

Anonymkode: 3c65c...a96

TS her. Alle disse symptomene er egentlig deler av det store bildet som vi har snakket mye om. Behandleren har ikke nevnt Asberger og det gjør meg usikker på om jeg ser «spøkelser» på høylys dag. 

De andre diagnosene jeg har fått er reelle, vet ikke om jeg misforsto deg men tolket det som at du tenkte jeg kanskje er feildiagnostisert med disse?

jeg har foresten vært i forhold siden jeg var ungdom, med korte mellomrom mellom hver kjæreste. Det korteste forholdet har vart 2 år og lengste 12 år. Vet ikke om dette er så vanlig? Desverre har en del av forholdene vært destruktive, og en del konfliktfylte. Jeg har holdt ut lenge med menn som har gått over mine absolutte grenser i lang tid. Dette er noe veldig typisk meg, men jeg er usikker på hvorfor jeg er sånn, annet en pga lavt selvbilde. 

Anonymkode: 23e43...be6

Skrevet

Dette var nesten som å lese om meg selv, bare at jeg er en mann og at jeg er i midten av tyveårene. Jeg har alltid følt meg annerledes fra andre uten at jeg klarte å sette ord på det. Jeg mistenkte i en del år at jeg hadde Asperger (eller høytfungerende autisme som det nå heter), men dette har blitt avkreftet hos psykolog. Det finnes et konsept som heter sårbar narsissisme ("vulnerable narcissism" på engelsk) som utarter seg veldig annerledes enn narsissisme slik de fleste forbinder begrepet med. Denne formen for narsissisme har ofte kjennetegn som introversjon, unnvikenhet, behov for å føle seg spesiell, lav emosjonell empati, at man er tynnhudet (kritikk fører til sterke emosjonelle utfall eller silent treatment), preget av mindreverdighetskomplekser, redsel for å bli avslått av mennesker og et skjevt bilde av virkeligheten. Det har noen likhetstrekk med både Borderline- og Narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Jeg har etter flere års sjeleferd og mange fornektelser kommet frem til at jeg er en slik narsissist. Før noen kommer med påstander, så vil jeg bare påstå at det er en myte at narsissister ikke kan oppnå selvbevissthet om sin forstyrrelse, men at det sitter svært langt inne å vende blikket innover fremfor å flykte fra sannheten. Dette er ikke en offisiell diagnose (foreløpig), men vil sannsynligvis bli det i fremtiden fordi det er så mange som samtidig sliter med depresjon og angst med denne forstyrrelsen og den påfører veldig mye lidelse både for dem som har det og de menneskene som lever med en person som har den. Min mor har også denne forstyrrelsen og jeg har sannsynligvis fått den fra henne. Hun behandlet både meg og søsteren min veldig dårlig i barndommen med tidvis ustabilhet og var generelt veldig emosjonelt fraværende. Hun stilte urimelige krav og var nådeløs i kritikken. 

Sårbar narsissisme oppstår som et resultat av sviktende emosjonell tilknytning mellom barn og foreldre i et oppvekstmiljø som oppfattes som fiendtlig. Når et lite barn blir brutalt avvist vil det oppstå tanker om verdiløshet, at en ikke er til å elske, elendig selvtillit som bare tidvis er god, at man ikke er god nok. Slik oppstår konstruksjon av forsvarsmekanismer for å verne "selvet" mot dette. Problemene oppstår i voksenlivet når disse forsvarsmekanismene i stor grad er i veien og er skadelig for relasjoner, spesielt nære relasjoner. Jeg vil råde deg til å ikke henge deg opp i mange av de elendige artiklene om temaet. De driver med regelrett demonisering av psykisk syke mennesker og det forsterker bare skammen. De har virkelig ingen anelse om hva de skriver om og hva som foregår oppe i hodet på en forstyrret person. Jeg er glad for å høre at du mottar hjelp og ønsker deg alt det beste. Du er god nok.

Anonymkode: 967d9...dd2

  • Liker 1
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Alle disse symptomene er egentlig deler av det store bildet som vi har snakket mye om. Behandleren har ikke nevnt Asberger og det gjør meg usikker på om jeg ser «spøkelser» på høylys dag. 

De andre diagnosene jeg har fått er reelle, vet ikke om jeg misforsto deg men tolket det som at du tenkte jeg kanskje er feildiagnostisert med disse?

jeg har foresten vært i forhold siden jeg var ungdom, med korte mellomrom mellom hver kjæreste. Det korteste forholdet har vart 2 år og lengste 12 år. Vet ikke om dette er så vanlig? Desverre har en del av forholdene vært destruktive, og en del konfliktfylte. Jeg har holdt ut lenge med menn som har gått over mine absolutte grenser i lang tid. Dette er noe veldig typisk meg, men jeg er usikker på hvorfor jeg er sånn, annet en pga lavt selvbilde. 

Anonymkode: 23e43...be6

Husk at de som jobber i psykiatrien er vant til mennesker med "avvikende" væremåte, Asperger er høytfungerende autisme, ofte regnes som en barnediagnose, eller noe som gutter/menn har; kvinner er ofte veldig opptatt av å oppfattes positivt/som normale, og generelt bedre til å herme/kompensere, enn det menn er. 

Nei, jeg har ingen grunn til å tvile på de diagnosene du allerede har. Jeg bare nevner at mange opplever at andre diagnoser blir overflødige eller var satt på sviktende grunnlag, når de får AS-diagnosen.

Jeg vet ikke hvilke antall og lengder på forhold er typisk for AS, tror ikke det kan brukes som noen indikasjon, men "konfliktfylt og destruktivt" er det definitivt duket for, om man har Asperger og begir seg inn i en relasjon.

Anonymkode: 3c65c...a96

Skrevet
23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var nesten som å lese om meg selv, bare at jeg er en mann og at jeg er i midten av tyveårene. Jeg har alltid følt meg annerledes fra andre uten at jeg klarte å sette ord på det. Jeg mistenkte i en del år at jeg hadde Asperger (eller høytfungerende autisme som det nå heter), men dette har blitt avkreftet hos psykolog. Det finnes et konsept som heter sårbar narsissisme ("vulnerable narcissism" på engelsk) som utarter seg veldig annerledes enn narsissisme slik de fleste forbinder begrepet med. Denne formen for narsissisme har ofte kjennetegn som introversjon, unnvikenhet, behov for å føle seg spesiell, lav emosjonell empati, at man er tynnhudet (kritikk fører til sterke emosjonelle utfall eller silent treatment), preget av mindreverdighetskomplekser, redsel for å bli avslått av mennesker og et skjevt bilde av virkeligheten. Det har noen likhetstrekk med både Borderline- og Narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Jeg har etter flere års sjeleferd og mange fornektelser kommet frem til at jeg er en slik narsissist. Før noen kommer med påstander, så vil jeg bare påstå at det er en myte at narsissister ikke kan oppnå selvbevissthet om sin forstyrrelse, men at det sitter svært langt inne å vende blikket innover fremfor å flykte fra sannheten. Dette er ikke en offisiell diagnose (foreløpig), men vil sannsynligvis bli det i fremtiden fordi det er så mange som samtidig sliter med depresjon og angst med denne forstyrrelsen og den påfører veldig mye lidelse både for dem som har det og de menneskene som lever med en person som har den. Min mor har også denne forstyrrelsen og jeg har sannsynligvis fått den fra henne. Hun behandlet både meg og søsteren min veldig dårlig i barndommen med tidvis ustabilhet og var generelt veldig emosjonelt fraværende. Hun stilte urimelige krav og var nådeløs i kritikken. 

Sårbar narsissisme oppstår som et resultat av sviktende emosjonell tilknytning mellom barn og foreldre i et oppvekstmiljø som oppfattes som fiendtlig. Når et lite barn blir brutalt avvist vil det oppstå tanker om verdiløshet, at en ikke er til å elske, elendig selvtillit som bare tidvis er god, at man ikke er god nok. Slik oppstår konstruksjon av forsvarsmekanismer for å verne "selvet" mot dette. Problemene oppstår i voksenlivet når disse forsvarsmekanismene i stor grad er i veien og er skadelig for relasjoner, spesielt nære relasjoner. Jeg vil råde deg til å ikke henge deg opp i mange av de elendige artiklene om temaet. De driver med regelrett demonisering av psykisk syke mennesker og det forsterker bare skammen. De har virkelig ingen anelse om hva de skriver om og hva som foregår oppe i hodet på en forstyrret person. Jeg er glad for å høre at du mottar hjelp og ønsker deg alt det beste. Du er god nok.

Anonymkode: 967d9...dd2

Tusen takk for et langt og innholdsrikt svar. Jeg kjenner meg absolutt igjen i noe av det du skriver om denne forstyrrelsen. Hvordan lever du med dette i dag? 

Anonymkode: 23e43...be6

Skrevet
På 26.1.2019 den 16.27, AnonymBruker skrev:

TS her. Alle disse symptomene er egentlig deler av det store bildet som vi har snakket mye om. Behandleren har ikke nevnt Asberger og det gjør meg usikker på om jeg ser «spøkelser» på høylys dag. 

De andre diagnosene jeg har fått er reelle, vet ikke om jeg misforsto deg men tolket det som at du tenkte jeg kanskje er feildiagnostisert med disse?

jeg har foresten vært i forhold siden jeg var ungdom, med korte mellomrom mellom hver kjæreste. Det korteste forholdet har vart 2 år og lengste 12 år. Vet ikke om dette er så vanlig? Desverre har en del av forholdene vært destruktive, og en del konfliktfylte. Jeg har holdt ut lenge med menn som har gått over mine absolutte grenser i lang tid. Dette er noe veldig typisk meg, men jeg er usikker på hvorfor jeg er sånn, annet en pga lavt selvbilde. 

Anonymkode: 23e43...be6

Du har jo tydeligvis ingen problemer med å skaffe deg kjærester da siden du har hatt så mange. Ved en autismediagnose så er det jo gjerne dette som er det største problemet, det å skape og opprettholde forhold. Og nå snakker jeg om såpass store problemer at man faktisk ikke klarer det i det hele tatt. 

Anonymkode: f7528...a0a

Skrevet

Umulig å si, men ut fra det du skriver tror ikke jeg du oppfyller kriteriene, men du sier det er mer enn det du skriver. Du får ta det opp med behandleren din. 

Anonymkode: 79e9a...632

Skrevet
On 1/27/2019 at 4:04 PM, AnonymBruker said:

Tusen takk for et langt og innholdsrikt svar. Jeg kjenner meg absolutt igjen i noe av det du skriver om denne forstyrrelsen. Hvordan lever du med dette i dag? 

Anonymkode: 23e43...be6

Dagene går opp og ned. Det er mye tankekjør som fører til at jeg overanalyserer situasjoner og er bitter over ting som har skjedd i fortiden. Synes det er vanskelig å slippe taket og bare gi faen. Jeg bryr meg altfor mye om hva andre mener om meg og det påvirker i stor grad svingninger i selvtilliten. Har fremdeles problemer med mellommenneskelige relasjoner og lite tillit til folk generelt. Jeg holder meg stort sett for meg selv når jeg ikke studerer og trives med det for å være ærlig. 

Anonymkode: 967d9...dd2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...