AnonymBruker Skrevet 13. januar 2019 #1 Skrevet 13. januar 2019 Noen som opplever at de mister empati i takt med hvor ille depresjonen blir? Jeg har vært syk av depresjon i en god del år, men i løpet av de siste 2-3 årene har jeg forandret meg noe enormt. Tidligere var jeg en veldig empatisk, godhjertet person som var glad i å utøve omsorg. Jeg brydde meg om alle, satte alle først og det var viktig for meg at andre følte seg bra... Jeg var kjempe god til å gi komplimenter, og var generelt en god person... Men slik er jeg ikke lenger. Har blitt en grinete, superdepressiv drittkjerring som ikke bryr seg om andre enn seg selv. Nylig var det noen i nær familie med kjæresten som døde, og jeg klarer ikke føle sorg eller empati ovenfor hverken kjæresten eller familien. Jeg tenker stakkars, må være vondt å miste en av sine nærmeste, men det berører meg ikke i det hele tatt. Første jeg tenkte når jeg hørte om dødsfallet var at pokker, nå må jeg i begravelse. I begravelsen gråt jeg ikke og følte meg veldig utenfor, som om jeg ikke var til stede mentalt. Syns dette er ekkelt og jeg føler det ikke er meg.. Jeg klarer ikke syns synd i andre og ja. Bryr meg ikke om å spørre andre hvordan det går, om jeg merker at en kollega er litt lei seg så sier jeg ikke noe. Om noen hinter til at jeg skal spørre om en spesifikk ting så gjør jeg det ikke selv om jeg tar hintene. Det eneste jeg fortsatt har dyp empati for er dyr. Men når det kommer til mennesker svinner det hen fortere enn svint.. Jeg drømte om å bli sykepleier og har jobbet i eldreomsorgen i mange år, men jeg begynner bare å like jobben min mindre og mindre for hver dag som går. Den er ikke givende lenger føler jeg, og jeg fokuserer kun på det negative. Noen andre som har lignende erfaringer? Hva om jeg slutter å bry meg om andre? Jeg tror jeg er på ganske god vei allerede... Anonymkode: 372e7...0d4
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #2 Skrevet 14. januar 2019 Jeg er lik, har tilnærmet null empati for noe nå. Jeg bryr meg ikke, det spiller jo ingen rolle.. Usikker på om det kommer av selve depresjonen, eller andre diagnoser.. Anonymkode: 299e0...e1a
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #3 Skrevet 14. januar 2019 Tar du medisiner? De kan gjøre deg flat og få deg til og slutte og bry deg. Mannen min ble så nedbrutt av Cipralex at han ikke engang brydde seg om seg selv. Anonymkode: 851ae...40b 4
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #4 Skrevet 14. januar 2019 Jeg har det delvis likt. Jeg har mistet interesse for omverden, jeg blir ikke rørt og kjenner det ikke i meg når noen rundt meg har det vanskelig. Bortsett fra når det gjelder det å være mor, men jeg er ikke så engasjert som jeg en gang var. Ofte er det bare et ork følelsesmessig.. Men jeg spør likevel andre hvordan det går, lytter hvis noen åpner seg opp for meg (noe som ikke er like ofte lenger da de nok tenker det blir for dumt å klage over sine ting med tanke på hvor alvorlig syk jeg er og hvor mye jeg sliter på alle områder), trøster hvis det er behov for det (dette har jeg aldri likt, men jeg har problemer med fysisk omsorg i form av berøring) osv. For selv om jeg ikke greier å føle det lenger, så vet jeg jo at jeg egentlig bryr meg. Jeg vet det er sykdommen som tar fra meg disse følelsene, så jeg opptrer slik jeg skal for jeg vil jo at de skal ha det bra. Dessuten så har de mistet meg så mye til sykdom at noe prøver jeg å holde i gang selv om det ikke er like naturlig lenger. Jeg tenker at hvis jeg skulle sluttet å gjøre disse tingene så hadde forholdet mitt til de få jeg har i livet mitt blitt enda mer distansert. Anonymkode: 49378...1ac
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #5 Skrevet 14. januar 2019 Har du dyr selv? Kjæledyr hjelper mot depresjon. Høres ikke godt ut for deg å ha vært syk i mange år. Det er mulig å komme ut av en depresjon! Det er FANTASTISK på andre siden!❤ Anonymkode: b00d1...e52 1
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #6 Skrevet 14. januar 2019 Har sett at folk endrer personlighet på antidepressiva. Men ja, man kan nok ha mindre energi til å føle empati med folk når man har vært deprimert lenge, merker det selv (tar ikke antidepressiva). Anonymkode: 5b05e...d46 1
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #7 Skrevet 14. januar 2019 Jeg har andre psykiske utfordringer, men har også sluttet å bry meg. Orker ikke være med folk som skal snakke om hvor fælt livet er akkurat nå, henger bare med de som tuller og vil ha det arti. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for det eller tenker at jeg burde skjerpe meg. Det er min livssituasjon akkurat nå, og siden jeg har gitt så mye av meg selv tidligere så fortjener jeg forståelse for dette akkurat nå. Om det blir for ille for folk i lengden så er det greit, de kan trekke seg unna om de vil. Men jeg tolererer ikke klaging på hvordan jeg er, så lenge jeg ikke er direkte stygg med folk. Du trenger å fokusere på deg selv, og det er greit. Du kommer deg ut av det du og, og kan igjen gi av deg selv når det skjer. Støtter forresten ikke forslaget om å få seg dyr for å bli friskere, det er helt avhengig av hvordan du klarer å ta vare på det. Ei katt kan leve i 18 år, og skal ha mye oppmerksomhet og trening i starten. Anonymkode: 062c9...c64
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #8 Skrevet 14. januar 2019 Likegyldighet, apati. Er nok veldig vanlig forsvarsmekanismer hjernen tyr til for å beskytte seg mot det som er vondt. Jeg er slik når det gjelder folk og situasjoner med mennesker i det virkelige liv. Men kan bli veldig lett rørt og trist av musikk, scener i film og serier. Tror ikke det er slik at man mister evnen til å bry seg. Man bare blir psyk og det må behandles, som en annen konkret skade eller sykdom i kroppen må behandles. Anonymkode: c4e99...1e3
Gjest Kjærlighetsbarn98 Skrevet 14. januar 2019 #9 Skrevet 14. januar 2019 Det er nok normalt det du beskriver. Personlig så merker jeg det helt motsatte- jo vondere jeg har det jo lenger strekker jeg meg for andre for å beskytte dem mot vonde ting (projisering)
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #10 Skrevet 14. januar 2019 Går ikke på antidepressiva, men vært syk i en del år. Kjæledyr vurderer jeg. Men redd jeg ikke får tid til dyret... TS Anonymkode: 372e7...0d4
Becka Skrevet 14. januar 2019 #11 Skrevet 14. januar 2019 Husk at det er depresjonen som "snakker" for deg på et vis.. Og jeg kjenner meg igjen. Men jeg er ikke følelsedød, bare blitt en egoist. Dvs, når jeg har det så vondt, så blir jeg bare en kald fisk som vil være i fred på en side, men så er det også en del av meg som roper om hjelp. Men like fullt, er det jo meg selv det handler om. Jeg søker gjenkjennelse i andre, og er egentlig glad i å hjelpe andre, men jeg undrer jo på om det bare er en del av å hjelpe meg selv. Så jeg tror TS, at det ligger i deg, dypt der inne, forsatt. Men du er deprimert. Og det er gått "såpass" tid, at du kanskje er sliten, lei og orker derfor ikke bry deg om noe(n). Jeg tror empatien kommer tilbake, når du er bedre. Kjente igjen veldig det med empati for dyr. Dyr er jo nesten det eneste som kan få meg til å gråte. Men en ting er, som noen skrev her, at dette er muligens en måte å beskytte seg på også. Grunnen til at jeg tror det, er fordi noen, har kanskje såvidt ved et par anledninger fått meg til å gråte, nesten. ( for.eks i en terapi time. ) Så det er noe der, men kanskje jeg ikke tør å få det helt ut? Det er bare en tanke jeg ikke vet ennå....
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #12 Skrevet 14. januar 2019 Ja. Det kan stemme. Men jeg fikk ganske mye refs her inne en gang jeg påsto at det var normalt for deprimerte å miste empati (fordi man jo tappes for andre følelser) og at jeg så på selvsentrerthet som en forholdsvis stor del av depresjonens sykdomsbilde. Man mister jo nettopp ofte synet for omverdenen. Anonymkode: 2c04a...3cd
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #13 Skrevet 14. januar 2019 8 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ja. Det kan stemme. Men jeg fikk ganske mye refs her inne en gang jeg påsto at det var normalt for deprimerte å miste empati (fordi man jo tappes for andre følelser) og at jeg så på selvsentrerthet som en forholdsvis stor del av depresjonens sykdomsbilde. Man mister jo nettopp ofte synet for omverdenen. Anonymkode: 2c04a...3cd Etter samtale med psykologen i dag så fikk jeg vite at det er normalt. Er bare jeg som har nådd et nytt stadie som jeg ikke har vært på før. Anonymkode: 372e7...0d4 1
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #14 Skrevet 14. januar 2019 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Etter samtale med psykologen i dag så fikk jeg vite at det er normalt. Er bare jeg som har nådd et nytt stadie som jeg ikke har vært på før. Anonymkode: 372e7...0d4 Det er trist å høre. Jeg vet hvordan det føles. Jeg har endelig kommet meg ut av det, og det gjør du også en dag. Banna bein, selv om det selvfølgelig ikke virker slik nå. Anonymkode: 2c04a...3cd
magikeren Skrevet 14. januar 2019 #15 Skrevet 14. januar 2019 Likegyldighet og distansering er veldig vanlig når man er deprimert. Det er en myte at alle ligger og griner når de er deprimerte, mange føler "ingenting" og blir apatiske og mister motivasjonsfølelse. Ofte er man sliten og har ikke ork til å bry seg 2
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2019 #16 Skrevet 14. januar 2019 Det du beskriver høres helt likt ut som min tankemåte for noen år siden da jeg var deprimert over en periode. Glad jeg kom meg ut av det, for når jeg tenker tilbake på den perioden, så setter jeg ekstra stor pris på hvor godt jeg har fått det nå. For min del hjalp det enormt å lufte tankene hos psykolog og "få det ut" og få hjelp. For meg hadde det vart rundt 4 år, men bedringstiden var snakk om måneder. Anonymkode: 9c255...65e
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå