Når mine bekymringer blir virkelighet

[AnonymBruker]

Det er bare bekymringer, sier psykologen min. Dersom det skjer så vil du få hjelp....

Men det verste har skjedd, mitt barn har falt ut av skolen, har ingen ungdomskole, slutta på videregående. Hun går kun hjemme og har ingen venner som ringer eller kommer på besøk. Hun har slitt psykisk før og vil sikkert ikke bli bedre av og kun gå hjemme.

Hvor er hjelpen og tro meg har prøvd og få hjelp. Bup, barnevern, skole, helsesøster.....Men alle sier  " er normalt for en mor og bekymre seg". Skal jeg bare sitte og se på mitt barn faller ut av samfunnet, vet snart ikke om jeg klarer og stå i dette selv lenger. Hennes behandler på bup er sykemeldt og hun har enda ikke fått ny. Jeg står i dette helt alene og må gå til psykolog for og klare hverdagen. Den dagen da ikke jeg klarer mer hva da??? Møte på møte, uten at noen tiltak blir satt i gang. Det er nok nå, vi må ha hjelp......

Et skrik ut i julenatten fra en bekymra mor.

 

 

Anonymkode: 0628c...744

[AnonymBruker]

Kan du ikke skaffe privat psykolog til henne da? Bedre kvalitet og vel verd pengene. Og mer behjelpelige med å hjelpe deg i systemet

Anonymkode: 153a2...692

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt du er bekymret, det gjør nok alle! Det høres slett ikke ut som irrasjonelle bekymringer i alle fall. Psykologen din tar feil, man får ikke ‘hjelp’ når bekymringer blir realitet, man får ‘møter’. Det er ikke så mye annet å tilby, tydeligvis. Og det henger også sammen med at mottaker av hjelpen er nødt til å ønske hjelp, og være i stand til å jobbe for å komme framover.

Det _du_derimot må gjøre, HI, er å lage bokser/soner for bekymringene dine. Akkurat nå er det juleferie, ingen er på skolen uansett, din datters verden kommer ikke til å endre seg av at du bekymrer deg nå, selv om det er reelle problemer hun har. Prøv å skille mellom ting du kan gjøre noe med og ikke, eller i alle fall i dette øyeblikk. Det er myyye vanskeligere enn det høres ut, det vet jeg, og bekymringene kan fullstendig ta overhånd og nesten ta pusten fra deg. Men legg dem bort for en stund. Du skal også leve, hva vil du kose deg med akkurat nå? Kan du inkludere datteren din i denne kosen?

Anonymkode: be813...a31

[FrodeF]

Kan ikke barnets far hjelpe? 

Endret 23. desember 2018 av FrodeF

[AnonymBruker]

Ja prøver og legge bekymringene vekk litt i jula, men de dukker opp innimellom. 

Dattera har selv spurt om hun ikke snart skal få snakke med de på bup, så det er noe hun ønsker. Og i starten var dette også tungt for henne. Har dessverre dårlig råd så har ikke lov til privat psykolog, eller hadde jeg gjort det.

ts

Anonymkode: 0628c...744

[AnonymBruker]

4 minutter siden, FrodeF skrev:

Kan ikke barnets far hjelpe? 

Nei hun ønsker ikke å ha kontakt med han. Han har flere psykiske diagnoser, så han er ikke til så mye hjelp.

Anonymkode: 0628c...744

[AnonymBruker]

Ja prøver og involvere min datter i kosen, men hun vil helst sitte på rommet sitt. 

Anonymkode: 0628c...744

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt bekymringene dine! Men prøv å tenke på at dere har hverandre og dere bor i Norge. Fokuser på at du og datteren din skal ha det godt sammen nå i jula. Kos dere med godis og filmer. Så kontakter du bup første dag etter nyttår! Og skole kan alltids tas igjen senere. Hadde hun hatt kreft hadde også utdanning blitt satt på vent. Datteren din har psykiske plager og det blir litt på samme måte.

Anonymkode: f498a...234

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon her. Hjelpen står ikke akkurat i kø for å si det slik. Har med årene lagt vekk bekymringene. Gutten er over myndighetsalder. Hjelper med mye men litt ansvar må de ta selv. Man får ikke skrevet bekymringene av på etterskudd hvis det går dårlig om du skjønner, så prøv å legg det vekk i jula og kos dere så godt dere kan. 

Anonymkode: 858ff...636

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare bekymringer, sier psykologen min. Dersom det skjer så vil du få hjelp....

Men det verste har skjedd, mitt barn har falt ut av skolen, har ingen ungdomskole, slutta på videregående. Hun går kun hjemme og har ingen venner som ringer eller kommer på besøk. Hun har slitt psykisk før og vil sikkert ikke bli bedre av og kun gå hjemme.

Hvor er hjelpen og tro meg har prøvd og få hjelp. Bup, barnevern, skole, helsesøster.....Men alle sier  " er normalt for en mor og bekymre seg". Skal jeg bare sitte og se på mitt barn faller ut av samfunnet, vet snart ikke om jeg klarer og stå i dette selv lenger. Hennes behandler på bup er sykemeldt og hun har enda ikke fått ny. Jeg står i dette helt alene og må gå til psykolog for og klare hverdagen. Den dagen da ikke jeg klarer mer hva da??? Møte på møte, uten at noen tiltak blir satt i gang. Det er nok nå, vi må ha hjelp......

Et skrik ut i julenatten fra en bekymra mor.

 

 

Anonymkode: 0628c...744

Tenker at du må ta på deg super-mamma-vingene og ta tak i dette. Ikke vent på bup etc.

det er du som mor som må ta tak i dette- ikke bup. Du har fortsatt innflytelse på jenta di- bruk den.

sett deg ned med henne en dag i romjula og forklar at du elsker henne, og derfor skal det bli endringer. Gå på nettet og Finn noe hun kan begynne med fra januar- halvtårs kurs , studie, telefonsalg..you name IT.

så må dere finne en aktivitet hun skal begynne på. Hva liker hun? Hva vil hun?

noen ganger i ungdomstiden opplever foreldre at barna får skikkelig funksjonsfeil. Da må vi være der å trøste, hjelpe men også med bestemthet.

aldså; hun kan ikke bare slutte. Hun skal ha noe å gå til hver dag. Og hun skal ha en sunn aktivitet. Hvorfor? Hun MÅ få brukt evnene sine, ellers går det galt med henne.

bup er veldig flikke til å si « ikke press henne». Men etter min oppfatning er bud den institiusjonen som gir ungdom flest fripass pga psykisk helse. Og så gis det aksept for skolefravær fordi «han/hun har det så tøft nå, og trenger ro».

jeg skal si deg noe viktig som jeg vil du skal huske: statistisk er 3 mnd den magiske grensen for fravær når det gjelder om eleven kommer tilbake eller ikke. 

Du må jobbe hardt for dette. Du kan også snakke med skolen; kan hun begynne igjen med noe tilrettelegging? Du MÅ gi henne noen forpliktelser, noe å gå til og noe å leve for. Og hun må ha mestring. 

Oppsummert: IKKE vent på psykologen. Ta ansvar selv. Hun skal begynne på noe fra januar, både skole/jobb og noe på fritid- om det så bare er å jobbe frivillig gjennom frivillighetssentralen /røde kors. 

Hsr barnet ditt brekt et ben, går du til legen. Viser barnet ditt negativ utvikling og tilbaketrekning fra samfunnet, får du henne inn igjen. Følg og hent om du må. Tilby deg å bli med hele veien. MEN ikke slipp henne. 

Da blir resultatet: deperesjon, motløshet, tiltaksløshet og desverre ofte liten lyst til å leve. På lengre sikt gir slik atferd ofte arbeidsløshet, forsterkede psykiske vansker, ingen vennskap og kanskje uføretrygd i ung alder.

du sier du venter på hjelp. Men du glemmer at det er DU som skal stå for hjelpen. Det er din plikt som foreldre. All annen hjelp skal komme som et supplement- ikke som hovedhjelpen. 

Om de aksepterer å ta henne inn på skolen igjen, spør du dem om de kan bidra alt de har for å hjelpe deg. Min erfaring er at skolen hjelper alt de kan når de forstår at foreldre faktisk VIL at barnet skal gå på skole. 

Så kjære deg- brett opp armene og ta fram supermammavingene dine som du tror du ikke er sterk nok til å ha. Dette MÅ du gjøre for datteren din, det blir det viktigste du kan gjøre for henne noensinne.

ønsker dere en fantastisk jul og et produktivt nyttår.

hilsen en med liknende erfaring. 

DET VIRKER!!

Anonymkode: 70def...22e

[AnonymBruker]

For en forferdelig, og dessverre gjenkjennelig situasjon. Som de andre sier, vi kan ikke gi opp. Min erfaring herfra, er at vi fikk mye bedre hjelp på Dps enn på Bup. Er det lenge til hun er 18? 

 

Anonymkode: cdb86...11b