Samlivsbrudd og ny kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg synes det er ALTFOR tidlig til å overhodet tenke på å introdusere og flytte sammen nå. Både fordi forholdet er så ferskt og kanskje mest fordi det er så kort tiden du og pappaen til barna gikk fra hverandre.

Kanskje begynne å finne på ting sammen med kjæreste og barna til sommeren, se an hvordan det går og vurdere om det er riktig å flytte sammen over nyttår igjen. Det er det absolutt tidligste jeg ville ha syntes var greit for min egen del. 

Men det skal sies; x-en min traff ei dame cirka 6 mnd etter at vi flyttet fra hverandre, introduserte barna for henne 6 uker etter, og de flyttet sammen 4 mnd etter de møttes. Jeg var mildt sagt skeptisk  Det er nå 3 år siden og de holder fortsatt sammen. Kjempedame, som har veldig god kontakt med barna våre. Hun er en berikelse i våre liv!

Så jeg skal ikke være for bastant i meningene mine her 😉 

Anonymkode: f7b30...fd3

[AnonymBruker]

Stakkars unger

Hvorfor kan du ikke fokusere på barna dine og ha en kjæreste du koser deg med uten at denne må involveres i livet deres så brått og så omfattende?

Du skal flytte sammen med en omtrent ukjent mann, jo.

Anonymkode: 334cf...d70

[AnonymBruker]

On 1/18/2019 at 9:49 AM, AnonymBruker said:

det er ikke alltid slik at det å treffe "den rette flere ganger" er negativt.

I ditt tilfelle fikk det jo svært negative konsekvenser for deg og barna dine/deres.

Anonymkode: 334cf...d70

[mintgrønn]

Leste tilbake noen meldinger jeg skrev til ei venninne for 1.5 pr siden. Skrev at at jeg trodde jeg hadde møtt drømmepartneren og alt var såå fint og fantastisk. Vel, her sitter jeg nå. Singel. Var ikke så fantastisk allikevel, vi var sammen i et år. 

Poenget mitt er at alt ser fint ut i starten men du har barn å tenke på. Du kan ikke bare hoppe ut i noe nytt så raskt og det er slettes ikke sikkert at denne mannen er drømmeprinsen din neste måned. Bli kjent med han først før du introduserer ham som kjæreste til barna dine. 

[AnonymBruker]

1 år før man introduserer en ny kjæreste. Flytte sammen er helt fyfy etter 2 måneder. Fant forskning engang på at barn av alenemødre var mer utsatt for overgrep, mye fordi noen mødre flytta kjapt inn med en ny mann.

Anonymkode: 1709d...20a

[AnonymBruker]

Ts, 

Jeg var i en lik situasjon som deg, jeg var som din kjæreste. Møtte ei dame med to barn, samme alder på hennes barn som på dine, og hun hadde nettopp gjort det slutt med barnefaren. 

Vi ble forelsket og det var virkelig ikke planen. Vi ble kjærester likevel og pleiet forholdet når barna sov eller var hos faren. Innimellom kom jeg innom som venn mens barna var der. 

Pga økonomi flyttet vi sammen etter 1,5 år. Dette var alt for tidlig syns vi, men vi gav hverandre et løfte på at dette MÅ gå bra og at vi må gjøre ALT for å fikse ting om vi begynner å slite. Verken jeg eller dama er flyktige mennesker som hopper fra den ene til den andre, og det var veldig atypisk oss å tilsynelatende være så ufornuftige som vi var. Følelser kan ingen rå over og følelsene våre var så sterke at vi mente at det både var riktig og verdt det. 

Vi hadde et viktig, felles mål, og det var at ungene måtte ha det bra. Du tuller ikke med unger i bildet. I ettertid må jeg si at ungene var ren terapi for oss. Vi dro på turer og diverse aktiviteter, vi koste oss hjemme med "kinotelt" etc, og resultatet ble en sterk og knyttet familie. 

Vi har vært sammen i over elleve år nå. 

Det er ikke lett eller gunstig å hoppe inn i noe nytt, og det tærer på et forhold. Man kan likevel gjøre dette på en ryddig måte, og det KAN funke om begge to gjør sitt beste og setter ungene først. 

At du, ts, har et ryddig og fint samarbeid med eksen og at din nye mann tar han imot med åpne armer er også ekstremt viktig. 

At barna er så små er forresten en fordel. Jeg hadde ingen egne barn og la all min energi i bonusbarna. 3åringen trengte tid men 1åringen har løpt i armene mine fra første stund. Det gjelder å være tålmodig og ikke presse seg på. Vær en venn i begynnelsen og vær klar til å være nær dem når de selv ønsker det. Det at 1åringen ble glad i meg så fort var en stor fordel for 3åringen. Da kunne h*n se at jeg også var trygg å komme til eller spørre om hjelp. Høsten før vi flyttet sammen ble jeg introdusert som kjæreste. Det endret lite, men jeg brukte mer tid med ungene da. Fortsatt som venn. Jeg flyttet inn i deres hus så barna måtte ikke flytte på seg. Det var en stor fordel, og det at jeg flyttet inn reagerte de ikke på. Da tingene mine stod midt i stua spurte jeg hvor jeg kunne legge klærne mine for eks. Da tok de hver sin pose og skjøv de inn på soverommet. Utpakkingen av tingene mine ble en egen historie som 3åringen husker godt og som vi fortsatt ler og snakker om. 

I ettertid har vi fått et felles barn, men dette ventet vi veldig lenge med. 

Vår prosess startet veldig fort, men vi har passet på å roe oss og etablere oss som familie. I tillegg har vi funnet ro og glede i hus og hjem. Det var veldig fint å leve i dette noen år før vårt felles barn kom til verden. 

Hos oss er de 50/50. Barnefar er velkommen uansett når og vi spiser middag sammen innimellom. De hadde felles middag i starten uten meg men behovet for dette dabbet av etter noen år. 

Mange dømmer deg nord og ned, ts. Jeg vil gjerne være et eksempel på at det kan gå bra. Du skal bare vite det at det krever enormt med energi, raushet, åpenhet og kommunikasjon. Selvoppofrelse også. Ikke gjør dette med mindre du vet at det er 100% verdt det. Sett ungene først og hold igjen så lenge som mulig. Ikke tving frem relasjoner mellom barn og stefar. Ta tiden til hjelp. 

Anonymkode: 12c38...0cb

[AnonymBruker]

Oisann! Det gikk fort gitt!

Jeg må nesten spørre om hvor lenge var du innvolvert i denne nye mannen mens du fremdeles var sammen med far til dine barn? Man går ikke fra ett samboerskap til en ny kjæreste, som man ønsker å innvolvere barna i, så fort. 

Anonymkode: 78b02...a67

[Tiurleik]

Jeg synes også du skal vente. Barn trenger ro, stabilitet og tid til å fordøye sin nye livssituasjon. Det er en enorm omveltning og tapssituasjon at mamma og pappa ikke bor sammen lenger, å ta inn en ny mann i hjemmet deres så fort vil bli en ny svær omveltning. Selv om fyren er aldri så kjekk og grei, så vil det påvirke barnas hverdag i stor grad.

Og man setter ikke "økonomiske aspekter" over tryggheten til sine barn. 

Hvis dette er mannen i ditt liv så burde det ikke være noe problem å bare være kjærester et par år, uten å involvere ungene noe særlig. Selv barnløse folk bruker jo gjerne årevis på å bli samboere. Du har valgt å skille deg, det er et valg du har tatt for din egen del - nå er det på tide å sette ungene først, ikke ta enda et stort valg som har deg og din lykke i fokus.