Psykisk utstabil til tross for medisinering?

[AnonymBruker]

Jeg er medisinert med antidepressiva (for depresjon) og en liten dose antipsykotika (for uro og søvn). Før jeg ble medisinert med disse medikamentene var jeg innlagt på en akuttpost, etter at jeg begynte med medisiner så begynte jeg å fungere bedre og jeg har nå vært hjemme i over to måneder. Det som nå har skjedd er at jeg har blitt plutselig veldig urolig og ustabil. Humøret mitt svinger veldig og jeg går fra å ha gode tanker til å ha veldig vonde tanker.

Det er frustrerende å gå på medisiner som ikke fungerer tilstrekkelig. Så jeg lurer på om noen har opplevd det samme eller har noen anelse om hva det kan være eller hva jeg burde gjøre?

Anonymkode: 49c94...685

[AnonymBruker]

Borderline?

Hva du burde gjøre er jo avhengig av hvor ille det er og hvor mye av hverdagen din som blir påvirket.

Anonymkode: 05e07...da9

[AnonymBruker]

Jeg er ustabil uavhengig av medisiner. Antidepressiva har liten effekt på meg. Jeg trenger tett oppfølging for å holde meg sånn noen lunde i water. 

Går på to type antipsykotikum for uro, angst og søvn. Har gått på det i 1,5 år så vet i grunn ikke hvordan jeg hadde fungert uten. 

Jeg svinger nesten ukentlig. Nå er jeg inne i en depresjonsfase i tillegg så svinger ikke like mye som jeg pleier. Er for det meste nede. Så da øker den negative ustabiliteten i meg. Bruker fryktelig mye energi på å ikke handle etter det. 

Anonymkode: 9e2ea...e57

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Borderline?

Hva du burde gjøre er jo avhengig av hvor ille det er og hvor mye av hverdagen din som blir påvirket.

Anonymkode: 05e07...da9

Det kan hende. Jeg svinger ikke hele tiden og det er sjeldent utløst av noe konkret som har skjedd, men det kan vel kanskje fortsatt være borderline?

Anonymkode: 49c94...685

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ustabil uavhengig av medisiner. Antidepressiva har liten effekt på meg. Jeg trenger tett oppfølging for å holde meg sånn noen lunde i water. 

Går på to type antipsykotikum for uro, angst og søvn. Har gått på det i 1,5 år så vet i grunn ikke hvordan jeg hadde fungert uten. 

Jeg svinger nesten ukentlig. Nå er jeg inne i en depresjonsfase i tillegg så svinger ikke like mye som jeg pleier. Er for det meste nede. Så da øker den negative ustabiliteten i meg. Bruker fryktelig mye energi på å ikke handle etter det. 

Anonymkode: 9e2ea...e57

Leit å høre at du er i samme situasjon for det er et helvete å holde ut noen ganger. 

Kan jeg spørre om du har noen diagnose?

Anonymkode: 49c94...685

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Leit å høre at du er i samme situasjon for det er et helvete å holde ut noen ganger. 

Kan jeg spørre om du har noen diagnose?

Anonymkode: 49c94...685

Jeg har flere diagnoser. En av de er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type. 

Før jeg fikk den diagnosen ble jeg diagnostisert med bipolar lidelse type 2. Det ble etter hvert enighet i at det var personlighetsforstyrrelse som var riktig. Vet ikke helt hvorfor da jeg har oppspilte/hypomane perioder, men mest depressive. Det svinger en god del da så er vel kanskje at jeg svinger for fort. Har egentlig glemt å spørre hvorfor det ble til den ene framfor den andre. Kanskje fordi impulskontrollen er dårlig uansett om jeg er oppe eller nede? 

Samtidig manipulerer jeg ikke de rundt meg eller gjør ting mot meg selv for å "straffe" noen. Jeg går heller ikke fra å elske til å hate noen. Følelsene mine til de rundt meg er ganske stabile. 

Anonymkode: 9e2ea...e57

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har flere diagnoser. En av de er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type. 

Før jeg fikk den diagnosen ble jeg diagnostisert med bipolar lidelse type 2. Det ble etter hvert enighet i at det var personlighetsforstyrrelse som var riktig. Vet ikke helt hvorfor da jeg har oppspilte/hypomane perioder, men mest depressive. Det svinger en god del da så er vel kanskje at jeg svinger for fort. Har egentlig glemt å spørre hvorfor det ble til den ene framfor den andre. Kanskje fordi impulskontrollen er dårlig uansett om jeg er oppe eller nede? 

Samtidig manipulerer jeg ikke de rundt meg eller gjør ting mot meg selv for å "straffe" noen. Jeg går heller ikke fra å elske til å hate noen. Følelsene mine til de rundt meg er ganske stabile. 

Anonymkode: 9e2ea...e57

Man kan vel både ha borderline og bipolar om jeg har forstått det riktig?

Jeg var hos psykologen i dag og han sa at det kunne være både en personlighetsforstyrrelse (sannsynligvis borderline) og/eller en stemningslidelse (bipolar eller schizoaffektiv). Det endre med innleggelse på akuttpsykiatrisk, så forhåpentligvis kanskje vi finner ut av noe nå.

Jeg svinger ikke så ofte, men når jeg gjør det kjennes det ekstremt ut. I noen perioder  kan jeg svinge i løpet av en dag, men det er veldig sjeldent.

Jeg har også stabile relasjoner og føler at jeg har ganske grei mentaliseringsevne (noe jeg har forstått er dårlig hos de med borderline). Jeg tenker og reagerer som oftest, med mindre jeg er veldig langt nede, ganske rasjonelt. Jeg takler også avvisning relativt greit, det er ikke slik at hele verden min går under fordi en venninne må avlyse en avtale for eksempel. 

Sier ikke at det er slik for alle som har borderline diagnosen altså, er bare at ut i fra det som tidligere behandlere jeg har hatt har fortalt så er det veldig vanlig å reagere på den måten ved det som blir sett på som "avvisning" fra andre.

Anonymkode: 49c94...685

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Man kan vel både ha borderline og bipolar om jeg har forstått det riktig?

Jeg var hos psykologen i dag og han sa at det kunne være både en personlighetsforstyrrelse (sannsynligvis borderline) og/eller en stemningslidelse (bipolar eller schizoaffektiv). Det endre med innleggelse på akuttpsykiatrisk, så forhåpentligvis kanskje vi finner ut av noe nå.

Jeg svinger ikke så ofte, men når jeg gjør det kjennes det ekstremt ut. I noen perioder  kan jeg svinge i løpet av en dag, men det er veldig sjeldent.

Jeg har også stabile relasjoner og føler at jeg har ganske grei mentaliseringsevne (noe jeg har forstått er dårlig hos de med borderline). Jeg tenker og reagerer som oftest, med mindre jeg er veldig langt nede, ganske rasjonelt. Jeg takler også avvisning relativt greit, det er ikke slik at hele verden min går under fordi en venninne må avlyse en avtale for eksempel. 

Sier ikke at det er slik for alle som har borderline diagnosen altså, er bare at ut i fra det som tidligere behandlere jeg har hatt har fortalt så er det veldig vanlig å reagere på den måten ved det som blir sett på som "avvisning" fra andre.

Anonymkode: 49c94...685

Du høres litt lik ut som meg. 

Eller jeg er veldig styrt av følelsene mine. Når det tipper over forsvinner all fornuft og jeg feks skader meg, ruser meg, forsøker å ta livet mitt. Jeg har riktig nok fått mer kontroll over det nå, men det skjer fortsatt. Jeg har blitt flinkere til å sitte i ro og ikke reagere på sekundet slik at jeg noen ganger klarer å roe meg selv ned. I det siste har jeg blitt verre igjen så jeg bruker ekstremt mye energi på å stå i mot alt som stormer i hodet på meg. Det er ikke gode tanker for å si det slik. Jeg begynner å bli en fare for meg selv igjen og burde nok vært innlagt. 

Jeg har alltid en frykt for avvisning og tåler det dårlig, men jeg føler ikke at det at noen avlyser en avtale er avvisning. Jeg kan bli veldig skuffet og helt tom innvendig fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men ikke mer enn det. Derimot reagerer jeg overdrevent mye på det som ER avvisning. For eksempel en gang jeg ble avvist på forespørsel om innleggelse så raste hele verden og jeg endte med å drikke masse alkohol og skade meg selv. Jeg er dog usikker på om jeg reagerte slik fordi at det eneste "gode" verktøyet jeg hadde for å klare å stoppe meg selv var innleggelse, eller om det var anvisningen i seg selv. Kanskje en kombinasjon. 

Litt usikker på hva du mener med mentaliseringsevne? 

Jeg har gjort en del greier på impuls/påvirket av alkohol som ikke er sosialt akseptert. Evnen til å tenke over konsekvenser forsvinner når jeg når en viss sinnsstemning. Igjen noe jeg har blitt flinkere til, men som begynner å svikte igjen. 

Anonymkode: 9e2ea...e57

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du høres litt lik ut som meg. 

Eller jeg er veldig styrt av følelsene mine. Når det tipper over forsvinner all fornuft og jeg feks skader meg, ruser meg, forsøker å ta livet mitt. Jeg har riktig nok fått mer kontroll over det nå, men det skjer fortsatt. Jeg har blitt flinkere til å sitte i ro og ikke reagere på sekundet slik at jeg noen ganger klarer å roe meg selv ned. I det siste har jeg blitt verre igjen så jeg bruker ekstremt mye energi på å stå i mot alt som stormer i hodet på meg. Det er ikke gode tanker for å si det slik. Jeg begynner å bli en fare for meg selv igjen og burde nok vært innlagt. 

Jeg har alltid en frykt for avvisning og tåler det dårlig, men jeg føler ikke at det at noen avlyser en avtale er avvisning. Jeg kan bli veldig skuffet og helt tom innvendig fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men ikke mer enn det. Derimot reagerer jeg overdrevent mye på det som ER avvisning. For eksempel en gang jeg ble avvist på forespørsel om innleggelse så raste hele verden og jeg endte med å drikke masse alkohol og skade meg selv. Jeg er dog usikker på om jeg reagerte slik fordi at det eneste "gode" verktøyet jeg hadde for å klare å stoppe meg selv var innleggelse, eller om det var anvisningen i seg selv. Kanskje en kombinasjon. 

Litt usikker på hva du mener med mentaliseringsevne? 

Jeg har gjort en del greier på impuls/påvirket av alkohol som ikke er sosialt akseptert. Evnen til å tenke over konsekvenser forsvinner når jeg når en viss sinnsstemning. Igjen noe jeg har blitt flinkere til, men som begynner å svikte igjen. 

Anonymkode: 9e2ea...e57

Mentaliseringsevne er så vidt jeg har skjønt det ut i fra det psykologen har forklart evnen til å forstå (egne og) andres følelser og intensjoner. Så vidt jeg har forstått det så tillegger ofte de med borderline andre følelser og intensjoner de ofte ikke har fordi de "tolker alt i verste mening"

Jeg kjenner meg igjen i egentlig alt av det du skriver. 

Leit å høre at du ikke fikk innleggelse når du selv ba om det, var det på grunn av borderline diagnosen du ble avvist?

Jeg har hørt om mange som blir behandlet mindre bra av psykiatrien på grunn av at mange psykiatere mener at de med denne diagnosen ikke har godt av oppmerksomhet eller innleggelse dessverre. 

Det er snakk om at jeg kanskje har borderline, så jeg er litt redd for hvordan det blir for meg dersom jeg skulle få den diagnosen, selv om det burde bety at man får mer tilstrekkelig hjelp slik som det er med alle andre diagnoser. Leit psykiatrien ofte generaliserer de med borderline.

Anonymkode: 49c94...685

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mentaliseringsevne er så vidt jeg har skjønt det ut i fra det psykologen har forklart evnen til å forstå (egne og) andres følelser og intensjoner. Så vidt jeg har forstått det så tillegger ofte de med borderline andre følelser og intensjoner de ofte ikke har fordi de "tolker alt i verste mening"

Jeg kjenner meg igjen i egentlig alt av det du skriver. 

Leit å høre at du ikke fikk innleggelse når du selv ba om det, var det på grunn av borderline diagnosen du ble avvist?

Jeg har hørt om mange som blir behandlet mindre bra av psykiatrien på grunn av at mange psykiatere mener at de med denne diagnosen ikke har godt av oppmerksomhet eller innleggelse dessverre. 

Det er snakk om at jeg kanskje har borderline, så jeg er litt redd for hvordan det blir for meg dersom jeg skulle få den diagnosen, selv om det burde bety at man får mer tilstrekkelig hjelp slik som det er med alle andre diagnoser. Leit psykiatrien ofte generaliserer de med borderline.

Anonymkode: 49c94...685

Okei. Da har jeg kanskje sånn høvelig god mentaliseringsevne. Det er i alle fall sjeldent jeg misforstår andres intensjoner og er sjeldent i konflikt med andre. Annet enn min mor. Hun har jeg lett for å tolke mye mer negativ enn hun er. Så der kan jeg gå helt i lås. Og noen ganger skjønner jeg meg ikke på mine egne intensjoner da det ikke gir mening. Det er i forbindelse med selvdestruktivitet. 

Jeg får ikke innleggelse fordi jeg er i behandling for noe helt annet på et kollektiv som ikke er tilknyttet sykehus. Det er lav bemanning og de har ikke ressurser til å følge meg opp, så jeg blir gående og kverne på alt jeg sliter med, føler meg overlatt til meg selv (de to andre har ikke slike psykiske problemer og de får faktisk mer tid med de ansatte. Fordi de ansatte vet ikke hvordan de kan hjelpe meg). Så da jeg og ansatt dro til legevakten og jeg fikk nei så gikk jeg i bakken. 

Når jeg ikke er i behandling der så har jeg lavterskel på innleggelse fordi det går så dårlig hvis jeg ikke får hjelp til stabilisering når det blir ille. De forsøkte å unngå innleggelse på meg før dette lavterskelopplegget ble igangsatt og da var jeg inn og ut av sykehus likevel fordi jeg ble veldig ustabil og det å ikke ha det sikkerhetsnettet gjorde det verre. Da jeg fikk lavterskel ble det mye roligere innleggelser uteb tvang og uten noen dramatikk i forkant. Jeg fikk på en måte ansvaret for å kjenne etter når det begynte å tippe over igjen slik at jeg kunne be om innleggelse FØR jeg skadet meg, ruset meg eller verre. Det hadde veldig god effekt. 

Nå når jeg ikke har den ordningen så lenge jeg er her så har jeg begynt å falle veldig tilbake til både tanker og handlinger. 

 

Hvis du har diagnosen så er der bra du får den så du kan få rett behandling, men det er jo dessverre en veldig stigmatiserende diagnose. Jeg har hatt mange vonde møter med psykiatrien hvor jeg har blitt forhåndsdømt av mennesker som aldri har møtt meg før. Det har svekket mye av tilliten min til dem, men behandleren jeg har på akuttposten er veldig flink og hun klarer å motivere meg til å ta gode valg og stå i det vanskelige. Og å ta ansvar for meg selv. 

Jeg har kommet veldig langt i forhold til der jeg var. I to år var jeg mye mye mer innlagt enn hjemme. Likevel er det slik at i løpet av over to år er det lengste jeg har klart meg hjemme hos meg uten at noe har skjedd, tre uker. 

 

Anonymkode: 9e2ea...e57

[AnonymBruker]

Kjenner til flere som har blitt psykisk ustabile AV medisinering. Virker litt som et lotteri det der.

Anonymkode: 2840d...e93

[AnonymBruker]

På 12.1.2019 den 10.33, AnonymBruker skrev:

Okei. Da har jeg kanskje sånn høvelig god mentaliseringsevne. Det er i alle fall sjeldent jeg misforstår andres intensjoner og er sjeldent i konflikt med andre. Annet enn min mor. Hun har jeg lett for å tolke mye mer negativ enn hun er. Så der kan jeg gå helt i lås. Og noen ganger skjønner jeg meg ikke på mine egne intensjoner da det ikke gir mening. Det er i forbindelse med selvdestruktivitet. 

Jeg får ikke innleggelse fordi jeg er i behandling for noe helt annet på et kollektiv som ikke er tilknyttet sykehus. Det er lav bemanning og de har ikke ressurser til å følge meg opp, så jeg blir gående og kverne på alt jeg sliter med, føler meg overlatt til meg selv (de to andre har ikke slike psykiske problemer og de får faktisk mer tid med de ansatte. Fordi de ansatte vet ikke hvordan de kan hjelpe meg). Så da jeg og ansatt dro til legevakten og jeg fikk nei så gikk jeg i bakken. 

Når jeg ikke er i behandling der så har jeg lavterskel på innleggelse fordi det går så dårlig hvis jeg ikke får hjelp til stabilisering når det blir ille. De forsøkte å unngå innleggelse på meg før dette lavterskelopplegget ble igangsatt og da var jeg inn og ut av sykehus likevel fordi jeg ble veldig ustabil og det å ikke ha det sikkerhetsnettet gjorde det verre. Da jeg fikk lavterskel ble det mye roligere innleggelser uteb tvang og uten noen dramatikk i forkant. Jeg fikk på en måte ansvaret for å kjenne etter når det begynte å tippe over igjen slik at jeg kunne be om innleggelse FØR jeg skadet meg, ruset meg eller verre. Det hadde veldig god effekt. 

Nå når jeg ikke har den ordningen så lenge jeg er her så har jeg begynt å falle veldig tilbake til både tanker og handlinger. 

 

Hvis du har diagnosen så er der bra du får den så du kan få rett behandling, men det er jo dessverre en veldig stigmatiserende diagnose. Jeg har hatt mange vonde møter med psykiatrien hvor jeg har blitt forhåndsdømt av mennesker som aldri har møtt meg før. Det har svekket mye av tilliten min til dem, men behandleren jeg har på akuttposten er veldig flink og hun klarer å motivere meg til å ta gode valg og stå i det vanskelige. Og å ta ansvar for meg selv. 

Jeg har kommet veldig langt i forhold til der jeg var. I to år var jeg mye mye mer innlagt enn hjemme. Likevel er det slik at i løpet av over to år er det lengste jeg har klart meg hjemme hos meg uten at noe har skjedd, tre uker. 

 

Anonymkode: 9e2ea...e57

Så leit at du ikke får den hjelpen som du trenger, jeg håper at det ordner seg for deg. Det er vanskelig når man ikke får hjelp når man mest trenger det. 

Det høres veldig fornuftig ut å ha lav terskel for innleggelse, så kan man stoppe det før det går for langt. Det er jo langt mer hensiktsmessig. Dumt at du ikke har den ordningen ennå. 

Jeg har fylt ut SCID skjema (tror det var det det het) for å kartlegge personlighetstrekk og jeg scoret høyt på borderline, så det spørs om jeg ikke får den diagnosen etter hvert.

Jeg føler også at min behandler motiverer meg på den rette måten, og det å faktisk ta ansvar for seg selv føler jeg er veldig viktig, hvis ikke blir i alle fall jeg veldig lett avhenging av at noen andre har kontrollen for meg og det blir bare ennå vanskeligere.

Anonymkode: 49c94...685

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner til flere som har blitt psykisk ustabile AV medisinering. Virker litt som et lotteri det der.

Anonymkode: 2840d...e93

Hvordan ble de mer psykisk ustabil og vet du hvilke diagnoser de har?

Anonymkode: 49c94...685