Identitetskrise etter mobbing

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvem jeg er. Konstant på søken etter bekreftelse og uhyre opptatt av hva andre tenker om meg. Redd for å drite meg ut når jeg er på jobb, redd for at andre skal tenke at jeg er rar, dum, teit.. kan analysere hva jeg har sagt og gjort i flere timer.. og jeg tror det stammer fra at jeg ble mobbet i store deler av barneskolen til vgs. Jeg er 25 år nå, har noen få gode venner men ikke nok til å feire bursdagen min eller arrangere vors for eksempel. Jeg lurer på om jeg har så få venner fordi jeg faktisk er rar, stygg og dum som mobberne sa... tenker så lavt om meg selv, vet ikke hvordan jeg skal føle meg bedre. Å gå til psykolog gjorde bare tankegangen verre og mer intens.

Er det noen som kjenner seg igjen, som har blitt mer selvsikker og "funnet" seg selv igjen? 

Anonymkode: 1fd40...a53

[AnonymBruker]

Hei, det du beskriver er veldig normal reaksjon og tankegang etter mobbing. Jeg har definitivt funnet meg selv igjen, fungerer på alle plattformer unntatt jobb, hvor jeg sliter med å småprate og er fryktelig anspent siden jeg har forhåndsdømt mine kollegaer som noen som ser gjennom meg og ser ned på meg. Selvoppfyllende profeti. 

Til gjengjeld er jeg så klar over alt dette at jeg vet jeg hadde vært en godt likt person om jeg hadde slappet av og vært meg selv. Kan du si det samme? For det er nok realiteten hos deg også. Man støter folk bort ved våre holdninger, de merkes bedre enn du tror. Og litt lettere blir det med alderen faktisk. Jeg er bedre nå som jeg er 30 enn da jeg var 25, det har vært en gradvis bedring. Men du må jobbe for det i form av at du må utfordre deg selv litt.

Forsøk å ta litt mer initiativ med andre i samtaler, selv om det er ubehagelig.

Tenk at problemene sitter i ditt hode, andre tenker ikke noe stygt om deg, men dine erfaringer og holdninger skjuler den jenta du kan være. Du ble ikke født som en nevrotisk jente med dårlig selvtillit, det er deg påført, og det er ikke din feil. Unn deg å senke skuldrene og se at verden ikke går under om du forsøker å ta litt plass. Du fortjener like godt som andre å ta plass, du er ikke annerledes eller mindreverdig selv om tankene dine forteller deg det. En gjeng drittsekker fra fortiden skal ikke definere din fremtid som stygg og asosial. Med tiden vil du forhåpentligvis gi litt mer f i hva folk tenker. Grunnen til at du har de tankene du har (er jeg stygg, rar, hva tenker folk om meg nå, driter jeg meg ut?? ++) er fordi det er et forsvarssystem som hjernen din har bygget opp, en gang i tiden var det «fare på ferde» om du tok plass, men dette forsvarssystemet kan brytes ved å bryte ut av gamle tankespor. Se hva som skjer om du senker skuldrene og prater selv om det er ubehagelig. Se hva som skjer om du driter deg ut, er det egentlig så farlig? Betyr det egentlig noe? 

Her om dagen mistet jeg et syltetøyglass på butikken så det knuste i tusen knas, og jeg kjente det brant i ansiktet mens jeg ville synke ned i jorden. Forsøkte da å tenke, ofrer andre dette en tanke etter de har kommet hjem, og betyr det noe for meg hva de tenker? Nei, det spiller faktisk ingen rolle. For 10 år siden hadde dette med syltetøyglasset ødelagt dagen min og mer til. Håper innlegget ga litt mening, og fikk deg til å tenke litt. Husk også at mange som virker trygge på seg selv er usikre på innsiden de også. Og du fortjener å ha et godt liv med gode venner. 

Anonymkode: f68e5...757