Mistet tilgangen til fantasiverden min

[AnonymBruker]

Før hadde jeg en (dag)drømmeverden som gav meg gode følelser når jeg trakk meg tilbake inn i den. Da levde jeg et annet liv med egne mennesker og situasjoner jeg plasserte meg i. Bare episodvis og menneskene var litt diffuse, for det var som oftest ingen spesielle mennesker, men de var nå der hvem enn de var. Og du vet når du gjør en aktivitet du liker, får en overraskelse du blir glad for og ting som dette som får deg til å kjenne det i magen og brystet. Gleden og spenningen og alt det der, det som gjør at du kjenner du lever og den varmen andre mennesker kan gi deg. De følelsene kjente jeg når jeg var i denne tankeverden.

Men nå er dette borte. Jeg har mistet tilgangen og vet ikke hvorfor. Litt som at jeg oppsøker den eller plasserer meg i situasjoner (i tankene), men så er det ingen der, eller jeg får det ikke til. Det får meg ikke til å føle noe lenger, og så får jeg tanker om at det er feil av meg å gjøre dette. De tankene hadde jeg aldri før.

På en måte er dette bra, tenker jeg, fordi det er ute i den virkelige verden man burde kjenne på slike følelser og det er ikke så bra hvis man trekker seg så mye tilbake som jeg gjorde noen ganger. Men så er det også litt synd, fordi jeg har mistet denne uten at jeg har noe i den virkelige verden som veier opp.

Jeg har innsett at jeg må se utover og bevege meg ut av meg selv for å finne dette. Det er tross alt ute i den ekte verden at de ekste menneskene finnes. Så jeg har forsøkt, og forsøker, å være mer ute i verden enn jeg er i hodet mitt. Det synes jeg at jeg har vært flink til, men den går sakte. Allikevel er fokuset på å være "der ute", enten jeg er det bokstavelig talt eller om det bare betyr at jeg ikke er i tankene.

Men det at jeg har mistet tilgangen til tankeverdenen synes jeg er synd. Av og til hadde det vært fint å være der litt, når ting er ekstra vanskelig som f.eks nå i jula. Da er det uansett bare for en liten periode og ødelegger ikke det jeg har bygget opp ved å komme meg ut i den ekte verden. Men jeg får det ikke til nå, og jeg vet ikke hvorfor.

Kjenner noen seg igjen, eller har noen innspill?

Anonymkode: 8e264...c11

[AnonymBruker]

Ja først og fremst så lurer jeg på har du autisme?

Men grunnen til at det er vanskeligere å komme inn i fantasiverdenen nå enn før er kanskje fordi du har blitt mer voksen? Hvor gammel er du?

 

Anonymkode: 6db82...e68

[AnonymBruker]

jeg har det som deg ts. hvor gammel er du? Jeg kommer inn i den noen ganger, men jeg må forholde meg til den virkelige verden. 

Anonymkode: 9c745...a00

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja først og fremst så lurer jeg på har du autisme?

Men grunnen til at det er vanskeligere å komme inn i fantasiverdenen nå enn før er kanskje fordi du har blitt mer voksen? Hvor gammel er du?

 

Anonymkode: 6db82...e68

Jeg har ikke autisme, det har vel ikke noe med dette å gjøre?

Jeg er i slutten av tjueårene. Og kanskje har det med at jeg har blitt mer voksen, men ville det ikke da skjedd mer naturlig og over tid og ikke så brått.

Det høres kanskje litt barnslig, og barnlig, ut å kalle det fantasiverden. Det jeg mener er egentlig bare den tankeverdenen vi alle har i en eller annen grad. Å drømme seg bort er ganske vanlig, det er noe av det samme.

Anonymkode: 8e264...c11

[AnonymBruker]

Dette skjedde med meg og, og som følger av det ble jeg deprimert. 

Anonymkode: f8075...0d5

[Minitroll]

For mye dagdrømming stagnerer den virkelige deg. Og det er ikke bra. Men kjenner meg litt igjen. Godt og trygt å være inni sin egen fantasiboble. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slikt når jeg var deprimert, men mistet det når jeg ble friskere. 

Anonymkode: 4ec79...9cc

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde det slikt når jeg var deprimert, men mistet det når jeg ble friskere. 

Anonymkode: 4ec79...9cc

Samme her. Blir mye mer dagdrømming-liknende tanker når jeg ikke har det helt bra.

Anonymkode: 31113...79a

[AnonymBruker]

Jeg forstår akkurat hva du mener med fantasiverden, TS. Jeg har hatt flere, men aldri mer enn en av gangen. Og jeg har aldri sett på det som hemmende, men som en behagelig, befriende virkelighetsflukt. Har aldri tenkt at et så fint tankested kan være negativt. Hvis du føler den hemmer deg, så vet du det best selv.

I perioder oppsøker ikke tankene mine fantasiverden i det hele tatt. Det kan gå uker, kanskje en måned, før jeg tenker på den. Kan det hende din kommer tilbake til deg snart? Hvor lenge har du gått uten kontakt med den? Jeg tror nemlig du ikke har mistet den for godt. Kanskje du bare ikke trenger den så mye om dagen, og derfor ikke får kontakt. Kanskje det er et tegn på at du har det ganske bra for tiden?

Anonymkode: 31178...446