Flere som har foreldre som tror de bestemmer?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen diagnose. De betaler ingenting, de er ikke verger. Har prøvd flere ganger prøvd å snakke med dem, de blir sinte og kommer med trusler, sånn som at da må jeg feire jul i ensomhet og sånt. Men det er ikke sikkert de mener det da.

Anonymkode: 704e2...549

Om kontakten blir brutt fra dine foreldres side fordi du velger å ta helt ordinære valg i eget liv (bosted, husdyr, etc) så er det utrolig trist, men helt og holdent dine foreldres ansvar. 

Anonymkode: 4a065...38a

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe lignende i årene etter videregående. 

Moren min nektet meg for eksempel å reise med buss til nærmeste større by, for å skaffe meg jobb. Jeg vokste jo opp på ett virkelig bittelite sted, med nærmest NULL mulighet for fast arbeid...    

Men likevel ønsket hun at jeg skulle bli boende hjemme, og kanskje finne på ett eller annet i umiddelbar nærhet til hjemmet... 

Anonymkode: 8825f...b37

[Duftavsommerregn]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreldre vil være  foreldre heilt til de dør og de fleste av oss vil ungene bare godt. Og så er det så lett å glemme at de er voksne. Det er kun omsorg som ligger bak slik. Så ta det som et tegn på at foreldrene dine er glad i deg du. Og så forklarer du på en voksen måte at du gjør det du mener er best for deg. 

 Helt klart dette ja om foreldrene er oppegående. Så får vi bare leve med at barna opponerer og velger sine egne veier, de må tross alt stå for det de gjør, og ta ansvaret for sine handlinger. Der er jeg iallefall. Så kan de komme tilbake til meg iallefall selv om de driter seg ut et par ganger, men det betyr ikke at jeg tar konsekvensene for de valgene de tar. Det får de ordne opp i selv.

[AnonymBruker]

Om det er flere her inne som har hatt det sånn, hva gjorde dere for å komme ut av det? Jeg ønsker jo ikke at de skal bestemme, og jeg tenker ofte at nå skal jeg drite i det de sier og leve livet mitt, men er ikke så lett. Må kanskje bare ikke høre på trusler og få dem til å skjønne at trusler og kjefting ikke funker på meg...

Anonymkode: 704e2...549

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om det er flere her inne som har hatt det sånn, hva gjorde dere for å komme ut av det? Jeg ønsker jo ikke at de skal bestemme, og jeg tenker ofte at nå skal jeg drite i det de sier og leve livet mitt, men er ikke så lett. Må kanskje bare ikke høre på trusler og få dem til å skjønne at trusler og kjefting ikke funker på meg...

Anonymkode: 704e2...549

Jeg sluttet å fortelle dem ting. Plutselig kom jeg og fortalte at jeg hadde solgt leiligheten og kjøpt en ny, større og bedre. De ble sjokkerte og sinte for den leiligheten jeg hadde var jo så bra og billig. Jeg hørte på hva de sa men samtidig lot jeg ordene deres ikke bety noe for meg. Det var vanskelig, men jeg var sikker på at jeg hadde gjort ett godt kjøp. Når de da så leiligheten så sa de ikke ett ord og de har fortsatt ikke snakket om det. Så det betyr jo at de synes det var lurt allikevel.. 

Så kjøpte jeg hund. Fortalte ingenting før dagen før jeg hentet valpen. Det ble ramaskrik men jeg lot ikke ordene deres gå inn på meg. Hunden skulle de ikke røre. Men etter bare en uke ble de nyskjerrig og ville møte på min lille tass. Nå elsker de hunden og vil passe den hvis jeg skal bort. De sa ingenting om at det var feil valg da nei. 

Jeg fant ut at jeg måtte bare slutte å fortelle om ting. De fikk ikke vite om kjæreste før jeg var sikker på at han ville jeg dele livet mitt med. De får ikke vite om økonomi og hvor mye div koster. De får ikke vite alle detaljene hvis vi skal på ferie. 

Jeg må rett å slett sortere ut hva jeg forteller. Og hvis jeg gjør noe de synes er dumt så prøver jeg aldri å lage en krangel. Jeg lar dem fyre fra seg og så sier jeg mitt på en rolig men bestemt måte.

Det har bedret seg med årene og de har begynt å vise litt mer respekt og faktisk komme med noen setninger som "ja dette kan du jo bedre en meg". Men det er sjelden da 

Anonymkode: 1f08a...418

[Aragorn ll Elessar]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har problemer med foreldrene mine, de tror fortsatt de kan bestemme over meg selv om jeg er over 30 år. Har prøvd å si flere ganger at de kan faktisk ikke bestemme over meg og at fra nå så gjør jeg som jeg vil, har bare fått kjeft da, og preken om at de er mest voksne og vet best og jeg må høre på dem og at sånn er det. Har prøvd å bryte flere ganger, er ikke så lett. Jeg bor for meg selv, og kunne flyttet lenger bort, men de nekter meg det også, vurderer å gjøre det uansett. Har også mye annet jeg ikke har fått gjennomført på grunn av at de setter ned foten. Hadde planlagt å skaffe meg katt, men det kommer vist ikke på tale. Flere som har det sånn? Dette her er seriøst, og jeg orker ikke hets eller ufine svar. 

Anonymkode: 704e2...549

Med tanke på at du er over 30 er jeg overrasket at du gidder å bry deg hva dine foreldre sier. De har ingen makt over deg du kan gjøre som du vil og det har ikke de noe med. Du kan flytte til New Zealand om du vil og de kan ikke si noe om det. Du kan skaffe deg en katt og de har ingenting de skulle ha sagt

Du er voksen du trenger ikke høre på dine foreldre eller gjøre som dine foreldre ønsker.

[Aragorn ll Elessar]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Foreldre vil være  foreldre heilt til de dør og de fleste av oss vil ungene bare godt. Og så er det så lett å glemme at de er voksne. Det er kun omsorg som ligger bak slik. Så ta det som et tegn på at foreldrene dine er glad i deg du. Og så forklarer du på en voksen måte at du gjør det du mener er best for deg. 

Anonymkode: 6a0db...eaa

Det er forskjell på omsorg og kontrol.

[AnonymBruker]

Meninger har de. Og det vil de alltid ha. At jeg jobber for mye. At huset vi kjøpte er for dyrt. At vi ikke burde skaffet katt. 

Men å bestemme over meg? Sette foten ned? Nei, det gjør de ikke. Så jeg gjør akkurat som jeg vil, og sier bare "nå legger jeg på", eller "nå drar jeg hjem" om de klager for mye. 

Her ligger problemet hos deg TS. Du må løsrive deg. Innse at du er voksen, og at du bestemmer over eget liv. 

Anonymkode: b0f38...625

[SoWhat?]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om det er flere her inne som har hatt det sånn, hva gjorde dere for å komme ut av det? Jeg ønsker jo ikke at de skal bestemme, og jeg tenker ofte at nå skal jeg drite i det de sier og leve livet mitt, men er ikke så lett. Må kanskje bare ikke høre på trusler og få dem til å skjønne at trusler og kjefting ikke funker på meg...

Anonymkode: 704e2...549

Altså. Mine foreldre truet meg aldri med noe som å feire jul alene osv 😮 så..slemt! Uff

Men. Jeg vokste opp hvor penger og status betød en god del. Det var nok fordi foreldrene mine jobbet seg opp med en ganske stor søskenflokk, og de var nok ikke særlig "rike" i utgangspunktet. De var utrolig flinke da, og drev restaurant som gikk veldig bra. Det ble finere hus og bedre adresser. De var IKKE snobber, men ja, status betød en god del da.

Søsknene mine gikk i samme spor, men jeg ble outcastet som savnet den gamle bygården fra barndommen! Hatet strøket vi bodde i eyterhvert. Penger betød lite for meg. Jeg levde med jobber her og der, jeg flyttet litt rundt og reiste en del. Det var ikke pooulært hos foreldrene mine. De ga uttrykk for det, og også søsknene mine. Men det var mer oppgitthet enn sinne om du skjønner. Jeg ble ikke særlig påvirket.

Da jeg begynte å studere så sa de rett ut at jeg burde studert noe bedre. Akkurat det såret meg litt, for det var ingen "dårlig" utdannelse, og det var min store interesse. Jeg ser ikke poenget med å studere noe jeg ikke interesserer meg for. For meg betyr ikke utdannelse all verden heller, og helt ærlig så gjorde jeg det fordi jeg syntes at det var "gøy". 

Tok valg som å flytte til østkanten. Stortrivdes, men ingen i familien forsto meg. Jeg gjorde mao akkurat som jeg ville, og det måtte de bare godta. Poenget med å fortelle alt dette, er at jeg fikk vite at de faktisk var stolte av meg! De ga ikke uttrykk for det for å si det pent, men så kom det for en dag. Å være selvstendig er noe andre respekterer tenker jeg. Prøv å bli det du også. Sett deg i respekt rett og slett.