Redd for bedring

[Scarlet]

Jeg er redd for å bli bedre og jeg er redd for å være ærlig om det til psykologen som jeg går til behandling hos. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal si det til han om jeg noen gang klarer å opparbeide nok mot til å si noe om det.

Det som er vanskelig er at jeg vet ikke hvem jeg er uten alt det vonde. Gir jeg slipp på det som gjør at jeg har det vanskelig og som gjør vondt må jeg bygge meg selv opp igjen fra ingenting uten å vite hvem jeg er eller hvem jeg ønsker å bli. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det eller hvor jeg skal få alt motet som det krever av meg fra.

Jeg vet heller ikke om det er en risiko jeg er villig til å ta. Jeg har blitt så vant til å ha det vondt at jeg ikke lenger vet hvem jeg er uten å føle på en eller annen form for smerte. Jeg har mistet grepet om meg selv og jeg vet ikke lenger hva som definerer meg som person. Det jeg er mest redd for er å måtte stå på egne ben og måtte ta ansvar for meg selv og mitt eget liv. Jeg kan ikke overlate alt ansvaret til andre for alltid, en dag må jeg tørre og klare å stå i det selv.

Endret 12. mars 2021 av Scarlet

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Men for meg ble denne redselen betydelig mindre ettersom jeg ble friskere! Dette er jo en gradvis prosess, det er ikke sånn at du plutselig står helt alene. 

Anonymkode: 2cb5d...b3d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Men for meg ble denne redselen betydelig mindre ettersom jeg ble friskere! Dette er jo en gradvis prosess, det er ikke sånn at du plutselig står helt alene. 

Anonymkode: 2cb5d...b3d

Så godt å høre. Det er jo helt sant det du sier om at det er en gradvis prosess, det er bare det at jeg er redd for at psykologen vil ønske å avslutte behandlingen før jeg føler meg klar for det selv.

Anonymkode: cd335...7be

[AnonymBruker]

Dette er veldig vanlig og garantert noe psykologen har vært borti før. 

Jeg er også redd for å bli frisk. For da har jeg ikke lenger tett oppfølging, jeg har ikke psykiatrisk akuttpost jeg kan rømme til når det står på som verst, jeg kan ikke gi slipp og la meg falle sammen og bli destruktiv. Jeg må plutselig fungere på et helt annet nivå enn jeg gjør.

Nå kommer jeg neppe til å bli helt frisk. For min del er målet med behandling og annen oppfølging jeg har å komme til et nivå hvor jeg i det minste fungerer. Hvor jeg har et liv verdt å leve. Likevel, jeg er redd for å bli bedre. For jeg er så avhengig av oppfølgingen jeg har. Jeg lever et liv hvor jeg er på institusjon sikkert 50% av tiden. Har vært innlagt i over tre måneder i strekk nå og skal være her i uviss framtid. Når jeg skal ut herfra så skal jeg flytte inn i kommunal leilighetsbygg hvor jeg mer eller mindre alltid kommer til å ha personell i nærheten. Ikke inne i min bolig, men i samme bygget. Det skal jeg bo et par år før jeg virkelig skal stå på egne bein. Med alt det vil innebære. 

Synes det er veldig skummelt. Jeg har blitt vant til et turbulent og smertefullt liv hvor jeg periodevis har svevd mellom liv og død. Hvordan skal jeg takle all tiden uten noe å gjøre, og samtidig klare å ikke ta i bruk alt det destruktive jeg har i meg. Hvordan skal jeg takle å en dag ikke ha kontakt med helsepersonell på nesten daglig basis? Jeg vet ikke... 

Men det jeg vet er at dette er vanlige tanker og følelser som mange som har slitt lenge sitter med. Det har på en måte blitt en del av identiteten. Så hvem er vi uten det tunge og vanskelige som krever oppfølging av psykolog og evt. Andre helsetjenester. 

Anonymkode: f5a4c...124

[Gjest theTitanic]

17 timer siden, Scarlet skrev:

Jeg er redd for å bli bedre og jeg er redd for å være ærlig om det til psykologen som jeg går til behandling hos. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal si det til han om jeg noen gang klarer å opparbeide nok mot til å si noe om det.

Det som er vanskelig er at jeg vet ikke hvem jeg er uten alt det vonde. Gir jeg slipp på det som gjør at jeg har det vanskelig og som gjør vondt må jeg bygge meg selv opp igjen fra ingenting uten å vite hvem jeg er eller hvem jeg ønsker å bli. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det eller hvor jeg skal få alt motet som det krever av meg fra.

Jeg vet heller ikke om det er en risiko jeg er villig til å ta. Jeg har blitt så vant til å ha det vondt at jeg ikke lenger vet hvem jeg er uten å føle på en eller annen form for smerte. Jeg har mistet grepet om meg selv og jeg vet ikke lenger hva som definerer meg som person. Det jeg er mest redd for er å måtte stå på egne ben og måtte ta ansvar for meg selv og mitt eget liv. Jeg kan ikke overlate alt ansvaret til andre for alltid, en dag må jeg tørre og klare å stå i det selv.

Det du føler er realistisk. Psykiatrien har ikke særlig lang oppfølging. Og mange har levd så lenge med problemer at de ikke vet om annet, og ikke takler at ting blir enklere. Man må være det bevisst, som du er, og få ekstra lang oppfølging for ikke å falle tilbake. Derfor bør du si det til psykologen. 

Det var veldig bra reflektert av deg.