Jeg vet nå at heg ikke er faren, hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 6 år som jeg har ca. 40%. Jeg har alltid mistenkt at hun ikke var biologisk min, så jeg tok nå mot til meg og tok en test. Det viser seg at hun ikke er min rent biologisk. 

Dette hadde jeg visst ikke tenkt godt nok igjennom, for hva nå? Jeg blir jo livredd for at hun når som helst kan rykke henne fra meg! Vil jeg ha noen som helst rettigheter etter 6 år som «faren» hennes? 

Anonymkode: a930a...bff

[AnonymBruker]

Dersom du er redd for å miste rettighetene dine er du nok dessverre nødt til å holde helt tett om hva du vet. 

Anonymkode: 285bb...35c

[AnonymBruker]

Du har vel delt foreldreansvar og det er ditt navn som far i alle offentlige dokumenter og databaser?

Da har du alle rettigheter som far uavhengig av genetikk. 

Anonymkode: 1e582...d4d

[AnonymBruker]

Ikke far = ingen rettigheter.

Men, dersom du har betalt bidrag kan du ha rett på de pengene tilbake...

Anonymkode: c755f...c92

[AnonymBruker]

Sjansen for at mor ikke er sikker, og/eller at hun faktisk anser deg som far sosialt sett når dere tross alt har såogsi delt samvær er jo veldig stor.

Spørsmålet er jo hva du ønsker her.

Anonymkode: 4a002...52d

[Million]

Jeg synes du bør fremme barnets interesser fremfor dine egne. Hennes fremtidige interesser og krav på å kjenne sitt egentlige opphav. Det er rett og slett dødsviktig. Ikke hold henne for narr. Hun har krav på å vite sannheten.

Skjønner at du er glad i barnet du har trodd var ditt eget, men du må tenke på at hun må få en sjanse til å bli kjent med sin virkelige far, og lete etter han - helst nå. Barnets mor vet vel antagelig hvem han er, og han har også krav på å få vite. Hvis han ikke allerede vet da, men ga blaffen den gangen...

PS! Hvis den egentlige faren ikke vil vedkjenne seg barnet eller ha noe med det å gjøre (hvis han vet om henne) så kan de kanskje la seg gjøres at du får adoptere henne, om du er interessert.

Endret 8. januar 2019 av Million

[Gjest loveli]

Wow, dilemma.

Jeg vet ikke hva som skjer videre hvis du sier noe.

Her hadde jeg kontaktet advokat.

Hvis du står oppført som far og mor har skrevet under på det vil jeg tro det er opp til deg om du vil fortsette å være far. Men, jeg vet jo ikke.

[Gjest loveli]

12 minutter siden, Million skrev:

Jeg synes du bør fremme barnets interesser fremfor dine egne. Hennes fremtidige interesser og krav på å kjenne sitt egentlige opphav. Det er rett og slett dødsviktig. Ikke hold henne for narr. Hun har krav på å vite sannheten.

Skjønner at du er glad i barnet du har trodd var ditt eget, men du må tenke på at hun må få en sjanse til å bli kjent med sin virkelige far, og lete etter han - helst nå. Barnets mor vet vel antagelig hvem han er, og han har også krav på å få vite. Hvis han ikke allerede vet da, men ga blaffen den gangen...

 

Vi mennesker er merkelige sånn...

Man kan ha en veldig god oppvekst og ha et sinnsykt godt forhold til sin far man har vokst opp med. Men hvis man finner ut at man deler DNA med en annen mann så betyr det plutselig mer...

Umulig for meg å forstå som (tror jeg) har vokst opp med mine biologiske foreldre.

 

Men TS, ønsker du å være far for denne jenta må du få tak i en advokat. Jeg er redd for at hvis du sier du ikke er faren vil du stå uten rettigheter til å treffe ungen. Dessverre! Jeg håper jeg tar feil!

Du kan si... damer stikker jo ned til Danmark og får fedreløse barn uten at folk bryr seg. Jenta di vil i det minste vokse opp med en farsfigur.

Etisk og moralsk aner jeg ikke hva du skal gjøre. Men for meg, som har vokst opp med foreldre som ikke ville ha meg, så vil jeg si at det viktigste er å bli elsket. Elsker du ungen er det helt ok å lyve. Mener jeg. Men da er du også bundet ut livet. Du kan ikke bare velge å gi henne opp når hun blir en vanskelig tenåring. Og du kan aldri, ALDRI, bruke dette mot jenta i en krangel f.eks.

Endret 8. januar 2019 av loveli

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke sagt noe. 

Anonymkode: c76fe...d75

[Gjest Tutte]

3 minutter siden, Million skrev:

Jeg synes du bør fremme barnets interesser fremfor dine egne. Hennes fremtidige interesser og krav på å kjenne sitt egentlige opphav. Det er rett og slett dødsviktig. Ikke hold henne for narr. Hun har krav på å vite sannheten.

Skjønner at du er glad i barnet du har trodd var ditt eget, men du må tenke på at hun må få en sjanse til å bli kjent med sin virkelige far, og lete etter han - helst nå. Barnets mor vet vel antagelig hvem han er, og han har også krav på å få vite. Hvis han ikke allerede vet da, men ga blaffen den gangen...

 

Et dilemma dette også. Vet ikke om 6 år er den rette alderen å få vite noe sånt. Hun er så liten og vil ikke forstå på den måten og vil nok heller bli veldig utrygg. Hun har en far nå som tydeligvis er veldig glad i henne, og som til og med er redd for å miste henne etter han fikk vite at han ikke er biologisk far.

[Million]

2 minutter siden, loveli skrev:

Vi mennesker er merkelige sånn...

Man kan ha en veldig god oppvekst og ha et sinnsykt godt forhold til sin far man har vokst opp med. Men hvis man finner ut at man deler DNA med en annen mann så betyr det plutselig mer...

Umulig for meg å forstå som tror jeg har vokst opp med riktige foreldre.

 

Men TS, ønsker du å være far for denne jenta må du få tak i en advokat. Jeg er redd for at hvis du sier du ikke er faren vil du stå uten rettigheter til å treffe ungen. Dessverre! Jeg håper jeg tar feil!

Det er egentlig ikke merkelig i det hele tatt. Vi mennesker har alle et grunnleggende behov for å vite "Hvem er jeg og hvor kommer jeg fra?". Det ligger dypt rotfestet i de fleste av oss.

[bttb]

7 minutter siden, Million skrev:

Jeg synes du bør fremme barnets interesser fremfor dine egne. Hennes fremtidige interesser og krav på å kjenne sitt egentlige opphav. Det er rett og slett dødsviktig. Ikke hold henne for narr. Hun har krav på å vite sannheten.

Skjønner at du er glad i barnet du har trodd var ditt eget, men du må tenke på at hun må få en sjanse til å bli kjent med sin virkelige far, og lete etter han - helst nå. Barnets mor vet vel antagelig hvem han er, og han har også krav på å få vite. Hvis han ikke allerede vet da, men ga blaffen den gangen...

 

Hvorfor må hun lete etter han? Har en 6-åring noe forhold til genetikk? 

Jeg ville blitt knust om pappaen min sa han ikke var pappaen min likevel.

Jeg ville -kanskje- sagt noe når hun ble rundt 18 ish. Parkert det godt frem til da.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel delt foreldreansvar og det er ditt navn som far i alle offentlige dokumenter og databaser?

Da har du alle rettigheter som far uavhengig av genetikk. 

Anonymkode: 1e582...d4d

Har du kilder på dette?

Anonymkode: d40dc...0ee

[AnonymBruker]

Personlig så hadde nok jeg aldri våget å si i fra så lenge barnet var under 18 i fare for å miste kontakt, men det er nå slik jeg tenker.

Anonymkode: 1e322...31c

[AnonymBruker]

Bestill time til familievernkontoret og informer mor om de nye opplysningene.. Spør hva hun tenker om det. 

Anonymkode: 5aa23...9d6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Million skrev:

Jeg synes du bør fremme barnets interesser fremfor dine egne. Hennes fremtidige interesser og krav på å kjenne sitt egentlige opphav. Det er rett og slett dødsviktig. Ikke hold henne for narr. Hun har krav på å vite sannheten.

Skjønner at du er glad i barnet du har trodd var ditt eget, men du må tenke på at hun må få en sjanse til å bli kjent med sin virkelige far, og lete etter han - helst nå. Barnets mor vet vel antagelig hvem han er, og han har også krav på å få vite. Hvis han ikke allerede vet da, men ga blaffen den gangen...

 

Jeg har en datter på 6 år som er hos pappan sin ca 40 prosent, og hadde hun plutselig mistet han hadde hun blitt helt knust. Tusen biter type knust. Og de bitene kan ikke plukkes opp, sorteres og rasjonalisere i denne alderen. Som voksen ville hun nok i større grad forstå, og da vil "pappan" foralltid være en pappa, selv om hun også kan bli kjent med sitt biologiske opphav. Tar du pappan ut av bildet nå vil hun aldri få en skikkelig pappa. Det er for seint med en ny, han vil aldri kunne fylle de skoa. Jeg ville seriøst bare levd med det i stillhet. Barnet er ditt og det handler om mye mer enn DNA.

Anonymkode: aac8f...cbb

[AnonymBruker]

Husk at barnets beste er at hun fortsetter å ha kontakt med personen hun har anset som pappa i hele sitt liv. 

Anonymkode: 498d9...7a0

[Gjest loveli]

5 minutter siden, Million skrev:

Det er egentlig ikke merkelig i det hele tatt. Vi mennesker har alle et grunnleggende behov for å vite "Hvem er jeg og hvor kommer jeg fra?". Det ligger dypt rotfestet i de fleste av oss.

Kjenner ikke så mye på dette nei.

Og derfor synes jeg det er helt tullete. Hvorfor betyr det så mye hvem man deler DNA med liksom. Det viktigste i livet er betingelsesløs kjærlighet. 

[AnonymBruker]

Ett moment her, sett fra jentas perspektiv, er arv. Hvis hennes biologiske far er søkkrik, vil hun ikke arve noe, med mindre det skrives testamente som tilgodeser henne. Faren på papiret, altså TS, er den juridiske faren, også i arveloven.

Anonymkode: fc26a...d21

[AnonymBruker]

Man kan ikke adoptere eit barn som man allerede står som far på. Dette vet jeg fordi min mann var/er i samme situasjon. (Ikke med mine barn vel og merke) Vi fant det ut når hun var 4 år. Mor ville at vi skulle holde stilt om dette og vi angrer bittert. (Det er ikke lett å gå rundt å vite dette i flere år, det gnager og føler du går bak ryggen til barnet) Hun fikk vite dette når hun var 13 år, mye lettere å få vite det som barn, trorjeg da. Hun har slitt med dette lenge, mye fordi at moren nekter å si hvem virkelige far er. Er mor til ditt barn oppegåande so skjønner hun at du fortsatt må få være far til barnet selv om hun får vite at du ikke er det, du har tross alt vert det i 6 år.

Anonymkode: 5c4d2...8e9