Så uendelig sliten etter samtaleterapi

[Gjest supernova_87]

I dag hadde jeg planlagt både det ene og det andre av forberedelser til jul, men selv etter litt avslapping på sofaen så er alt jeg orker å bare ligge her. Det er ikke som annen slitenhet, som den man får av å være på jobb eller fysisk aktiv, men det er som at jeg aldri noensinne vil orke noe som helst igjen. (Men ikke på grunn av depresjon altså.) At "nå vil jeg bare ligge her i evig tid". 

Tidligere følte jeg meg mer lettet etter en terapitime, noen ganger til og med oppløftet, og så fornøyd fordi jeg gjør noe med problemene mine, nå ser jeg jo fremdeles fram til å jobbe med problemene, men jeg blir så fryktelig sliten. Det er jo kjempedeilig at det er mindre symptomer, men for en utmattelse. Hvor lenge må dette vare? 

Selv etter å ha grått i terapitimen så går jeg ut døra og begynner å gråte enda mer i bilen, og jeg gråter senere igjen, og nå mens jeg ligger her vil jeg bare gråte. Jeg føler det er ikke "lov" å bare ligge her og ta hensyn til at alt gjør vondt og at jeg er sliten. Kroppen kjennes mer betent ut og jeg har lav toleranse for ting som går meg i mot, og trang til å overspise. 

Hva er deres reaksjoner etter samtaleterapi, og hva pleier dere gjøre etterpå? Hva er best mtp bedring? 
Er det vanlig å bli så utmattet?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ulike reaksjoner. Noen ganger følte jeg meg mye lettere etter en time, andre ganger var jeg utslitt i en til to dager etterpå. Noen ganger får jeg kraftig hodepine, og smerter i nakke/skuldre. 
Det handler om at det er fryktelig tungt og energikrevende å jobbe med enkelte tema. At man blir utmattet er ett tegn på at man har kommet inn på noe som krever mye å jobbe med. 
Det er fult lov å bli sliten, og ta hensyn til sin egen kropp! 
Jeg går nå i gruppeterapi, og jeg legger aldri planer for resten av dagen etter timene, noen ganger er jeg i form til å rundvaske leilighet, andre ganger ligger jeg bare i flere timer på sofa å stirrer i taket. 

Anonymkode: 5b8d4...fc3

[Gjest supernova_87]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ulike reaksjoner. Noen ganger følte jeg meg mye lettere etter en time, andre ganger var jeg utslitt i en til to dager etterpå. Noen ganger får jeg kraftig hodepine, og smerter i nakke/skuldre. 
Det handler om at det er fryktelig tungt og energikrevende å jobbe med enkelte tema. At man blir utmattet er ett tegn på at man har kommet inn på noe som krever mye å jobbe med. 
Det er fult lov å bli sliten, og ta hensyn til sin egen kropp! 
Jeg går nå i gruppeterapi, og jeg legger aldri planer for resten av dagen etter timene, noen ganger er jeg i form til å rundvaske leilighet, andre ganger ligger jeg bare i flere timer på sofa å stirrer i taket. 

Anonymkode: 5b8d4...fc3

Takk for svar!  

Jeg synes bare det er merkelig etter flere år med terapi at jeg fremdeles skal bli overrasket og satt ut av reaksjonene. Da jeg var deprimert hadde jeg som deg ingen planer til de dagene jeg hadde terapi, da var liksom det den dagens gjøremål. Men nå er det som at jeg forventer at også de dagene skal jeg få til alt jeg setter meg fore, selv om jeg vet at sånn blir det stort sett aldri. 

Men de gangene du bare ligger og stirrer i taket, da aksepterer du det? Et av mine store problem er å bare akseptere det som er.

En ting jeg synes er merkelig å legge merke til er det at det å føle følelser er slitsomt på en helt annen måte enn det å bare være deprimert og ha mye angst. Men hvis det er som du sier at å bli utmattet er et tegn på at man jobber med viktige ting, så skal jeg vel prøve å glede meg litt også over denne utmattelsen.   

[Doge]

I mine yngre dager, da jeg gikk til en psykolog, opplevde jeg å være helt utmattet i alt fra resten av dagen til en uke etter timen hos psykologen de gangene vi hadde fått pratet om vanskelige ting. Pleide å bare ta det med ro til jeg fikk mer energi igjen. Lytt til hva kroppen din har behov for 

[AnonymBruker]

Har ikke gått til noen ordinær samtaleterapi, men noe coaching for div utfordringer jeg ønsker å ta tak i. Kjenner på.noe av det samme. Enkelte ganger går resten av dagen helt som normalt og jeg kan evt få en slags energiboost. Andre ganger er jeg heeelt tappet og tvinger meg til å handle/lage middag til ungene og lar resten av ettermiddagen være til avslapping. Ikke alltid jeg kan forutse at jeg kommer til å bli tappet for energi. 

Hva om du får terapitimene sent på dagen, så får du liksom gjort noe først på dagen? Er det lettere da å gi deg selv slack til å ligge uvirksom på sofaen etterpå? 

Anonymkode: 4e8c9...04f

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg blir også veldig sliten, men jeg ser på det som sunt for det vil si at jeg jobber med problemene og berører temaer som kan være veldig tunge å snakke om.

[Gjest supernova_87]

3 timer siden, Doge skrev:

I mine yngre dager, da jeg gikk til en psykolog, opplevde jeg å være helt utmattet i alt fra resten av dagen til en uke etter timen hos psykologen de gangene vi hadde fått pratet om vanskelige ting. Pleide å bare ta det med ro til jeg fikk mer energi igjen. Lytt til hva kroppen din har behov for 

Jeg vil bli flinkere til å lytte til den og AKSEPTERE det den sier! Jeg bare jobber mot meg selv. Så i kveld har jeg ikke fått gjort noe som helst lurt samtidig som jeg ikke har fått hvile. Håpløst! Jeg vil bli flinkere til det du skriver her "ta det med ro til jeg får mer energi". Takk!

[Gjest supernova_87]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke gått til noen ordinær samtaleterapi, men noe coaching for div utfordringer jeg ønsker å ta tak i. Kjenner på.noe av det samme. Enkelte ganger går resten av dagen helt som normalt og jeg kan evt få en slags energiboost. Andre ganger er jeg heeelt tappet og tvinger meg til å handle/lage middag til ungene og lar resten av ettermiddagen være til avslapping. Ikke alltid jeg kan forutse at jeg kommer til å bli tappet for energi. 

Hva om du får terapitimene sent på dagen, så får du liksom gjort noe først på dagen? Er det lettere da å gi deg selv slack til å ligge uvirksom på sofaen etterpå? 

Anonymkode: 4e8c9...04f

Ja, det kan kanskje være litt enklere, men problemet da er ofte at jeg er for sliten til å få skikkelig utbytte av terapitimen, jeg er ikke villig til å gå inn i det verste på en måte. Men problemet mitt er nok at jeg nettopp ikke klarer å "gi meg selv slack", jeg aksepterer ikke at jeg er sliten. Jeg bare jobber mot meg selv hele veien. Og tenker at jeg har gått i terapi så lenge at jeg "burde ikke bli sliten av det lenger", men det blir jeg jo. Så i stedet for å la meg selv være sliten og ta ting derfra, blir jeg bare enda mer sliten fordi jeg jobber mot meg selv, og i tillegg får jeg ikke gjort det jeg tenkte, og gjerne ikke neste dag heller. Aksept-aksept-aksept. Blæ! 

1 time siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg blir også veldig sliten, men jeg ser på det som sunt for det vil si at jeg jobber med problemene og berører temaer som kan være veldig tunge å snakke om.

Ja, det er kanskje en god måte å tenke om det på at: "nå er jeg sliten, og det er sunt og bra!". Positivt fokus. Det er jo sånn det blir bedre litt etter litt etter litt. 

[Meadow]

Jeg tenker at du blir sliten og utmattet fordi hjernen fortsetter å jobbe med og prosessere det du har snakket om, man skal ikke undervurdere underbevisstheten. Det som hjelper meg best er søvn, legg deg og sov noen timer hvis du har mulighet. Etterpå er det godt å komme seg ut i frisk luft, gå en liten tur eller bare sette seg ut på terrassen og bare være - se og lytte, ikke tenke. Jeg føler meg ofte bedre da, du kan jo prøve og se om det hjelper deg også?

[Gjest supernova_87]

13 minutter siden, Meadow skrev:

Jeg tenker at du blir sliten og utmattet fordi hjernen fortsetter å jobbe med og prosessere det du har snakket om, man skal ikke undervurdere underbevisstheten. Det som hjelper meg best er søvn, legg deg og sov noen timer hvis du har mulighet. Etterpå er det godt å komme seg ut i frisk luft, gå en liten tur eller bare sette seg ut på terrassen og bare være - se og lytte, ikke tenke. Jeg føler meg ofte bedre da, du kan jo prøve og se om det hjelper deg også?

Ja, det er liksom som at jeg ikke får skrudd det av og så blir det bare for mye ofte. Jeg synes det er bedre om jeg klarer å ta hensyn til meg selv i stedet for å ty til destruktive metoder som tvangstanker og tvangsspising. Men det er så lett med ord, og så vanskelig i praksis. 

Jeg har ofte mulighet til å sove, men jeg tillater meg ikke. Jeg tillater meg heller ikke til bare å se og lytte, jeg blir så rastløs og "redd for meg selv", som om jeg er redd for å være alene med meg selv og følelsene mine. Men neste gang skal jeg prøve dette du beskriver, selv om det bare blir mer gråting da. Takk!