Plutselig panikkanfall :-(

[AnonymBruker]

Skulle hjem fra ferietur for noen uker siden og bussen skulle hente oss på hotellet. Satt meg i bussen med familien og fikk plutselig tanker om at det var trangt, lite luft, mye folk og at jeg måtte ut. Bussen begynte å kjøre og jeg tenkte at jeg må ut av bussen. Lukket øynene, pustet også ble tankene herregud tenk om hele bussen må stoppe pga meg, så flaut. Jeg kan ikke det.... Enda verre panikk. Sa ikke noe til familien, kløp meg i benet for at det skulle være vondt, forsøkte å høre på musikk og lydbok. Klarte å "ta meg sammen" og vi kom til flyplassen. Gikk greit på flyplassen. Men....

Samme skjedde når vi kom inn på flyet og ventet til vi skulle lette. Helt panikk, plutselig og tanker om at jeg måtte av, ut, få luft. lukket øynene, pustet, prøvde ikke se på alle rundt meg. Datteren min lurte på om det var noe galt og jeg sa bare at jeg var litt trøtt. 
Total panikk innvendig. Varte lenge etter vi hadde lettet og da hadde vi stått på bakken en stund allerede. Gikk over etter hvert og jeg avledet meg selv og tankene med å se film helt til vi skulle av.

HVA SKJER???? Har opplevd noe liknende en gang før og da satt jeg i et møte (ikke med veldig mange) og fikk plutselig over meg at jeg måtte ut, ble tungpustet, redd, kaldsvettet. Tok meg sammen da også, men hva er dette og hvorfor? 

Jeg har alltid elsket å reise og kost meg masse både på buss og fly, men nå fikk jeg totalt panikk. Skal ut å fly igjen i mai og er redd for at dette kan skje igjen. Hva kan jeg gjøre 😞 

Anonymkode: 29f7a...7fa

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skulle hjem fra ferietur for noen uker siden og bussen skulle hente oss på hotellet. Satt meg i bussen med familien og fikk plutselig tanker om at det var trangt, lite luft, mye folk og at jeg måtte ut. Bussen begynte å kjøre og jeg tenkte at jeg må ut av bussen. Lukket øynene, pustet også ble tankene herregud tenk om hele bussen må stoppe pga meg, så flaut. Jeg kan ikke det.... Enda verre panikk. Sa ikke noe til familien, kløp meg i benet for at det skulle være vondt, forsøkte å høre på musikk og lydbok. Klarte å "ta meg sammen" og vi kom til flyplassen. Gikk greit på flyplassen. Men....

Samme skjedde når vi kom inn på flyet og ventet til vi skulle lette. Helt panikk, plutselig og tanker om at jeg måtte av, ut, få luft. lukket øynene, pustet, prøvde ikke se på alle rundt meg. Datteren min lurte på om det var noe galt og jeg sa bare at jeg var litt trøtt. 
Total panikk innvendig. Varte lenge etter vi hadde lettet og da hadde vi stått på bakken en stund allerede. Gikk over etter hvert og jeg avledet meg selv og tankene med å se film helt til vi skulle av.

HVA SKJER???? Har opplevd noe liknende en gang før og da satt jeg i et møte (ikke med veldig mange) og fikk plutselig over meg at jeg måtte ut, ble tungpustet, redd, kaldsvettet. Tok meg sammen da også, men hva er dette og hvorfor? 

Jeg har alltid elsket å reise og kost meg masse både på buss og fly, men nå fikk jeg totalt panikk. Skal ut å fly igjen i mai og er redd for at dette kan skje igjen. Hva kan jeg gjøre 😞 

Anonymkode: 29f7a...7fa

Du har kanskje angst. Oppsøk fastlege 

Anonymkode: 5c444...1af

[AnonymBruker]

Er det noen her som har angst og kan relatere seg til opplevelsen min? Hva kan man evt. gjøre når slike situasjoner oppstår? Er det noe beroligende man kan få fra lege som fungerer der og da? Det var fryktelig skummel opplevelse. 

Anonymkode: 29f7a...7fa

[AnonymBruker]

Gå til fastlegen din så vil du få angstdempende. Det hjelper deg, om du skulle komme i denne situasjonen igjen. 

Anonymkode: 5e2a6...0e1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Gå til fastlegen din så vil du få angstdempende. Det hjelper deg, om du skulle komme i denne situasjonen igjen. 

Anonymkode: 5e2a6...0e1

Nei, feil. Ved kun to anledninger vil legen ikke gi ut medisiner. Det gjorde ikke min. Med "mild angst" skal det tilbyes lavterskel tilbud, eller samtaleterapi.

Og ja, jeg har angst. En pille løser ingenting. 

Les deg opp på angst og øv på pusteteknikk. 

Anonymkode: 5c444...1af

[AnonymBruker]

Har opplevd det samme, jeg ser på det som panikkangst for i etterkant kan jeg fint tenke at det som skjedde i det øyeblikket var ikke farlig, du hadde full kontroll etc. Men ja, har opplevd det et par ganger når jeg kjører blant annet og det kommer helt plutselig. På fly har jeg opplevd det mens vi er i luften (har ikke flyskrekk, digger letting og landing), men plutselig slår det helt ut og det er av typen; fy faen tenk om understellet av flyet faller av, under meg et det bare luft! Ingenting hjelper føles det ut som, men jeg lærte meg å tenke; dette er et anfall, hva er du redd for. Tell til ti sakte. En pust, to pust, tre pust etc. 

 

Anonymkode: f4b92...ffa

[AnonymBruker]

Har vel egentlig ikke noe tips til hva man kan gjøre der og da annet enn at man kan prøve å fokusere på å puste godt inn med nesen ut med munnen, og prøve tenke at dette er ikke farlig. Slik tankekjør ved panikkangst er vanlig og vanskelig komme seg ut av ja.

Jeg har bare opplevd slik bare en gang heldigvis. Var rundt 15 år på vei til skolen. Måtte stå som sild i tønne på bussen presset mot vinduet i midtgangen. Ble vanskelig å puste. Klam i hendene og kaldsvettet. Synet svartnet og kunne ikke se selv med øynene åpne. Jeg kjempet meg gjennom det og svimet ikke av.

Liker å tenke at jeg kom styrket ut av det og mulig derfor jeg aldri har opplevd et så stort anfall igjen.

 

Anonymkode: eef5c...853

[AnonymBruker]

Takker for tips, dette var så sykt ubehagelig og jeg ble skikkelig redd. Jeg har flydd så utrolig mange ganger i mitt liv og bare kost meg. Men nå fikk jeg for meg både på buss og fly at det var for mye folk, lite luft og fikk total panikk. Det var jo ikke tilfelle, så fatter ikke hvor det kom fra 😞 Forsøkte å puste og fortelle meg selv at dette bare var tanker som ikke stemte, men det tok lang tid før jeg klarte å slappe av. Det verste er jo om jeg hadde satt hele flyet i beredskap for at jeg måtte av. Herregud for en grusom tanke... 

Anonymkode: 29f7a...7fa

[AnonymBruker]

Hvis du har opplevd dette to ganger nå og en gang tidligere så bør du ta tak i det med en gang ellers så er angstspiralen i gang. Har det skjedd noe spes i livet ditt nå som gjør at dette plutselig kom? 

Jeg hadde mitt første angstanfall som ungdom og tok tak i det altfor sent så jeg er angstsyk på snart 30 året fordi jeg ikke greier å ordne opp i det som skaper angsten min. 

Anonymkode: 9680a...a64

[AnonymBruker]

På 16.1.2019 den 15.49, AnonymBruker skrev:

Nei, feil. Ved kun to anledninger vil legen ikke gi ut medisiner. Det gjorde ikke min. Med "mild angst" skal det tilbyes lavterskel tilbud, eller samtaleterapi.

Og ja, jeg har angst. En pille løser ingenting. 

Les deg opp på angst og øv på pusteteknikk. 

Anonymkode: 5c444...1af

Bare tull. Fikk tabletter på første forsøk, etter jeg hadde stresset på en flytur.

Anonymkode: 0e908...199

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre nå er å oppsøke lignende situasjoner! Ut å ta buss, trikk, t-bane, tog. Skriv i en notisbok hva du tror vil skje, hva som er det verste som kan skje og ta den med. Skriv hva du føler mens du er i situasjonen om du klarer, og skriv når du er hjemme igjen hvordan du føler det gikk i forhold til hva du forventet. 

Dette er angst, i hode ditt, og ikke farlig, bare veldig ubehagelig. Hva tenkte du på før disse tankene kom? Hadde du kanskje drukket for mye kaffe den dagen, så det kan ha vært med på å utløse det? Et glass vin for mye kvelden før? Det er mye som kan spille inn, så nå er det å bli kjent med hva og hvorfor. Litt som å sykle. De første gangene var det skummelt, og man er redd for å velte, men etterhvert når man har gjort det nok ganger klarer man det uten å være redd. 

Anonymkode: cd334...d29

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst, og panikkanfall, siden jeg var 15-16 til starten av 20-årene. Får det fortsatt av og til, men svært sjeldent.

Men av og til skal det ingenting til før anfallet slår til, så det er ikke nødvendigvis pga. angst for noe spesifikt i seg selv. Av og til kan man være redd for selve panikkanfallet, som igjen blir en ond spiral der man får panikkanfall fordi man er redd for å få panikkanfall.

Hos meg kan det være nok at jeg får én tilfeldig, forbigående tanke i hodet, som f.eks. "tenk hvis jeg ikke kommer meg ut". Som oftest kommer og går disse tankene før jeg rekker å reagere. Men en ytterst sjelden gang henger den seg fast. Det er DA jeg må være flink til å holde meg selv rolig og tenke rasjonelt.

For da begynner pusten min å gå fort. "Får jeg nok luft? Herregud, dør jeg??" Så slår hjertet mitt fortere. "Får jeg hjerteinfarkt? Ser andre at jeg har panikk? Hva skal jeg si?" Også føler jeg meg svimmel og/eller blek. "Svimer jeg av nå? Så pinlig, hva skal jeg si? Hva vil de si? Ser de at jeg er blek? Kommer jeg til å dumme meg ut?"

Da er det en ting jeg MÅ minne meg selv på: sånne angstanfall/panikkanfall er IKKE farlig. Kroppen min gjør det den tror den må gjøre for å beskytte meg. Grunnen til disse anfallene stammer fra laaangt tilbake i tid, når vi plutselig møtte på rovdyr i skogen og måtte enten sloss eller rømme. Adrenalinet pumpes gjennom kroppen så vi kan overleve dette farlige møtet, noe som igjen fører til ubehagelige opplevelser både fysisk og psykisk for oss - men som vi ikke hadde tenkt over hadde vi faktisk stått ovenfor en brølende bjørn.

Så for meg har det hjulpet masse å lære alt jeg kan om panikkanfall. Hvorfor vi får det, hvordan det fungerer, hvor lenge det vanligvis varer, hvordan en kan komme seg gjennom.

Den måten jeg liker best hvis jeg først kjenner at jeg har fått et fullt panikkanfall er å tenke "jaja, la oss gjøre dette. Nå skal jeg bevise deg (kroppen/hodet mitt) at vi ikke er i fare". Så slapper jeg helt av og puster rolig og dypt. Hvis jeg kan, lukker jeg øynene. Jeg prøver å slappe av i hver muskel i kroppen. Jeg sier til meg selv at jeg trenger ikke å løpe. Jeg trenger ikke å sloss. Jeg ser rundt meg og overbeviser meg selv at jeg ikke er i fare. Også venter jeg. Mens jeg puster rolig. "Snakker" trøstende til meg selv, og sier at dette er straks over og at det fortsatt ikke er farlig. Man kan ikke dø av panikknafall.

En annen måte jeg tenker på er at jeg prøver å se på det som en liten opplevelse. Kroppen min lever! Den fungerer! Den vil overleve, den vil sloss, og i bunn og grunn er det fantastisk. Den vil holde meg i livet, der den pumper adrenalinet gjennom hele meg! Så javel, la oss late som vi skal sloss. La oss late som vi skal flykte. Vi skal selvsagt ingensteder, vi skal sitte/stå akkurat her, men prøv å KJENN godt etter og la følelsen av panikkanfallet komme - for så å dra igjen. Den drar alltid like fort som den kom, så det er ikke noe å gruble over tenker jeg.

Anonymkode: 86e5c...3b2

[AnonymBruker]

Jeg glemte å si at jeg er enig i at du må oppsøke lignende situasjon igjen snarest.

Du må vise deg selv at dette ikke var et farlig sted, og at ubehaget du kjente på ikke var farlig - eller hadde en grunn til å være der. Ta gjerne med noen som vet hva du har gått gjennom, og hvorfor du oppsøker dette stedet igjen, sånn at du har noen å støtte deg på liksom.

Og prøv en av de teknikkene jeg foreslo, eller andre teknikker hvis du heller vil prøve det! Bare hold deg rolig, for det er ikke farlig selv om det er ubehagelig.  

Anonymkode: 86e5c...3b2

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode råd og tips, det skal jeg huske og prøve på neste gang dette skulle skje. Håper det ALDRI skjer igjen, for det var en helt forferdelig opplevelse. Jeg tenkte akkurat de tankene du sier "anonym" og da blir man bare enda mer engstelig og hjertet slår enda fortere og pusten blir enda mer hyper. Skal forsøke meg på tog/buss å se om det skjer igjen. Høres så vanskelig ut å berolige seg selv når hele kroppen er i total panikk, men jeg skal prøve 🙂 

Anonymkode: 29f7a...7fa