Hvorfor er du deprimert?

[AnonymBruker]

Hvorfor er du deprimert? Og da snakker jeg ikke om å være litt trist og lei seg, men ordentlig depresjon med selvmordstanker osv

Anonymkode: 98a25...7c2

[AnonymBruker]

Har EUPF, og det har preget meg så lenge jeg kan huske. Har siden ungdommen hatt depressive perioder med selvskading. Det siste som trigget depresjonen min var at jeg mistet jobben grunnet nedbemanning. En tilstand som ble forverret ved påfølgende isolasjon. Har siden den gang, for fem år siden, kommet i fast jobb, men depresjonen er dypere enn noen gang. Kombinerer terapi med antidepressiva for å holde selvmordstanker og øvrig selvdestruktiv atferd i sjakk.

Mvh
En av de som sier det går bra hver gang h*n blir spurt på 35. året.

Anonymkode: ce552...1fe

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har EUPF, og det har preget meg så lenge jeg kan huske. Har siden ungdommen hatt depressive perioder med selvskading. Det siste som trigget depresjonen min var at jeg mistet jobben grunnet nedbemanning. En tilstand som ble forverret ved påfølgende isolasjon. Har siden den gang, for fem år siden, kommet i fast jobb, men depresjonen er dypere enn noen gang. Kombinerer terapi med antidepressiva for å holde selvmordstanker og øvrig selvdestruktiv atferd i sjakk.

Mvh
En av de som sier det går bra hver gang h*n blir spurt på 35. året.

Anonymkode: ce552...1fe

Hva er grunnen til at du også nå som du er i fast jobb er deprimert?

Anonymkode: 98a25...7c2

[AnonymBruker]

Sliter med kronisk utmattelsessykdom, har ingen venner eller noen å tilbringe tid med og er samtidig begrenset siden jeg har lav energi. Føler jeg ikke har fått til noe i livet. Har gjort det ene og det andre, men det blir bare feil. Jeg får ikke til noen av akseptene av livet "rett".

Anonymkode: 41a37...03a

[AnonymBruker]

Fordi jeg er svak psykisk og gir etter for depresjon. 

Anonymkode: 1cefa...78b

[AnonymBruker]

Fordi hele familien er ødelagt av sorg selvmord alkohol depresjon etc. Alt går i motbakke. Det psykiske stresset har gitt reelle sykdommer i tillegg som tar mye energi. Vet ikke hvordan jeg noensinne skal få det bra. 

Anonymkode: 96803...b25

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

holde selvmordstanker og øvrig selvdestruktiv atferd i sjakk.

Dette er sykt slitsomt i seg selv 😰

Anonymkode: 96803...b25

[VKM]

Har alltid vært det, men tror det ble verre etter endret familiesituasjon da jeg var barn. Vi flyttet til Norge og jeg følte meg så utilpass med språk og kultur og alle var jo venner fra før... så jeg var mye alene, spesielt på barneskolen som var verst. 

Har ikke blitt bedre, strengttatt bare blitt verre med årene. Det med tanker om at jeg er til bry og ikke verdt noe... det er slitsomt.

Endret 17. januar 2019 av VKM

[MollyJones]

Er ikke deprimert nå, og har ikke vært det på mange år, men var MYE deprimert i alderen 16 til 28. 

Forskjellen på nå og da: Jeg hater ikke meg selv lenger. Dagene er forsåvidt mye mer stressende og livet byr på mer trøbbel nå, men jeg har lært meg å ikke hate meg sjøl, og dermed takler jeg ting uten å bli deprimert. 

På den tiden jeg var deprimert hadde jeg nok pekt på eksterne grunner til depresjonen, men i ettertid ser jeg at den ekte grunnen til depresjonen lå inne i meg.

 

[AnonymBruker]

Har aldri følt på det at noen er glad i meg. Jobber og sliter 6 dager i uken. Mangel på kjærlighet har gjort at jeg har sløst med penger tidligere og derfor har en lang vei å gå for å bli gjeldsfri. Klarer ikke å fri meg fra tankekjør, dårlig samvittighet, klarer ikke å slappe av eller finne glede i noe som helst. 

Anonymkode: 073e1...cbd

[AnonymBruker]

Fordi jeg har en kjemisk ubalanse i hjernen. 

Anonymkode: 7c82c...2c2

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg har en kjemisk ubalanse i hjernen. 

Anonymkode: 7c82c...2c2

Det kan bli bittelitt bedre m bedre kosthold vitaminer urter trening etc ❤️

Anonymkode: 96803...b25

[AnonymBruker]

Akkurat nå, VKM skrev:

Har alltid vært det, men tror det ble verre etter endret familiesituasjon da jeg var barn. Vi flyttet til Norge og jeg følte meg så utilpass med språk og kultur og alle var jo venner fra før... så jeg var mye alene, spesielt på barneskolen som var verst. 

Har ikke blitt bedre, strengttatt bare blitt verre med årene. Det med tanker om at jeg er til bry og ikke verdt noe... det er slitsomt.

Hørtes trist ut å gå gjennom skolen uten venner. Har du ingen venner eller kjæreste idag da som får deg til å føle at noen bryr seg?

Anonymkode: 98a25...7c2

[VKM]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hørtes trist ut å gå gjennom skolen uten venner. Har du ingen venner eller kjæreste idag da som får deg til å føle at noen bryr seg?

Anonymkode: 98a25...7c2

Åh, jeg har fått et par gode venner og en kjæreste gjennom de siste årene. Så sånnsett går det bedre, men har litt de mørke tankene om at de egentlig ikke liker meg og da føler jeg at jeg ikke fortjener de.

[AnonymBruker]

Sammensatt greie. Mor med helseproblemer og som til tider har vært litt suicidal. En krevende far. Mistrivsel på jobben til tross for at arbeidsoppgavene er kjekke. Mest pga. miljøet og dårlige utviklingsmuligheter. Ikke et stort nettverk av venner (har et par gode nære venner men alle er jo opptatt med sitt). Ingen kjæreste, aldri hatt det. Ingen som bryr seg om meg. Alle skal bare ha og ha. Livet har stagnert, og jeg blir ikke yngre med årene (er 30).

Anonymkode: b3b6c...3e5

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvorfor. Det hele ble utløst av en episode på jobb i 1998, da jeg ble verbalt utskjelt og rakket ned på av en overordnet over telefonen. Det hun sa, satte dype spor i meg, og plutselig begynte jeg å se meg rundt som om alle egentlig hatet meg, de bare sa det ikke. Alle latet som de ikke hatet meg, liksom.

Depresjonen slo inn. I ett år gråt jeg meg i søvn hver kveld, etter at mannen hadde sovnet. Etterhvert lærte jeg meg å la være å grine, men depresjonen satt likevel tungt i meg. Fant ikke glede i noe som helst lenger. Kunne stå opp til en solskinns-sommerdag, trekke fra gardinene og se ut på klar blå himmel og sol, og alt jeg tenkte var: "Jeg vet jeg BURDE være glad for å se dette...." og så føltes alt bare beksvart.

Jeg gikk i fire år med dette før fastlegen en dag tok det opp med meg, fordi hun hadde sett tegnene så lenge. Jeg avfeide henne og gikk hjem. Men jeg gikk hjem for å lese meg opp på internett, og til min store gru kunne jeg svare ja på 9 av 10 spørsmål for kjennetegn på at man har depresjon.

 

Begynte med medisiner og gikk på det i noen år. Følte meg helt flat. Jeg gråt ikke lenger, men jeg lo ikke heller. Alt var bare flatt. Medisinene flater ut alle stemningsleier, ikke bare de triste. Så etter noen år sluttet jeg på medisinen, og gikk uten i noen år. Ble uføretrygdet i 2006.

Diagnosen min ble rettet til generalisert angstlidelse. 

Høsten 2018 begynte jeg på medisiner igjen, fordi jeg stadig hadde dager med nærmest anfall av angst og nesten panikk. Det hjalp veldig, men jeg merker at jeg igjen har begynt å "bry meg" mindre om ting. Blitt litt flatere, selv om det ikke er så ille som før. I tillegg har jeg gått opp 2-3 kg de siste par mnd, og jeg tror det er medisinens feil. Vektøkningen får ikke bli noe mer enn dette, for da slutter jeg.

Anonymkode: 4dfcb...433

[Elán]

Noe er muligens arvelig uten at jeg vet. Min morfar begikk selvmord. Min mor har slitt mye med depresjon. Ellers har jeg blitt mobbet fra barnehagealder til jeg var noen-og-tjue. Min far mobbet meg og tok ikke grep om situasjonen da jeg gråt hver gang jeg skulle tilbake til mamma, moren min drev med psykisk mishandling i flere år og drev flere år med omsorgssvikt fra jeg var nyfødt. Hun hatet meg da jeg ble født fordi jeg var en stor baby og fordømte meg fordi jeg ikke så ut som mine kusiner som er noen måneder eldre enn meg. Hun kastet meg ut hjemmefra og mange ganger inviterte hun meg til å flytte ut, uten å ta det steget å KASTE meg ut. I senere tid har hun ofte truet med selvmord, og én gang ringte jeg politiet fordi hun hadde låst døren, koblet av ringeklokken, slått av telefon og alt så det var umulig å få kontakt med henne. Min ekskjæreste sykeliggjorde meg og har begått overgrep på meg, var utro, var kontrollerende, og i tillegg til verbal mishandling (jeg er ingen engel selv, jeg drev også med verbal mishandling av han). Jeg har så å si ingen venner. Ingen jeg føler jeg kan kalle venn. Faren min bryr seg kun om sine to andre barn og sin kone. Øvrig familie har jeg ikke kontakt med.

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert fordi jeg aldri har hatt en eneste venn. Heller ikke en kjæreste. Så er ingen som bryr seg om meg det er bevist. Dere er heldig dere som i det minste har venner og noen å ringe til å prate og alt og ingenting og har noen å dra på kafe med eller kino, det er jo livet liksom

Anonymkode: 98a25...7c2

[BlackCloud]

Det er mange grunner, men jeg vil si at mitt angsthelvete, mine spiseforstyrrelser og min ensomhet er de fremste grunnene. 

[AnonymBruker]

Hovedsakelig grunnet traumer som medfører både depressive symptomer, mye angst og mer. I tillegg har jeg en antakelse om at jeg kan være sårbar for at det er genetisk, da jeg har en forelder med tilbakevendende depresjoner. 

Anonymkode: 745e1...0bd