Å miste et barn - hvordan kommer man seg videre?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har mistet et barn og kan komme med noen ord om at livet faktisk kan gå videre?

Jeg forstår bare ikke hvordan man kommer seg gjennom dette. Hadde vi ikke hatt flere barn, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde sett mening i noe som helst i livet. 

Tragisk ulykke der jenta vår på 12 år døde. Ingen kan klandres, og jeg kjenner jeg har lyst til å ha noen jeg kan være forbanna på. Meningsløst, jeg vet. «Hva hvis....»- tanker om hendingsforløpet spinner om og om igjen. 

Anonymkode: 181d7...ac5

[AnonymBruker]

God klem til deg ❤️

Anonymkode: 52350...c0b

[AnonymBruker]

Har ingen råd å komme med, men ville bare sende deg en klem og gode tanker ❤️ Gjorde vondt å lese dette, og jeg håper du får god støtte av de rundt deg❤️

Anonymkode: ae4f4...9af

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme. Har bare ett. Og tanken er alltid tilstede. Klem til deg❤️

Anonymkode: c59a8...941

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det, men jeg er så lei meg på dine vegne for at du opplever dette!

Vet ikke hvordan man klarer å komme seg videre. Jeg er etterlat selv, i en helt annen kategori, men jeg fant mye hjelp i sorggruppe. Det er selvsagt ikke noe som er for alle. Uansett så har jeg stor tro på å oppsøke profesjonell hjelp. Og i slike grupper kan man møte mennesker som kan forstå din sorg på en måte få andre kan.

Klem ❤️

 

Anonymkode: f8341...0c8

[AnonymBruker]

Kan ikke forestille meg sorgen deres ❤️ Sender deg mange varme tanker og klemmer ❤️

Anonymkode: f6f1b...62f

[AnonymBruker]

Sender varm klem til deg TS😢❤❤

Anonymkode: 4b9fc...8cf

[AnonymBruker]

Leste akkurat en gripende historie, der hvor foreldrene har klart å gå videre. Tiden hjelper sikkert litt også, dette skjedde i 2013. Men jeg ble så rørt da jeg leste dette:

«Før kommer aldri tilbake»

Espen og Bente har valgt å fokusere på det som er godt i livet. Å varme seg på alle de gode minnene og de fine dagene de tross alt fikk med sønnen sin.

– Våren etter ulykken hørte jeg et intervju med Bjørn Eidsvåg på radioen. Han sa: «Ingenting kan bli som før, og før kommer aldri tilbake.»

For Bente ble det et mantra. Den 16. oktober 2013 raste verden sammen, men så tok livet også en nye vending, som ekteparet klarer å være takknemlig for, midt i alt det vonde.

– Jeg tok den setningen til mitt hjerte. For meg handler det om at før så hadde vi Henrik, med alt det innebar av glede og irritasjon. De færreste går rundt å planlegger fremtiden til barna sine, men man tenker vel likevel at de skal være en del av livet vårt, så lenge vi lever. Det livet vi hadde, med en levende sønn med fremtiden foran seg, kommer ikke tilbake. Og det gjør den ikke uansett hvor mye man tenker på fortiden, eller graver seg ned i håp om at man skal våkne opp til en annen virkelighet enn den som er, sier Bente og kikker bort på Espen, som nikker nesten usynlig.

– Du må bare lære deg at det som har vært, har vært, men det som ligger foran deg kan du være med å forme. Vi tar med oss det som har vært godt videre, og har valgt å ha vi fokus på det som kommer.

Tenker på deg TS ❤️ 

Anonymkode: 248c4...9f5

[AnonymBruker]

Jeg var i enn begravelse til enn venninne som tok livet hennes. Det knuse hjerte mitt å se hvordan moren måtte få hjelp av to andre til å komme seg ut døra, å stå noen få meter fra henne og se henne sitte på gresset i panikk anfall er noe jeg aldri kommer til å glemme. Selv om det er noen år siden får jeg enda tårer i øynene når jeg tenker på det. 

Jeg er jo ikke foreldre så jeg vet ikke hvordan det er, men når jeg tenker på henne så håper jeg på mitt høyeste at du føler deg bedre og ikke beskylder deg selv. Det er mange rundt deg som bryr seg om deg og jeg er sikker på at om du spør så vil du ha noen å snakke med.  

Klem og god bedring ❤️ 

Anonymkode: e21b3...6d9

[malifika]

Herregud så vondt å lese. Jeg har ingenting å bidra med annet enn å ønske dere alt godt i tiden fremover ❤️❤️❤️. Og sender en🌹til den vakre engelen.

[AnonymBruker]

Ufattelig trist.. jeg tror det er viktig at du ikke fokuserer på «hva hvis» tankene dine.. Ingen kan forutse en drukning. Ikke klandre deg selv. 

Sender deg mange gode tanker, og husk at tiden er din venn.❤️

Anonymkode: 14165...11a

[AnonymBruker]

Hvor «lang» tid har det gått sånn ca.? Jeg tenker at hjelpen du trenger vil være litt avhengig av hvor i sorgprosessen du er. Sorggruppe er et bra forslag, man trenger å møte andre, normalisere tanker og følelser og finne en vei videre. Har du/dere mennesker rundt dere som kan finne litt ut av mulighetene der dere bor? Hennes søsken vil jo også ha behov for hjelp vil jeg tro?

Anonymkode: c102b...124

[AnonymBruker]

Takk for alle svar og gode ord ❤️

Det har bare gått 2 mnd. Jeg forstår selvsagt at det er tidlig og at det er «normalt» at man sørger dypt lenge lenge, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk klarer å komme seg gjennom dette og fungere igjen. 

Kriseteam har vært inne hele veien og bidratt godt. Tilbud om hjelp (psykolog, sykmelding osv) er absolutt til stede. Har enda ikke pratet med noen profesjonelle om det, men tenker å gjøre det snart. 

Det var forøvrig ikke drukning, som noen skrev. 🤔

Barna klarer seg greit. De er som barn flest, og er «inn og ut» av sorgen. Godt å se at de kan glede seg over vanlige ting, fungere fint på skolen osv. De har faste samtaler med helsesøster og kontaktlærer, og det synes de er nok per nå. 

Vet ikke helt hva jeg ville med innlegget. Kanskje bare lufte litt tanker? Og setter fortsatt pris på det om noen som har opplevd det selv vil skrive noen ord en gang tråden dukker opp. 

Det er så ufattelig meningsløst at barn skal gå bort på denne måten. Så vondt og sårt at det er umulig å sette ord på det. Som foreldre vil man vel alltid føle med de som opplever dette, siden man betrakter det som det verste som kan skje i livet sitt. Men man tenker at det aldri skal skje med en selv og sitt barn.... 😰

 

TS

Anonymkode: 181d7...ac5

[Cyndaquil]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar og gode ord ❤️

Det har bare gått 2 mnd. Jeg forstår selvsagt at det er tidlig og at det er «normalt» at man sørger dypt lenge lenge, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk klarer å komme seg gjennom dette og fungere igjen. 

Kriseteam har vært inne hele veien og bidratt godt. Tilbud om hjelp (psykolog, sykmelding osv) er absolutt til stede. Har enda ikke pratet med noen profesjonelle om det, men tenker å gjøre det snart. 

Det var forøvrig ikke drukning, som noen skrev. 🤔

Barna klarer seg greit. De er som barn flest, og er «inn og ut» av sorgen. Godt å se at de kan glede seg over vanlige ting, fungere fint på skolen osv. De har faste samtaler med helsesøster og kontaktlærer, og det synes de er nok per nå. 

Vet ikke helt hva jeg ville med innlegget. Kanskje bare lufte litt tanker? Og setter fortsatt pris på det om noen som har opplevd det selv vil skrive noen ord en gang tråden dukker opp. 

Det er så ufattelig meningsløst at barn skal gå bort på denne måten. Så vondt og sårt at det er umulig å sette ord på det. Som foreldre vil man vel alltid føle med de som opplever dette, siden man betrakter det som det verste som kan skje i livet sitt. Men man tenker at det aldri skal skje med en selv og sitt barn.... 😰

 

TS

Anonymkode: 181d7...ac5

 

Kjære Ts. Å lufte tanker er en viktig del av tildelingsprosessen. Å sette ord på tanker og følelser, omså skriftlig, er en nyttig ting. Ta tiden til hjelp ❤️

[AnonymBruker]

På 18.1.2019 den 23.12, AnonymBruker skrev:

Er det noen her som har mistet et barn og kan komme med noen ord om at livet faktisk kan gå videre?

Jeg forstår bare ikke hvordan man kommer seg gjennom dette. Hadde vi ikke hatt flere barn, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde sett mening i noe som helst i livet. 

Tragisk ulykke der jenta vår på 12 år døde. Ingen kan klandres, og jeg kjenner jeg har lyst til å ha noen jeg kan være forbanna på. Meningsløst, jeg vet. «Hva hvis....»- tanker om hendingsforløpet spinner om og om igjen. 

Anonymkode: 181d7...ac5

Kondolerer på det inderlig ste. 

Jeg (vi) har mistet et barn. Og det er grusomt. Man eksisterer kun den første tiden og man ser ingen vei ut av sorgen, slik du beskriver. 

Men nå er det mer enn 3 år siden og vi eksisterer ikke bare lenger, men lever litt også. Sorgen forsvinner ikke, men blir lettere å leve med. Avdøde hadde søsken, så vi var også nødt å holde ut for andre enn oss selv. 

Vi har hatt god hjelp av sorggruppe og etterlattegrupper. Der treffer man likemenn og ser at livet går videre, at sorgen blir lettere å bære og kjenner på ekte forståelse fra andre som har opplevd det samme. 

Jeg ser søsknene hos dere får hjelp via helsesøster. Så bra, der har vi selv god erfaring, etterhvert ble også barn tilbudt sorggruppe. 

Gode tanker sendes din vei. 

Anonymkode: 2ac52...7b9

[AnonymBruker]

Denne tråden gjør meg trist langt inn i hjerterota ❤️ 

Jeg tror du vil ha godt av å takke ja til tilbud om psykolog og/eller samtalegruppe. Ikke vær redd for å be om hjelp, det du og familien din gjennomgår unner jeg ingen. 

Anonymkode: b5ec8...20a

[AnonymBruker]

Jeg gikk gravid samtidig som en annen kollega på jobben. Vi hadde termin bare 3 dager fra hverandre. 

14 år senere tar barnet hennes livet av seg pga mobbing på skolen. Jeg jobbet ikke lenger sammen med henne da, men jeg begynte å gråte da jeg leste det. Jeg levde meg sånn inn i det. Barnet hennes var like gammelt som mitt, samme kjønn. Det var en så forferdelig historie om hvordan skolene feilet og ikke fikk slutt på problemet., så det stakkars barnet så til slutt ingen annen utvei enn å gjøre slutt på livet sitt.

Faen så trist jeg blir bare jeg skriver om dette. Hver gang jeg ser henne poste bilder fra graven på Facebook, får jeg tårer i øynene. Får tårer i øynene nå bare av å skrive om det. Og det var ikke engang mitt barn.

Men jeg skjønner så utrolig godt hvor uendelig vondt det må være. Kan nok ikke beskrives. Jeg vet ikke hva jeg skal si for å trøste deg, annet enn at jeg har hørt at man lærer seg å leve med sorgen med årene. Den går aldri over når det er et barn man har mistet, men den blir litt lettere å leve med etterhvert. En vakker dag oppdager man at man ler for første gang siden det skjedde, til og med. Det finnes et liv etter å ha mistet et barn, men det er utrolig vanskelig å se det for seg når man står midt oppe i det. 

Jeg ønsker deg alt godt, og håper du kommer deg igjennom dette på et eller annet vis. Kondolerer. Søren også, nå begynner jeg å gråte igjen. Jeg TÅLER bare ikke høre om folk som mister barna sine!

Anonymkode: 426df...104

[SecondLife]

Min dypeste medfølelse

Jeg tenker av og til på hvordan det ville vært om jeg mistet ett av mine barn. Det er en så grusom og vond tanke. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg den sorgen og savnet. Ikke minst bare det å akseptere at det faktisk har skjedd.

Endret 1. februar 2019 av SecondLife

[AnonymBruker]

På 21.1.2019 den 2.57, AnonymBruker skrev:

Ufattelig trist.. jeg tror det er viktig at du ikke fokuserer på «hva hvis» tankene dine.. Ingen kan forutse en drukning. Ikke klandre deg selv. 

Sender deg mange gode tanker, og husk at tiden er din venn.❤️

Anonymkode: 14165...11a

Hvor fikk du drukning fra? 

 

Sender det en varm klem ts, kan ikke forestille meg hvordan dette må oppleves. Du er sterk som klarer å sette den ene foten foran den andre

Anonymkode: 80685...5e3

[AnonymBruker]

Ser dette er en gammel tråd.. stakkars stakkars deg ts ❤️

Anonymkode: 9c6e4...f3a