Identitetskrise etter vektnedgang

[AnonymBruker]

Jeg har lykkes med å gå kraftig ned i vekt de siste to årene, og er i dag normalvektig for første gang i mitt liv. Slankeprosjektet har egentlig gått mye lettere enn jeg hadde forventet. Jeg fant en treningsform som jeg elsket, og lærte meg å tilberede og like sunn og ren mat. Dette har resultert i at jeg har gått ned nærmere 40 kg (på egenhånd!) 

Jeg føler meg ekstremt mye bedre fysisk, men sliter litt med selvbildet som slank. Vanskelig å forklare, men jeg har vært tjukk hele livet, og har alltid vært "hun tjukke", og har utviklet et sett med selvforsvarsmekanismer for å beskytte meg mot hva andre syns om meg. En av disse har vært å være lite påtrengende, være i bakgrunnen, alltid være snill og støttende og lytte mer enn å snakke. Har ikke ønsket oppmerksomhet, spesielt ikke fra menn som jeg automatisk tenkte ikke ville være interessert.

Nå opplever jeg mye mer oppmerksomhet, at jeg ikke lenger er usynlig. Folk, og spesielt menn, er interessert i meg, jeg får kommentarer på at jeg er pen. Jeg er 32 år, har aldri hatt kjæreste, og har aldri flørtet med noen før en gang. Så jeg blir skremt og usikker av all denne oppmerksomheten. Det passer ikke inn i det bildet jeg har i psyken min av hvem jeg er. Kan oppleve det når jeg ser meg selv i speilet også, og det hender at jeg skvetter litt når jeg ser meg selv. 

Hadde jeg ikke følt meg så bra fysisk, og blitt kvitt en del helseplager som jeg hadde som tjukk, så hadde jeg fort blitt fristet til å gå opp i vekt igjen for å "føle meg som meg selv". 

Noen som kjenner seg igjen? Kanskje jeg burde snakket med en psykolog om dette?

Anonymkode: c953f...39c

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å slite med dette - også på den måten at oppmerksomhet fra andre gir en enda dårlige følelser rundt opplevelsen av verdien man hadde før som større.

Jeg har ikke vært like tung, men har gått fra slanktynn til lett lubben og visa versa. Og jeg ble faktisk spiseforstyrret i hodet når jeg oppdaget hvor annerledes man blir «behandlet» på bakgrunn av vekt. Misforstå meg rett; jeg var aldri så stor at en ble forskjellsbehandlet - men oppmerksomheten fra menn og endel kvinner ble så påtrengende at det plagde meg. Jeg fikk ikke bare bedre selvbilde av å være slank, det ble like mye omvendt. Og en redsel for å øke vekten igjen, selvsagt.

Litt greia for deg er jo at du har hatt en størrelse hvor du selv har knyttet hele din identitet til å være stor (og med dertil ønske om å ikke bli lagt merke til). 

De fleste som har hatt slankeoperasjoner (og mistet tilsvarende vekt som deg) har jo mange psykiske vansker etterpå - av de grunnene du nevner. Så for mange er jo en del av behandlingsopplegget å ha psykologstøtte i en stund etterpå.

En annen oppgave for deg blir jo å finne ut hvem du egentlig er - det kan være at du faktisk ER introvert i tillegg til at du har brukt det som forsvarsmekanisme. Kanskje du har noen interesser du har vært for selvbevisst til å prøve ut.

Noen har jo og problemer med at alle vonde følelser man hadde før følger en også som slank - livet er jo ikke en rosenrød vei bare man blir «fin nok». Det er nok også en dør i trynet for noen. 

Anonymkode: 231b4...742

[Thjelp]

Kjenner til det, selv om jeg er litt motsatt. Jeg hatet meg selv såpass at jeg ville bli en helt annen person på alle nivå, jeg gikk ned over 20kg, klipte av meg det lange håret til fordel for en kort Bob, byttet jobb, fant meg nye interesser og tillot meg selv å omfavne de interessene jeg skjulte( folk jeg kjente/kjenner går rett forbi meg siden de ikke kjenner meg igjen) Jeg sitter den dag i dag og prøver å bli kjent med meg selv igjen og klarer ikke å se annet enn den lubne jenta med det lange håret i speilet, men slike ting tar tid og er utrulig viktig å ta seg tid til, bare tenk hvor lang tid du brukte på å bli kjent med din bestevenn? En lang prosess, men den var jo verdt det. Jeg tar en dag av gangen og gir meg selv tid til å finne meg igjen, jeg skal tross alt leve med meg selv hele livet og synes det er trivelig at vi kommer overens😊

 

Det med den mannlige oppmerksomheten kjenner jeg også til, og den er litt vanskeligere å bli vant til, heldigvis var en fantastisk fin fyr som fikk oppmerksomheten tilbake, som har vært veldig tålmodig og forståelsesfull, og som lett har vært verdt 27 år som singel. Men dette tar også tid, og finner du ting ukomfortabelt så si ifra, fine fyrer burde forstå👍🏻

Endret 27. desember 2018 av Thjelp

[AnonymBruker]

Takk for gode svar. Selv om jeg føler jeg har tatt meg nok tid på å gå ned i vekt, så er to år egentlig kort tid for hodet å omstille seg. Så kanskje jeg bare må innse at det er en prossess som vil pågå en stund. Jeg må bare tørre å ta litt mer plass, den plassen jeg følte jeg urettmessig tok som tjukk.

Anonymkode: c953f...39c