Faller mellom stolene.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er litt frustrert over egen situasjon. 

Jeg har vært i behandling på en institusjon som er som et kollektiv i litt over tre måneder. Før dette har jeg vært inn og ut av akuttpsykiatrien pluss noen opphold på døgnavdeling på dps. 

Nå er situasjonen den at jeg får ikke oppfølgingen jeg trenger her. De har ikke nok ressurser for min problematikk og den siste måneden har jeg i grunn bare blitt dårligere for hver uke som har gått. 

Jeg har asperger syndrom, personlighetsforstyrrelser og tilbakevendende depressiv lidelse. 

Slik er situasjonen nå: I forrige uke ville institusjonen ha meg innlagt på akuttpost fordi jeg var så dårlig og ustabil. Svaret fra ambulant akutteam var at de var enige i at jeg trenger mer enn jeg får her, men siden jeg er innskrevet her så kunne jeg ikke akuttinnlegges. 

Nå har det vært et samarbeidsmøte og jeg skal henvises til døgnavdeling på psykiatrisk sykehus hvor jeg vil få tettere og mer spesialisert oppfølging. 

Behandler jeg har på akuttpost var dog usikker på om jeg kommer til å bli tatt inn fordi jeg er for syk/ustabil. 

Så alternativet blir da å skrives ut fra plassen jeg er på og klare meg med oppfølging jeg har hjemme som er kommunen, fastlegen og dps. 

Jeg skjønner ikke hvordan det kan forsvares at en person som er så dårlig at en trenger å være på institusjon hvor det er tett oppfølging og låste dører, kan få beskjed om at en er for syk og dermed ikke får plass? 

Det har jo vist seg gang på gang at jeg blir mer dårlig og ustabil når jeg skrives ut til hjemmet for tidlig. Typisk faller jeg helt tilbake fordi den framgangen jeg har gjort er ikke nok til at jeg holder meg oppe på egen hånd. 

Jeg trenger hjelp til å holde meg stabil nok over lang tid slik at jeg og behandler kommer i posisjon til å jobbe med alt som faktisk gjør meg så dårlig og ustabil. Det krever samtaler med behandler flere ganger ukentlig i tillegg til oppfølging av miljøpersonell. Det virker jo da mot sin hensikt at nåværende behandlingssted ikke kan gi meg det jeg trenger og plassen jeg søkes til avslår fordi jeg er for dårlig? 

Hva gjør man egentlig i et slikt tilfelle? Er jeg dømt til å være inn og ut av akuttpost og diverse framfor å få et mer langvarig og kompetent tilbud hvor jeg får rett behandling og tid til å bygge meg nok opp til å takle hverdagen? 

Ville det ikke være i alles interesse å få fikset problemene mine i såpass stor grad at jeg tåler overgangen fra institusjon til hjemmet og fortsetter å utvikle meg i positiv retning? Framfor at jeg er en plass i noen måneder, skrives ut og i løpet av et par uker blir like dårlig igjen for så å måtte starte på nytt igjen? Det blir en evigvarende sirkel som frarøver meg muligheten til å komme meg permanent på beina, som bruker masse ressurser i flere instanser i helsevesenet, tar opp plass som andre kunne fått når jeg er frisk og til slutt kommer dit at jeg blir gitt opp? Sett på som et håpløst tilfelle som ikke kan reddes, men som et evigvarende problem som stadig trenger brannslukking? 

Hva gjør man i slike tilfeller som dette? Ideelt sett trenger jeg døgnbemannet bolig over lang tid hvor jeg har støtte rundt meg når jeg trenger det og får være selvstendig når jeg klarer det. Dessverre er det lang ventetid på disse boligene og selv om jeg har fått innvilget rett til slik bolig så er jeg per nå såpass dårlig at det hadde blitt nødvendig med regelmessig innleggelse i psykiatrien likevel. Selv om det kanskje hadde blitt sjeldnere enn ellers. 

Det lengste jeg har gått uten innleggelse av noen form de tre siste årene, er tre uker. 

Noen som har erfaring med slikt som dette? 

Jeg ønsker hjelp, men opplever å falle mellom stolene. Akkurat nå er jeg visstnok ikke syk nok til akuttpsykiatri, men for syk for langvarig døgnbehandling hvor man jobber med alle de underliggende problemene og personlig fungering. 

What to do..

Anonymkode: 54b13...1ac

[AnonymBruker]

Hva slags personlighetsforstyrrelse er det du har? Er det borderline det er snakk om?

Og hva slags problemer er det du egentlig har da? som du tenker at ikke fastlege og dps kan gi deg hjemme? Virker som du har vært på akuttpsykiatrisk en god del ganger videre og da burde du vite at man er også nødt til å gjøre noen ting selv dersom man skal bli frisk. Man blir frisk for seg selv og ikke for noen andre..

Anonymkode: 3d04f...cca

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags personlighetsforstyrrelse er det du har? Er det borderline det er snakk om?

Og hva slags problemer er det du egentlig har da? som du tenker at ikke fastlege og dps kan gi deg hjemme? Virker som du har vært på akuttpsykiatrisk en god del ganger videre og da burde du vite at man er også nødt til å gjøre noen ting selv dersom man skal bli frisk. Man blir frisk for seg selv og ikke for noen andre..

Anonymkode: 3d04f...cca

Borderline og avhengig PF. 

Hele hjelpeapparatet mitt er veldig skeptisk til at jeg skal skrives ut til hjemmet på grunn av ustabiliteten og funksjonsnivået. Så det er ikke noe jeg bare har bestemt meg for eller ikke forsøker å jobbe for å få til. Har jobbet veldig hardt veldig lenge, men jeg er syk. 

Problemene mine er så mange. Jeg føler en ekstrem utrygghet i hjemmesituasjon, blir nummen og apatisk før jeg går over i en veldig ustabil og destruktiv tilstand. Skader meg selv enten fysisk eller ved å gjøre ting som får negative konsekvenser. Sliter veldig med å kontrollere denne adferden. Den er bedre nå enn før, men siste måneden har det begynt å komme mer tilbake igjen. Impulsive selvmordsforsøk og dyp depresjon. Klarer ikke regulere følelsene mine og blir gradvis dårligere når jeg bor hjemme over lengre tid. Blir nesten paralysert fram til jeg eksploderer på en måte. Jeg sliter med traumer og psykiske skader etter masse mishandling osv. Jo lenger jeg er hjemme hvor det går i en nedgående spiral jo mer farlig blir jeg for meg selv og jo lenger tid vil det ta å komme seg opp igjen når jeg blir innlagt. 

Jeg er veldig selvstendig når det gjelder husarbeid, mat osv. Men jeg er fullstendig evneveik på å fungere alene i eget hjem. Kan ikke sette fingeren på hvorfor, men jeg har ikke noen stødig grunnmur under meg. 

Anonymkode: 54b13...1ac

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Borderline og avhengig PF. 

Hele hjelpeapparatet mitt er veldig skeptisk til at jeg skal skrives ut til hjemmet på grunn av ustabiliteten og funksjonsnivået. Så det er ikke noe jeg bare har bestemt meg for eller ikke forsøker å jobbe for å få til. Har jobbet veldig hardt veldig lenge, men jeg er syk. 

Problemene mine er så mange. Jeg føler en ekstrem utrygghet i hjemmesituasjon, blir nummen og apatisk før jeg går over i en veldig ustabil og destruktiv tilstand. Skader meg selv enten fysisk eller ved å gjøre ting som får negative konsekvenser. Sliter veldig med å kontrollere denne adferden. Den er bedre nå enn før, men siste måneden har det begynt å komme mer tilbake igjen. Impulsive selvmordsforsøk og dyp depresjon. Klarer ikke regulere følelsene mine og blir gradvis dårligere når jeg bor hjemme over lengre tid. Blir nesten paralysert fram til jeg eksploderer på en måte. Jeg sliter med traumer og psykiske skader etter masse mishandling osv. Jo lenger jeg er hjemme hvor det går i en nedgående spiral jo mer farlig blir jeg for meg selv og jo lenger tid vil det ta å komme seg opp igjen når jeg blir innlagt. 

Jeg er veldig selvstendig når det gjelder husarbeid, mat osv. Men jeg er fullstendig evneveik på å fungere alene i eget hjem. Kan ikke sette fingeren på hvorfor, men jeg har ikke noen stødig grunnmur under meg. 

Anonymkode: 54b13...1ac

Ok, men uansett så er det jo opptil legen (antar jeg) som bestemmer hva som er best for vedkommende. Ofte så er det jo sånn at en tenker at de med borderline kan bli så avhengig av for mye hjelp og det er jo det siste dem vil, å gjøre folk avhengige..

Hvordan går det ellers i livet da? Har du venner, kjæreste, sosialt liv eller lever du totalt isolert?

Anonymkode: 3d04f...cca

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, men uansett så er det jo opptil legen (antar jeg) som bestemmer hva som er best for vedkommende. Ofte så er det jo sånn at en tenker at de med borderline kan bli så avhengig av for mye hjelp og det er jo det siste dem vil, å gjøre folk avhengige..

Hvordan går det ellers i livet da? Har du venner, kjæreste, sosialt liv eller lever du totalt isolert?

Anonymkode: 3d04f...cca

Det er jo dessverre ikke det til syvende og sist. Jeg blir jo henvist fordi jeg trenger det, men de som vurderer henvisningen kan komme til å avslå fordi de mener jeg er for ustabil. 

 

Jeg har et par venner, men vi møtes ikke ofte. Når jeg er hjemme så er jeg ganske isolert dessverre. Tenker stadig vekk på hva jeg kan gjøre for å endre det, men jeg får så mye angst at jeg blir handlingslammet. Så jeg går rundt og tenker at når jeg er blitt bedre så vil jeg gjøre slik og sånn, men jeg finner ikke noen måte å komme meg dit på. Så blir jeg ufattelig deprimert og går inn i destruktive tanker og handlinger. Alt for å få vekk fokuset på meg selv og hvordan jeg har det. Uansett om det innebærer å gjøre noe som får negative konsekvenser. 

Anonymkode: 54b13...1ac

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo dessverre ikke det til syvende og sist. Jeg blir jo henvist fordi jeg trenger det, men de som vurderer henvisningen kan komme til å avslå fordi de mener jeg er for ustabil. 

 

Jeg har et par venner, men vi møtes ikke ofte. Når jeg er hjemme så er jeg ganske isolert dessverre. Tenker stadig vekk på hva jeg kan gjøre for å endre det, men jeg får så mye angst at jeg blir handlingslammet. Så jeg går rundt og tenker at når jeg er blitt bedre så vil jeg gjøre slik og sånn, men jeg finner ikke noen måte å komme meg dit på. Så blir jeg ufattelig deprimert og går inn i destruktive tanker og handlinger. Alt for å få vekk fokuset på meg selv og hvordan jeg har det. Uansett om det innebærer å gjøre noe som får negative konsekvenser. 

Anonymkode: 54b13...1ac

Hva mener du med "for ustabil" for å komme inn på akuttpsykiatrisk?

Altså akuttpsykiatrisk er jo der de aller psykeste av de psykeste kommer viss det er akuttsituasjoner.. Men du kan ikke regne med å være innlagt der for alltid så viss du hele tiden fortsetter med selskading og ikke følger de rådene du får så kan de ikke hjelpe deg.

Hva er det du tenker de på akuttpsykisk sykehus kan hjelpe deg med som de på den institusjonen du er på nå ikke kan hjelpe deg med?

Anonymkode: 3d04f...cca

[AnonymBruker]

De tre ukene du nevner som du har vært hjemme uten innleggelse, er det lenge siden? hvordan fungerte du da? Og hva gjorde at du klarte deg uten innleggelse?

Dersom du skulle skrives ut fra plassen du er på nå hvordan ville oppfølgingen du får sett ut? Får du oppfølging hver dag? Har du noen aktiviteter du kan være med på? Hva tenker du selv om å bo hjemme nå? Hadde det vært et alternativ å prøve det dersom du skulle få tett og tilstrekkelig oppfølging?

Og hva er egentlig begrunnelsen for at du ikke kan akuttinnlegges fordi du er innskrevet en annen plass? Jeg ser ikke helt hvorfor?

Jeg har vært i en lignende situasjon som din. Jeg har diagnosen borderline og har vært inn og ut av akuttpsykiatrien lenge. Jeg skal ikke si at jeg sliter like mye og jeg skal heller ikke si at det som fungerte for meg vil fungere for deg også, og det er kanskje ikke rette tidspunktet dersom hjelpeapperatet ditt mener at du er for ustabil og har for dårlig funksjonsnivå til å bo hjemme, men jeg deler likevel erfaringen min i håp om at det kanskje kan hjelpe deg på en eller annen måte enten nå eller kanskje i fremtiden. 

Det som ble endringen for meg var en psykiater som turte å gi meg ansvaret for meg selv. Da hadde jeg vært inn og ut av avdelingen lenge og hadde blitt ganske knyttet både til behandlerne og personalet der og det å ha den tryggheten som en lukket akuttpost har både med tanke på det å alltid ha personale tilgjengelig og begrenset tilgang på ting å skade seg med, nulltoleranse for alkohol osv. Det psykiateren gjorde var å sette meg i kontakt med et psykiatrisk team som kommer hjem til meg en gang om dagen, de kan hjelpe til med det du måtte ønske, enten det er bare det å komme seg ut å gå en tur eller handle og lage mat osv.

Av psykiateren fikk jeg beskjed om at om det skulle være noe så måtte jeg ta kontakt med dem og etter stengetid kunne jeg ta kontakt med legevakten dersom det var riktig ille. Vi avtalte også at jeg skulle delta på et aktivitetssenter de dagene jeg klarte det. Her jeg bor fungerer det slik at du kommer og går når du måtte ønske og de har forskjellige aktiviteter som klatring, maling, trening på treningsstudio osv.

Det var virkelig tungt de første dagene etter at jeg kom hjem. Men nå snart to måneder senere snakker jeg bare med psykologen som jeg har til behandler en gang i uken. Når det psykiatriske teamet er her snakker vi bare om vanlige, dagligdagse ting også sparer jeg alt det tunge til den dagen jeg har time med psykologen. Det å bli "tvunget" til å ta ansvar for mitt eget liv var avgjørende for meg, hvis ikke psykiateren hadde vært så bestemt så tror jeg at jeg fortsatt hadde slitt i like stor grad som før, i værste fall bare blitt verre og jeg hadde definitivt vært innlagt ennå. 

Dette er jo bare min erfaring, og det er jo ikke sikkert det fungerer like bra for deg som det gjør for meg, men jeg tenkte i alle fall jeg skulle dele det i tilfelle du kunne få hjelp av noe av det.

Anonymkode: 29e68...37c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med "for ustabil" for å komme inn på akuttpsykiatrisk?

Altså akuttpsykiatrisk er jo der de aller psykeste av de psykeste kommer viss det er akuttsituasjoner.. Men du kan ikke regne med å være innlagt der for alltid så viss du hele tiden fortsetter med selskading og ikke følger de rådene du får så kan de ikke hjelpe deg.

Hva er det du tenker de på akuttpsykisk sykehus kan hjelpe deg med som de på den institusjonen du er på nå ikke kan hjelpe deg med?

Anonymkode: 3d04f...cca

Akuttpsykiatrisk kommer jeg inn på. Bare ikke når jeg er her. 

Det er en annen behandligsinstitusjon knyttet til psykiatrien som jeg er henvist til som jeg kanskje får avslag på fordi jeg er for syk og ustabil. 

Jeg vet ikke selv akkurat hva de legger i for ustabil. Jeg svinger mellom alvorlig depresjon og "overdreven" (falsk) lykke hele tiden. Jeg er veldig selvdestruktiv og da snakker jeg ikke bare om selvskading. Jeg har klart å la det være i et halvt år til det begynte å komme tilbake igjen for en måned siden. Jeg kan bli besatt av å gjøre noe som får negative konsekvenser for meg selv bare for å ødelegge for meg selv. Når det er veldig ille så klarer jeg ikke kontrollere det. Jeg bruker mye energi på å stå i mot det, men av og til mister jeg styrken og da skjer det ting. Jeg gjør ikke noe mot andre, men jeg har ting på rullebladet mitt på grunn av slike tvangshandlinger. 

Hvis det var så enkelt som å bare la det være så hadde jeg gjort det. Når jeg klarer å stå i mot de verste impulsene så blir jeg mye mer deprimert og etter hvert suicidal. Fram til jeg blir så dårlig at jeg ikke greier å stå i mot mer. Det er nesten som å være i transe. Jeg mister meg selv fullstendig og den destruktive siden av meg styrer meg. Jeg trodde jeg hadde fått det under kontroll, men nå er det tilbake for fullt og da sliter jeg ekstremt. 

Jeg har ikke noe ønske om å bo på institusjon, men noen ganger må man bare innse at man ikke greier seg alene. Alternativt blir jeg mye mer ustabil og dårlig for meg selv enn jeg er. 

Anonymkode: 54b13...1ac

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De tre ukene du nevner som du har vært hjemme uten innleggelse, er det lenge siden? hvordan fungerte du da? Og hva gjorde at du klarte deg uten innleggelse?

Dersom du skulle skrives ut fra plassen du er på nå hvordan ville oppfølgingen du får sett ut? Får du oppfølging hver dag? Har du noen aktiviteter du kan være med på? Hva tenker du selv om å bo hjemme nå? Hadde det vært et alternativ å prøve det dersom du skulle få tett og tilstrekkelig oppfølging?

Og hva er egentlig begrunnelsen for at du ikke kan akuttinnlegges fordi du er innskrevet en annen plass? Jeg ser ikke helt hvorfor?

Jeg har vært i en lignende situasjon som din. Jeg har diagnosen borderline og har vært inn og ut av akuttpsykiatrien lenge. Jeg skal ikke si at jeg sliter like mye og jeg skal heller ikke si at det som fungerte for meg vil fungere for deg også, og det er kanskje ikke rette tidspunktet dersom hjelpeapperatet ditt mener at du er for ustabil og har for dårlig funksjonsnivå til å bo hjemme, men jeg deler likevel erfaringen min i håp om at det kanskje kan hjelpe deg på en eller annen måte enten nå eller kanskje i fremtiden. 

Det som ble endringen for meg var en psykiater som turte å gi meg ansvaret for meg selv. Da hadde jeg vært inn og ut av avdelingen lenge og hadde blitt ganske knyttet både til behandlerne og personalet der og det å ha den tryggheten som en lukket akuttpost har både med tanke på det å alltid ha personale tilgjengelig og begrenset tilgang på ting å skade seg med, nulltoleranse for alkohol osv. Det psykiateren gjorde var å sette meg i kontakt med et psykiatrisk team som kommer hjem til meg en gang om dagen, de kan hjelpe til med det du måtte ønske, enten det er bare det å komme seg ut å gå en tur eller handle og lage mat osv.

Av psykiateren fikk jeg beskjed om at om det skulle være noe så måtte jeg ta kontakt med dem og etter stengetid kunne jeg ta kontakt med legevakten dersom det var riktig ille. Vi avtalte også at jeg skulle delta på et aktivitetssenter de dagene jeg klarte det. Her jeg bor fungerer det slik at du kommer og går når du måtte ønske og de har forskjellige aktiviteter som klatring, maling, trening på treningsstudio osv.

Det var virkelig tungt de første dagene etter at jeg kom hjem. Men nå snart to måneder senere snakker jeg bare med psykologen som jeg har til behandler en gang i uken. Når det psykiatriske teamet er her snakker vi bare om vanlige, dagligdagse ting også sparer jeg alt det tunge til den dagen jeg har time med psykologen. Det å bli "tvunget" til å ta ansvar for mitt eget liv var avgjørende for meg, hvis ikke psykiateren hadde vært så bestemt så tror jeg at jeg fortsatt hadde slitt i like stor grad som før, i værste fall bare blitt verre og jeg hadde definitivt vært innlagt ennå. 

Dette er jo bare min erfaring, og det er jo ikke sikkert det fungerer like bra for deg som det gjør for meg, men jeg tenkte i alle fall jeg skulle dele det i tilfelle du kunne få hjelp av noe av det.

Anonymkode: 29e68...37c

Før de tre ukene hadde jeg først vært tvangsinnlagt i fire uker etterfulgt av tre uker frivillig innleggelse. Jeg hadde et alvorlig selvmordsforsøk i starten av tvangsinnleggelsen. Jeg gikk veldig inn i meg selv. Kom fram til at nå måtte jeg enten klare å avslutte det før jeg ble oppdaget igjen eller så MÅTTE jeg gjøre noe anderledes. Jeg gikk inn i en hypoman tilstand hvor jeg lagde masse planer, snudde om på mye inni meg og snakket daglig med behandler. Ting gikk bedre. Da jeg ble overført til frivillig fortsatte vi med daglige samtaler hvor fokuset var utelukkende på hvordan tåle å være hjemme. Vi planla permisjonen og jeg hadde retrettmulighet for hver permisjon. Jeg husker ikke hva jeg gjorde egentlig. Jeg trente sikkert, strikket og så på TV. Eller noe slikt. Så ble jeg kontaktet av en som hadde kontaktforbud mot meg noe som gjorde at jeg ble retraumatisert og falt helt sammen igjen. Jeg var ikke meg selv i den perioden der. Ingen av de planene jeg la ble noe av og alt gikk bare nedover. 

Hvis jeg drar hjem så får jeg oppfølging av kommunen to timer i uken, kanskje mer, en time hos behandler på dps i uken pluss brukerstyrt plass på dps som fungerer slik at når det blir vanskelig så ringer jeg og spør om plass også får jeg innleggelse på fem dager. Det er ikke noen samtaler med behandler da. Og ellers fastlege ved behov for akuttinnleggelse. Dette har tidligere vist seg å være for lite. Jeg har ikke så mye å fylle dagene med bortsett fra fotball en gang i uken og trening, men jeg planlegger å prøve ut et dagtilbud som er i kommunen. Hvis jeg finner noe der som jeg kan gjøre et par dager i uken så hadde det vært fint. Er likevel veldig redd for å bli dårlig igjen for jeg har null trygghet i meg selv og fungerer dårlig hjemme alene. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke kan akuttinnlegges så lenge jeg er her. Har fått avslag to ganger og da fortsatte det bare å gå gradvis dårligere til det gikk for langt. 

Det aktivitetstilbudet du forteller om har de her i kommunen også og det er noe jeg tenker på. Skal få hjelp til å komme meg dit av de som følger meg opp i kommunen. Er psykiatrisk hjemmetjeneste. De har fulgt meg i ett år og kjenner meg sånn sett godt. Vi har faste avtaler nå også når jeg er på denne plassen. 

Ang. Akuttinnleggelse så har jeg lavterskel for innleggelse når jeg er i hjemmet. Så jeg må ikke være ved randen til selvmord/ha forsøkt å ta livet mitt for å få innleggelse. Dette for å hjelpe meg til å si fra og ta tak før det blir så ille. 

Jeg trenger hjelp til å klare å ha ansvaret for mitt eget liv, men på grunn av asperger-diagnosen og det at jeg aldri har taklet å bo hjemme alene (dro rett hjemmefra til min eks som jeg for tre år siden forlot) så har jeg voldsomme utfordringer med det. Kroppen er i konstant stress- og krisemodus fordi alt er bare kaos, utrygt og uforutsigbart. 

Jeg trenger å komme i bolig med bemanning, men det er dessverre ventetid og jeg aner ikke når jeg får flytte inn. Det kan i verste fall ta år. Men det kan også ta et par måneder. Alt er så usikkert og det gjør meg enda dårligere. 

Anonymkode: 54b13...1ac