en katastrofe

[AnonymBruker]

Jeg holder på å lage meg en dagbok, men venter på klarering på en mail jeg må åpne med nytt passord etter lang tid. 
Med andre ord har jeg ikke lyst til å bli gjenkjent da jeg ønsker å skrive om de sidene av livet mitt som er så langt fra a4 som de kommer. 

Inntil videre lager jeg denne tråden... 

Jeg har utfordringer med angst og depresjoner, samtidig som jeg lever "drømmelivet". 
Det vil si livet med nok penger,vellykker ekteskap, barn og en bra jobb. 
Jeg har vært utsatt for ulike traumer og en oppvekst som gjør at jeg innhentes av ulike problemstillinger. 
Jeg føler på ingen måte at dette er "tillat" da livet mit utad er ett liv andre kunne drept for å få.

For å gjøre det hele ett hakk mer komplisert så er jeg selv utdannet og jobber i psykiatrien. 
Jeg har helt panikk for å defineres som pasient i psykisk helseinstitusjon og har dermed avlyst time ved DPS 3 ganger. 
Legen har henvist meg ut av fylket, så jeg ikke skal møte mine egne pasienter... 
Jeg vet jeg ikke burde tenke slik, men hvem i alle land og dager er det som jobber i psykiatrien og SELV er pasient??? 
Panikken kommer når jeg tenker på at jeg kanskje likevel møter tidligere pasienter,pårørende eller venner... 
Panikken kommer også når jeg tenker på at jeg faktisk har ønsker om å søke på en stilling ved den aktuelle institusjonen... 
Altså...at det går an. 

I neste rekke har jeg falt hodestyps for en fyr som på ingen måte har livet sitt i orden. 
Jeg har ikke gjort noenting i forhold til dette, annet enn å snakke litt med han om løst og fast og da ikke minst ha disse følelsene som virkelig ikke er ok. 
Jeg har for ordens skyld ikke ønsker om å være utro... 

Mye skam i denne sjelen, både for livet generelt og for at jeg nå har følelser for en skikkelig "bad boy" når jeg egentlig har alt så stabilt og bra i livet som jeg kan ha det. 
Jeg skal på ingen måte oppsøke en potensiell situasjon som ender opp med utroskap, men skammer meg nok for følelsene i seg selv. 
Kanskje ett ønske om å senke skuldrene og komme litt unna alt som er så forbaska perfekt? 
Samtidig som livet mitt er langt mer utfordrende enn det andre vet... 

At jeg skriver her er nok ett behov for å ventilere... 
Forventer egentlig ikke forståelse eller så mye svar, det er mer å få skrevet... 
Skal kopiere dette inn i en dagbok og slette dette når alt er i orden. 

Dersom noen har opplevd det samme eller er i en lignende situasjon så kommenter gjerne! 

Anonymkode: 7d6b1...ba4

[AnonymBruker]

Du...man blir ikke mindre menneskelig av å jobbe som lege eller innen psykiatri. Følg rådene du gir pasientene dine og start med behandling. Om jeg var deg så ville jeg gått privat. 

Når det gjelder han fyren så slett han over alt og ignorer han, tving tankene over på noe annet, så forsvinner forelskelsen rimelig kjapt. Det er ikke unormalt å bli betatt av andre i ett langt samliv. 

Anonymkode: a6abd...355

[AnonymBruker]

Da var dagbok opprettet. 
Generell dagbok-Katabalm`s katastrofeverden. 

 

Anonymkode: d91ac...07b

[AnonymBruker]

jeg forstår deg, er i samme situasjon. Bortsett fra at jeg ikke har forelsket meg i en annen. Kutt kontakten med denne "bad boyen" før det utvikler seg. Forklar at du er gift og at du har fått følelser og slett ham på sosiale medier.  

Det kan ha med depresjonen din å gjøre og ,at du søker ut. Er mannen din klar over at du har det veldig vanskelig? For meg var det utrolig viktig å åpne meg for mannen min. Har også åpnet med for familie og venner, orker ikke opprettholde en perfekt fasade. Vi er for gamle til det er vi ikke? 😉 Jeg oppdaget at venner og familie slet med sine ting også, og det å være åpen om depresjonen og angsten er det beste jeg har gjort. Åpenhet er jo det vi ansatte i psykiatrien råder andre til å være så blir for dumt å ikke følge sine egne råd. 

Anonymkode: 61721...0c2

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg forstår deg, er i samme situasjon. Bortsett fra at jeg ikke har forelsket meg i en annen. Kutt kontakten med denne "bad boyen" før det utvikler seg. Forklar at du er gift og at du har fått følelser og slett ham på sosiale medier.  

Det kan ha med depresjonen din å gjøre og ,at du søker ut. Er mannen din klar over at du har det veldig vanskelig? For meg var det utrolig viktig å åpne meg for mannen min. Har også åpnet med for familie og venner, orker ikke opprettholde en perfekt fasade. Vi er for gamle til det er vi ikke? 😉 Jeg oppdaget at venner og familie slet med sine ting også, og det å være åpen om depresjonen og angsten er det beste jeg har gjort. Åpenhet er jo det vi ansatte i psykiatrien råder andre til å være så blir for dumt å ikke følge sine egne råd. 

Anonymkode: 61721...0c2

Jobber du også i psykiatrien? 
Jeg er så livredd for å møte pasient/pårørende osv som har all tillit til meg... 
Jeg er søkt ut av fylket på grunn av at jeg har jobb på lignende institusjon/behandlingsopplegg i mitt eget fylke... 
Likevel er jeg så livredd for alt dette. 
Jeg som sier til mine egne pasienter at de ikke skal være bekymret, ikke se ned på seg selv... At psykisk helse MÅ tas på alvor... Så er jeg jo helt "dust" selv (og vet hvor destruktivt det er å snakke slik til seg selv) 

Ang denne "bad boy`en" så har vi så sinnsykt bra og fin kontakt, og vi MÅ holde kontakten pga jobb.... det gjør jo det hele enda vanskeligere. 
Vi kan ikke bryte kontakten.... 

 

Anonymkode: d91ac...07b

[AnonymBruker]

for ordens skyld så er ikke dette en pasient, altså. 

Anonymkode: d91ac...07b

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber du også i psykiatrien? 
Jeg er så livredd for å møte pasient/pårørende osv som har all tillit til meg... 
Jeg er søkt ut av fylket på grunn av at jeg har jobb på lignende institusjon/behandlingsopplegg i mitt eget fylke... 
Likevel er jeg så livredd for alt dette. 
Jeg som sier til mine egne pasienter at de ikke skal være bekymret, ikke se ned på seg selv... At psykisk helse MÅ tas på alvor... Så er jeg jo helt "dust" selv (og vet hvor destruktivt det er å snakke slik til seg selv) 

Ang denne "bad boy`en" så har vi så sinnsykt bra og fin kontakt, og vi MÅ holde kontakten pga jobb.... det gjør jo det hele enda vanskeligere. 
Vi kan ikke bryte kontakten.... 

 

Anonymkode: d91ac...07b

Hvem er denne i profesjonell posisjon, siden dere må holde kontakt? 

Det kommer til å gå over. Jeg fraråder deg å dra fra et godt samliv til en som ikke har orden på livet sitt. Snakker av egen erfaring. Det ender ofte dårlig og du vil få enda flere traumer. Det er bare på film man kan redde en ødelagt person for så å leve i all lykke sammen.

Du burde ikke skamme deg for at du sliter og jobber innen psykiatrien. Jeg synes det er creds at du har en sånn utdanning og det er viktig at du får hjelp snarest, ellers kan forholdet bli ødelagt osv. Søk deg inn der du ikke vil møte pasientene dine eller privat. Du kan også bli henvist gjennom legen til en psykiater som ikke jobber på sykehus osv, som tar det samme som de på DPS. 

Det finnes lavterskeltilbud i kommunen også. 

Anonymkode: 5104e...6f9

[Katabalm]

Jeg har en annen utdanning også som gjør at jeg må møte denne personen på den andre jobben jeg har... 
Jeg jobber relativt høyt i systemet innenfor psykiatrien men har da en annen rolle i ett helt annet yrke på siden, og det er her jeg møter ham... 
Sitter å tenker at ett møte med han ikke vil ødelegge noe, annet enn at det vil være spennende... men så er jeg redd følelsene som kommer i etterkant. 
Altså, anger og andre negative tanker. 
Tenker også at alle disse tankene kommer fordi jeg på generelt grunnlag har store utfordringer i mine egne følelser og at jeg ikke bør følge opp dette med ett møte med "MR.B" selv om det er det jeg vil så intenst akkurat nå.... 
Skriver med dette brukernavnet nå da da dette har blitt godkjent og jeg har skrevet dagbok under samme navn.