Tror jeg begynner å utvikle et alkoholproblem?

[AnonymBruker]

Det sitter langt inne å innrømme, men jeg tror jeg begynner å utvikle et alkoholproblem. Jeg er i tjueårene har holdt meg unna alkohol helt til i fjor sommer. Da dro jeg for første gangen ut på byen med en venninne, jeg drakk meg da så full at jeg nesten blacket ut og hadde problemer med å holde meg på bena. Et par helger etter dette drakk jeg meg full flere ganger for meg selv enten hjemme eller ute på byen. Mange av gangene drakk jeg meg så full at jeg ikke husker noe. Jeg liker den følelsen som alkohol gir og det er ganske fint å ikke huske,

Jeg innså til slutt at jeg var på vei ned i en vond spiral som jeg burde komme meg ut av så fort som mulig så jeg sluttet tvert. Men nå forrige helg fant jeg en flaske jeg hadde glemt av at jeg hadde og drakk hele og nå vet jeg ikke om jeg klarer å slutte. 

Jeg har psykiske problemer som gjør at jeg har fått beskjed fra flere leger om å ikke drikke (både diagnosen min og symptomtrykket jeg har tilsier at jeg virkelig burde være avholds). Jeg går også på medisiner der det ikke er anbefalt å drikke på grunn av virkningen som alkohol og medikamentene har mot hverandre. 

Hva gjør jeg? Er det noen som har erfaring? 

Anonymkode: db016...2ca

[Muskath]

Det kan være tungt og vanskelig, men du må slutte å drikke. Ta kontakt med AA, gå på møter. Du kan også snakke med fastlegen, hvis du tenker at det kan hjelpe.  Ikke ha alkohol innen rekkevidde. Kjedelig, men det eneste som hjelper er å holde seg unna alkohol. 

[AnonymBruker]

Så bra at du erkjenner dette! Snakk med legen din. Du skal ikke gå alene med dette. Bra å ha en proff støtte. Synes du er tøff som tar tak i dette. 

Anonymkode: 99549...574

[AnonymBruker]

Jeg håper du klarer å komme deg ut av dette før det går for langt. Det gjorde ikke jeg...

Jeg som deg har psykiske lidelser som gjør meg spesielt utsatt for å utvikle misbruk, og jeg har dessuten en såkalt avhengighetspersonlighet. 

For min del startet det med at havnet i en livskrise. Så var det en jobbfest hvor jeg drakk meg full. Det var så godt med den mentale pausen. Det var som å være fri for noen timer. 

Så begynte jeg å drikke alene, så begynte jeg å drikke ut på byen. Jeg drakk meg sanseløs. Etter hvert drakk jeg store mengder ca to ganger i uken. Så det var to ettermiddager/kvelder i uken pluss to påfølgende dagen derpå hvor jeg bare vær slapp og bakfull. Dermed bare tre dager i uken hvor alt var uutholdelig psykisk sett. 

Det eskalerte i mengde og jeg begynte å svime av på byen som endte med innleggelse på sykehus på grunn av alkoholintox. 

Jeg var suicidal og fullstendig likegyldig til meg selv. Når jeg var på byen ble jeg jo kjent med andre som ofte var ute. 

Ble kjent med noen menn som introduserte meg for hasj og amfetamin. Det fortsatte å eskalerte og jeg klarte å bli forelsket i en tvilsom fyr. Han tok meg med inn i rusmiljøet hvor jeg begynte å misbruke piller og før jeg egentlig visste ordet av det hadde jeg begynt å injisere amfetamin. Før jeg visste ordet av det var jeg avhengig. 

Denne fyren var ikke mye grei. Han banket meg og drepte meg nesten. Gjorde en del annet også som traumatiserte meg. 

Etter hvert var jeg så avhengig at jeg måtte ruse meg døgnet rundt for å ikke bli syk. Jeg hadde også involvert meg i kjøp og salg og ellers "lett" kriminalitet. 

Mye har skjedd gjennom denne tiden med både fæle opplevelser, myyye kontakt med politiet, glattcelle og razzia hos meg på grunn av narkotika. At jeg bare har blitt dømt for besittelse av mindre mengder og heller ikke kjøp og salg er nok bare flaks. Jeg har havnet enda lenger ned enn jeg var før jeg begynte å misbruke alkohol. Jeg er i behandling for tredje gang og har så langt vært det i fire måneder. Jeg må lære å leve uten rusen og jeg må bygge livet mitt opp nesten fra grunnen. En vei som er så ufattelig mye lengre og hardere enn den ville vært hvis jeg ikke hadde havnet inn i rus. Har fortsatt en forestående rettsak foran meg da ting i systemet tar lang tid. I tillegg til rettsaker mot min eks og alt han gjorde mot meg. Så faren for nytt tilbakefall er skummelt stor. Jeg er fortsatt ganske likegyldig til livet fordi jeg er fortsatt like, om ikke mer psykisk syk enn før jeg tok første skritt mot et ekstremt raskt eskalerende misbruk. 

At jeg enda lever er flaks. 

Jeg sier ikke at noe slikt som dette vil bli din skjebne, men jeg ville skrive om historien min fordi dette er noe som KAN skje. Det er ikke bare på film en person går fra å ha hus og hjem til å forsvinne helt fra samfunnet, blir kriminell og rett og slett mister det meste. Det er virkelighet og det er alt for mange med lignende historikk. 

Sannsynligvis er du mer fornuftig enn det jeg er og ville aldri havnet i et så stort uføre, men den pausen alkoholen gir deg er virkelig ikke verdt risikoen. Det mønstret du er i nå, det var tross alt slik det startet for meg. 

Anonymkode: 63055...27e