Bearbeide depresjonen - hva gjør du?

[Becka]

Vet det er en del emner om psykisk helse her nå, men det er jo bare tydelig at det er utbredt. Og jeg syntes det er fint å høre med andre om dette, for det er en sykdom med så mange "løsninger", uten at en bestemt "løsning" fungerer. Jeg jobber nå med meg selv, og har bestemt meg for å gjøre det jeg kan for å bli bedre. Jeg er lei av å stadig vende tilbake til dette helvete. Det finnes jo så mange eksempler på folk som er blitt enten, mye bedre, eller, helt frisk! 

Så det jeg lurer på, er hva gjør du for å bearbeide din depresjon/angst akkurat nå? Og jeg vil gjerne også høre om de som har blitt bedre, og hva dere gjorde for å komme dit. 

 

Jeg leser en selvhjelpsbok akkurat nå, som har steg for steg oppgaver og videoer i tillegg til boken. I tillegg skal jeg begynne i terapi over nyttår. Ellers skriver jeg dagbok, og prøver å jobbe med tankegangen min. Men det er ikke lett! Noen dager er jo pyton uansett hvor mye man prøver å gjøre ting, tenke annerledes osv... 

[AnonymBruker]

Jeg la lista litt lavere. Et liv er ikke mindre verdt selv om man ikke er lykkelig mesteparten av tiden. En dag skal vi alle dø, og inntil den dagen må vi bare prøve og gjøre mest av det som gjør oss godt og se det positive i alt. Dette lettet en del på depresjonen min. Alle har nok sin egen vei ut av den. 

Anonymkode: b9ac2...25c

[magikeren]

Jeg var en del deprimert da jeg var yngre. Det er litt vanskelig å forklare hvordan jeg kom meg over det. Jeg tror jeg først på et tidspunkt innså at depresjonen ikke hjalp meg på noe vis. Jeg hadde en vanskelig situasjon og depresjonen gjorde ingenting for å hjelpe den, den forverret heller situasjonen jeg var i, for jeg kunne fungert bedre og håndtert den bedre om jeg ikke var deprimert. Jeg innså også at ting ville føles annerledes om jeg ikke var deprimert, at det jeg følte og tenkte akkurat da var mye grunnet depresjonen og ville forsvinne om jeg klarte bli kvitt depresjonen. Altså følelser som omhandlet håpløshet osv.

Man har generelt bedre evne til å sette pris på, leve seg inn i og ellers føle positive følelser uten depresjon. Hverdagen er en helt annen. Selv om du er nøyaktig samme person, vil du oppleve hverdagen helt annerledes med eller uten depresjonen. Og det eneste som endrer seg er nettopp depresjonen. Noe som er gjerne en fjern tanke om man er deprimert, for da føler man at man aldri vil føle seg bedre. 

Jeg innså at det var mest konstruktivt å forsøke bearbeide eller komme over depresjonen. At selv om jeg var i en kjip situasjon, så hadde det vært bedre å være i en kjip situasjon uten at depresjonen skulle være med på det. At om jeg kunne finne en måte å føle meg ok på selv om ting var dritt, så var det bedre enn å være i en situasjon som var dritt pluss at jeg også skulle føle meg konstant dritt. Om du skjønner. Man kan stå i dårlige situasjoner uten å føle seg deprimert, og jeg tenkte det var et bedre alternativ. 

Men det er her det begynner bli vanskelig å forklare, for man kan gjøre et slags mentalt skifte internt som gjør en gradvis i stand til å krabbe seg ut av hullet. Og hvordan det skiftet blir aktivert, hvordan man klarer komme seg inn i det, er vanskelig å forklare, og jeg tror ulike mennesker blir aktivert av ulike hendelser, uttalelser, følelser. Man begynner på en måte å omgjøre depresjonen til noe man kan leve med. Den foringen av tanker og følelser som følger depresjonen stanser gradvis. Det kan være litt for enkelt å nære de tankene og følelsene, det må man aktivt jobbe med å stanse, eller omgjøre. For eks kan "ingenting kommer til å ordne seg" bli til "det kan ha bli bedre om 2 eller 5 år". Eller "jeg er håpløs" til å bli "det er greit å være håpløs" eller "alle er håpløse iblant, det trenger ikke vare for alltid". Eller omgjøre den følelsen av nedstemthet til noe mindre nedstemt, men det er mer en endring av følelse heller enn tanke, så vet ikke hvordan jeg skal forklare det. 

Noe som er viktig er at man ikke fortrenger eller stenger ute depresjonen. Jeg vil si et skft i mentalitet føler mer som om depresjonen flyter over i noe mer konstruktivt eller flyter over i andre følelser, heller enn at den blir kvelt eller tryllet bort. Følelsen av å bli kvitt depresjon for meg var at følelsene begynte flyte i en annen retning og over i noe annet. 

Det har vært et par ganger senere der jeg har merket at sterke stressperioder har gitt meg tendenser til en ny depresjon, men nå klarer jeg å få det til å flyte over i en annen retning mye enklere, og det utvikler seg aldri til en alvorlig grad. 

Endret 19. desember 2018 av magikeren

[Becka]

Magikeren, takk for svaret ditt! 

Jeg forstod noe av det.  Kjente igjen en del av det du skrev. Kognetiv tenkegang kjenner jeg, ( og har gått kurs ), men for meg så ble det kurset for "simpelt". Men mye av kognetiv tankegang er nok absolutt nødvendig på veien for å bli kvitt en depresjon. For å tenke for.eks, som er typisk for meg; " Jeg blir jo aldri bedre" Eller " jeg klarer ikke finne glede i noe" hjelper jo overhode ikke. Det gjør meg jo bare mer trist og redd. 

Skjønner også dette med å ikke fortrenge det. Det hjalp meg nok opp fra det aller verste når jeg fikk tilbakefall. Jeg prøvde å ikke kjempe i mot, men tørre stå i det. Slik kvittet jeg meg med angsten, og derfor tenkte jeg å prøve litt det samme med depresjon. Men forskjellen er at, angsten nok forsvant lettere med den teknikken, enn depresjonen. For depresjonen er mer.. hva skal man si, dyptgående. Angsten kom i fysisk form. Det gjør jo ikke depresjonen. 

 

Kan jeg spørre magikeren, om du fikk hjelp underveis, eller om det har vært selvhjelp?

 

[Gjest Vanlig fyr]

37 minutter siden, Becka said:

tillegg skal jeg begynne i terapi over nyttår. 

Så bra, dette kan være starten på noe flott👍

Selv har jeg begynt å forsøke å bryte negative tankemønster. Angsten får jeg gjort lite med, men jeg forsøker å dytte meg selv fremover. Eksempel: gruer meg til et eller annet på jobb som jeg har lyst til å trekke meg fra....dytter meg selv fram og sier til meg selv at hvis alt går til helvete så får du bare deale med det der og da. 

I tillegg har jeg klart å slutte å bry meg om meg selv. Altså, jeg har bare måtte innse at angst/depresjon har fratatt meg mange muligheter som andre tar som en selvfølge og jeg må derfor slå fra meg ambisjoner og forventninger. Resultatet er at jeg har det litt lettere med å leve med meg selv og min situasjon. Samtidig har jeg også lagt om kostholdet. Spiser kun et måltid om dagen og har gått ned 1/3 av det som er målet. Det fungerer veldig fint og jeg gleder meg nå med skrekkblandet fryd til neste sommer. 

Hvis dette ikke fungerer slik som jeg håper så vet jeg ikke hva jeg gjør for nå har jeg virkelig forsøkt alt. 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Vanlig fyr skrev:

 

I tillegg har jeg klart å slutte å bry meg om meg selv. Altså, jeg har bare måtte innse at angst/depresjon har fratatt meg mange muligheter som andre tar som en selvfølge og jeg må derfor slå fra meg ambisjoner og forventninger. Resultatet er at jeg har det litt lettere med å leve med meg selv og min situasjon.

 

Akkurat det der tror jeg er det jeg sliter mest med. Jeg må bare innse at jeg har angst og sliter skikkelig. Kanskje utdannelsen min er helt forgjeves, kanskje jeg aldri får muligheten til å eie et sted å bo, få barn eller leve et "vanlig liv". Det er dit jeg har ønsket å komme så lenge jeg kan huske, og at jeg nå må endre drastisk på disse forventningene. Nå må jeg heller ha mål som å klare å stå i jobb, i en hvilken som helst jobb, klare å tjene nok til at jeg kan leie og kanskje legge meg av penger til buffer osv. Jeg hadde mange drømmer, og jeg har dem fortsatt, det gjør skikkelig vondt å vite at livet kommer til å gå fra meg. Jeg som var "stjernen" i familien og skulle nå så langt som ingen kunne se for seg. 

Du har selvfølgelig rett, man må jo bare justere forventingene og godta situasjonen som den er. Men jeg skulle ønske det fantes en bryter for akkurat det. 

Anonymkode: 14956...5b1

[AnonymBruker]

Jeg tror at det man IKKE skal gjøre er å skamme seg, gjemme seg unna fordi man kanskje er sykemeldt, føle man gjør noe galt, få skydfølelse, skjule hva som skjer ovenfor de man er glad i, familie og venner.

Det man skal gjøre er å være en god kjæreste med seg selv. Lære seg å gjøre ting / eller å prioritere det som får en selv til å føle seg bra. Og man skal selvfølgelig snakke om det. Man føler seg alltid bedre etter man har lettet litt på trykket. 

Det er tusen gode råd mot depresjon fra helsepersonell og de som har depresjon selv. Alt det vanlige som hjelper er medisin, fysisk aktivitet, ungå isolasjon, ikke snu døgnet, faste søvrutiner, unngå rusmiddler, alkohol og selvmedisinering osv osv. bla bla bla... mange gode råd, de fleste vet om disse. 

Jeg vil anbefale en podcast fra bergen offentlige bibliotek som gir en nøktern og grei utgreing om "Lykke". Her er det absolutt noe gode gullkorn å ta med seg. 

Podcasten er et opptak av et foredrag ved Andreas J. Landsnes, overlege ved psykiatrisk avdeling på Sandviken sykehus i Bergen.

"Er det mye penger og store biler som gjør oss lykkelige? Eller er det meningsfulle aktiviteter og nære relasjoner som teller? Denne presentasjonen legger vekt på hva vi faktisk vet om lykke og hva vi selv kan gjøre for å bli mer tilfredse i våre egne liv."

(Jeg har slitt med angst og depresjon i store deler av livet. Jeg har nå kommet ut av det. Hilsen mann 42) 

 

 

Anonymkode: e1218...fba

[Gjest Vanlig fyr]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde mange drømmer, og jeg har dem fortsatt, det gjør skikkelig vondt å vite at livet kommer til å gå fra meg. 

Anonymkode: 14956...5b1

For meg er det en fattig trøst at jeg ikke er alene om å føle det sånn, kanskje det kan bli det for deg en dag også? Du er ikke alene. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det der tror jeg er det jeg sliter mest med. Jeg må bare innse at jeg har angst og sliter skikkelig. Kanskje utdannelsen min er helt forgjeves, kanskje jeg aldri får muligheten til å eie et sted å bo, få barn eller leve et "vanlig liv". Det er dit jeg har ønsket å komme så lenge jeg kan huske, og at jeg nå må endre drastisk på disse forventningene. Nå må jeg heller ha mål som å klare å stå i jobb, i en hvilken som helst jobb, klare å tjene nok til at jeg kan leie og kanskje legge meg av penger til buffer osv. Jeg hadde mange drømmer, og jeg har dem fortsatt, det gjør skikkelig vondt å vite at livet kommer til å gå fra meg. Jeg som var "stjernen" i familien og skulle nå så langt som ingen kunne se for seg. 

Du har selvfølgelig rett, man må jo bare justere forventingene og godta situasjonen som den er. Men jeg skulle ønske det fantes en bryter for akkurat det. 

Anonymkode: 14956...5b1

Dette, syns jeg er tullball. Det er en begrensende overbevisning som du forteller deg selv og tror på. Du vet ikke hva som skal skje i livet ditt fremover, ingen kan se inn i fremtiden. Likevel forteller du deg at løpet er kjørt. Vær obs på at det er sykdommen som snakke når du tenker dette. Livet kommer selvfølgelig ikke til å gå fra deg. Du har fullstendig mulighet til å få et fullverdig liv som du selv vil oppleve som godt. Det er forskjell på å godta situasjonen som den er akkurat i dag kontra det å bestemme seg for at livet skal være på en bestemt måte i den neste 50 årene. Knekker man foten gå man en stund med gips og krykker - man blir litt satt ut av spill for en periode. Man blir langsomt bedre. Når det gjelder angst og depresjon så har vi som har det en jobb å gjøre. Vi må svette oss tolmodig gjennom det, jobbe med det, gjøre litt ubehaglige ting og utfordre oss selv i blant.  Har du forresten hørt om noen som er forkjøla hele livet? Du skjønner hvor jeg vil hen. Gi deg selv tid så kommer dette til å gå bra. Alle får ny tid hver dag.  

Anonymkode: e1218...fba

[magikeren]

1 hour ago, Becka said:

Magikeren, takk for svaret ditt! 

Jeg forstod noe av det.  Kjente igjen en del av det du skrev. Kognetiv tenkegang kjenner jeg, ( og har gått kurs ), men for meg så ble det kurset for "simpelt". Men mye av kognetiv tankegang er nok absolutt nødvendig på veien for å bli kvitt en depresjon. For å tenke for.eks, som er typisk for meg; " Jeg blir jo aldri bedre" Eller " jeg klarer ikke finne glede i noe" hjelper jo overhode ikke. Det gjør meg jo bare mer trist og redd. 

Skjønner også dette med å ikke fortrenge det. Det hjalp meg nok opp fra det aller verste når jeg fikk tilbakefall. Jeg prøvde å ikke kjempe i mot, men tørre stå i det. Slik kvittet jeg meg med angsten, og derfor tenkte jeg å prøve litt det samme med depresjon. Men forskjellen er at, angsten nok forsvant lettere med den teknikken, enn depresjonen. For depresjonen er mer.. hva skal man si, dyptgående. Angsten kom i fysisk form. Det gjør jo ikke depresjonen. 

Kan jeg spørre magikeren, om du fikk hjelp underveis, eller om det har vært selvhjelp?

Det skjer et emosjonelt skifte samtidig (eller før), så det er ikke bare tanker sånn sett. Å endre tanker i seg selv vil ikke alltid gi det skifte i følelser og mentalitet som man trenger. Man kan heller ikke fortelle seg selv store løgner. For eks så vil det gjerne ikke fungere fortelle seg selv at man er pen om man er overbevist om at man er stygg. Da er det bedre fortelle seg selv noe ala "det er greit å være stygg" eller "jeg kjenner mennesker som er mindre pene som er flotte mennesker jeg liker og ser opp til, samt at de har kjærester, så selv om jeg er stygg er ikke det en dødsdom eller noe jeg må fokusere på og være trist over". Eller "det er deprsjonen/ håpløsheten/ frustrasjonen med meg selv som gjør at jeg tenker og fokuserer så negativt om meg selv". 

Det kan kanskje hjelpe innse at følelser egentlig er ment for å hjelpe oss, at de ikke er de fiendene vi ofte blir fortalt de er. Som eksempel er frykt noe som kan gjøre oss årvåkne og gi oss et energiløft når noe skjer som vi må reagere på umiddelbart. Men i noen tilfeller låser denne frykten seg og blir til gnagende angst, eller den dukker opp når du ikke trenger den. Følelsene "mener altså vel", men i noen tilfeller blir de stuck på en måte som gir lidelse, og da må man forsøke løse knuten. Tristhetsfølelse eller tomhetsfølelse som kommer med depresjon er også mekanismer ment for å hjelpe oss. Tomhet kan forhindre at følelsene blir for intense og ta over, tristhet kan være en måte å få kroppen til å slappe av fra stress på (selv om det ikke skjer alltid), samt det kan hjelpe oss ta innover oss nye type tanker og innsikter. Men begge disse kan bli sittende fast og være i kroppen lenger enn de "burde", og da må man finne en måte løse knuten på, vise følelsene at du kan "komme tilbake" til ditt normale liv nå. At det er trygt der ute og der fremme i tid, at den hjelpen man har fått fra disse følelsene gradvis kan slippe tak. Du kan gjøre en øvelse der du takker deprsjonen for at den har hjulpet deg/ forsøkt å hjelpe deg, men at nå er du klar til å prøve klare deg på egen hånd. 

Det er mulig du kan forsøke komme mer i bunns om hvorfor du føler som du gjør om du forsøker "følge følelsene" dine. Lytt til hva du føler og tenker, se hvilke kommentarer du gir deg selv og følg hvor følelsene kommer fra. Det er mulig at du ikke helt innser hvor depresjonen kommer fra. Ofte ligger det lag på lag med andre følelser og tanker der kilden til problemene er gjemt. Noen ganger er kildene til depresjonen absurde eller overraskende, og man har ikke innsett at det var nettopp de grunnen som lå bak depresjonen. Noen ganger kan det som virker som bagateller sette seg fast og føre til gradvis mer og mer nedstemthet, i de tilfellene kan det være vanskelig å komme til bunns. De er muligens de tankene og følelsene man må konfrontere, ikke de tankene som kommer i etterkant som resultat av at man føler seg nedstemt eller tom. Nytter ikke fortelle seg selv at man kan bli glad på sikt, om det som ligger i bunn er en ekstrem selvforakt der man mener man ikke fortjener være glad noensinne. For eksempel. 

Jeg har fått noe støtte og innspill fra kjæresten min, utenom det er det mye selvhjelp, ja. 

40 minutter siden, Vanlig fyr said:

Så bra, dette kan være starten på noe flott👍

Selv har jeg begynt å forsøke å bryte negative tankemønster. Angsten får jeg gjort lite med, men jeg forsøker å dytte meg selv fremover. Eksempel: gruer meg til et eller annet på jobb som jeg har lyst til å trekke meg fra....dytter meg selv fram og sier til meg selv at hvis alt går til helvete så får du bare deale med det der og da. 

I tillegg har jeg klart å slutte å bry meg om meg selv. Altså, jeg har bare måtte innse at angst/depresjon har fratatt meg mange muligheter som andre tar som en selvfølge og jeg må derfor slå fra meg ambisjoner og forventninger. Resultatet er at jeg har det litt lettere med å leve med meg selv og min situasjon. Samtidig har jeg også lagt om kostholdet. Spiser kun et måltid om dagen og har gått ned 1/3 av det som er målet. Det fungerer veldig fint og jeg gleder meg nå med skrekkblandet fryd til neste sommer. 

Hvis dette ikke fungerer slik som jeg håper så vet jeg ikke hva jeg gjør for nå har jeg virkelig forsøkt alt. 

 

Der er en teknikk som kanskje kan hjelpe på angsten. Når du skal gjøre noe angstfylt, forsøk å visualisere en del av turen som du har minst angst rundt. For eks om du skal på jobb, så ser du for deg at du er i bilen/ på bussen og hører musikk og slapper av. (Om du syntes det er ok å sitte på bussen/ i bilen da). Man kan føle angst av å tenke på å kjøpe bussbilett, da er det bedre å se for seg at man allerede sitter på bussen mens den kjører. Hver gang du blir minnet på at du skal det spesielle på jobb, se for deg at du sitter på bussen på vei dit, ikke at du er i den situasjonen på jobb som fremkaller angst. Trikset er at du ikke minner deg selv på den "skumleste" delen av jobbdagen, men at du ser for deg den chilleste delen av dagen

Om bil/ buss gir angst, se for deg at du sitter i lunsjpause på jobb, snakker med en kollega du liker, går på do  eller hva annet du gjør på jobb der du føler du får litt ro, slapper av litt eller i det minste at angsten ikke blir trigget av tanken. Hver gang du kommer på det som gir angst, se for deg en annen del av jobbdagen, eller en annen del av turen som ikke gir angst. For noen vil det hjelpe forhindre den verste angsten, fordi man kobler ikke det skumle som skal skje den dagen med  angstfølelser. Man ser ikke for seg det verste, det skumleste, det som trigger angst og nervøsitet. I noen tilfeller kan man da redusere den assosiasjonen mellom minnene og angsten, slik at det som skal skje den dagen ikke trenger komme med angst. Man kan begynne assosiere den skumle jobbdagen med litt mer lysbetonte aktiviteter eller følelser, som en spøkefull tone med kollega eller dopausen der man browser imgur i fred og ro. 

Endret 19. desember 2018 av magikeren

[AnonymBruker]

For meg har det betydd mye å lære om hva depresjon er og hvordan den arter seg. Første gang jeg ble så deprimert at jeg virkelig møtte veggen så visste jeg svært lite om depresjon. Tok meg 3 år, masse terapi og medisiner å komme ut av det, og jeg går fremdeles i terapi (bare 1-2 ganger i mnd). For meg har det vært viktig å lære meg å leve med at depresjonen kan komme i perioder og akseptere tankene mine. Og ikke minst akseptere at det er tanker og ikke nødvendigvis sannheten. Prøver jeg å bekjempe tankene kan jeg lett miste kontroll og blir bare sugd inn i det og ned i kjelleren. Jeg har endret livet mitt ganske mye fra før jeg ble syk og fått litt andre prioriteringer enn før. Og det har jeg akseptert fullt ut, og jeg har det veldig, veldig bra! Jeg blir ikke redd på samme måte nå hvis depresjonen eller angsten kommer og jeg har kommet frem til noen verktøy jeg kan bruke. Har også veldig mye igjen for en god psykolog som jeg kan støtte meg til. Mange er veldig opptatt av det er en selv som må endre seg og bare en selv som kan hjelpe en, og det er absolutt noe sannhet i det. Men det er også helt greit og helt nødvendig for mange å få hjelp utenifra også uten at det er noe som helst feil med det. Jeg kjenner at jeg er veldig usikker på om jeg kan stole fullt og helt på meg selv igjen etter å ha mistet kontrollen så til de grader over tankene og jeg har gjort mye dumt og farlig basert på disse tankene. Så det hender jeg blir redd for meg selv, og da er det godt å ha en utenfra å støtte seg til. 

Jeg har lest mye bøker om depresjon, og de jeg har fått mest ut av er Depresjonens demoner av Andrew Solomon og Torkil Berge sin Lykketyvene. Førstnevnte er ganske så dyster, men jeg fant mye trøst i denne da jeg var på mitt mørkeste og følte meg helt alene i verden. Den satte ord på så mye av det jeg følte. Lykketyvene er veldig forklarende og støttende på samme tid. Jeg gav denne til mine foreldre slik at de kunne lese den og forstå hva jeg slet med når jeg ikke klarte/orket fortelle så mye selv. Hender jeg leser litt i de nå og da, og da begynner jeg ofte å gråte. Selv om depresjon er helt jævlig så har jeg lært så mye av det og på en eller annen måte blitt litt rikere av det. 

Ellers har jeg fått mye hjelpe av dyrene mine. Jeg har 1 hund og 2 hester og de er fantastiske terapeuter. De får meg opp av sengen og ut hver dag, uansett hvordan jeg har det. Selv om jeg i perioder er svært flat i følelsesregisteret mitt så er det rundt dyrene jeg klarer å både gråte og le ❤️ 

Anonymkode: 94c58...465

[Becka]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det der tror jeg er det jeg sliter mest med. Jeg må bare innse at jeg har angst og sliter skikkelig. Kanskje utdannelsen min er helt forgjeves, kanskje jeg aldri får muligheten til å eie et sted å bo, få barn eller leve et "vanlig liv". Det er dit jeg har ønsket å komme så lenge jeg kan huske, og at jeg nå må endre drastisk på disse forventningene. Nå må jeg heller ha mål som å klare å stå i jobb, i en hvilken som helst jobb, klare å tjene nok til at jeg kan leie og kanskje legge meg av penger til buffer osv. Jeg hadde mange drømmer, og jeg har dem fortsatt, det gjør skikkelig vondt å vite at livet kommer til å gå fra meg. Jeg som var "stjernen" i familien og skulle nå så langt som ingen kunne se for seg. 

Du har selvfølgelig rett, man må jo bare justere forventingene og godta situasjonen som den er. Men jeg skulle ønske det fantes en bryter for akkurat det. 

Anonymkode: 14956...5b1

Jeg forstår deg. Jeg hadde det, og har ennå det litt på samme måten. Jeg var den som gjorde så mye spennende, og den som var mest eksotisk i familien. Jeg tok sjanser, selv om jeg var engstelig av meg. Jeg ville gjøre noe! 

Jeg føler depresjonen har tatt mye av min tid. Altfor mye. Men hva skal man gjøre med tiden som er gått? Man kan ikke ta den tilbake. Men jeg tror du gjør rett i å ha lavere mål enn før. For nå, i allefall. Men det betyr ikke at man ikke kan forsette å ha drømmene. Jeg kjenner selv de svinner bort. Mitt mål, er først og fremst å komme ut av depresjonen, uten ytre påvirkninger. Altså, jeg vil ut på egenhånd, jeg vil ikke at, for.eks en forelskelse, eller en stor reise, skal være det som tar meg ut. For det vil mest sannsynlig bare være for en periode. Jeg vil finne en indre ro. SÅ, kan jeg heller begynne å drømme, og kanskje sette noen drømmer til virkelighet, for å få en ennå større glede i livet, med opplevelser. Så jeg er enig med den som svarte deg. Du kan ikke se fremtiden. Ikke svarmal den. Det er depresjonen som snakker. Du vet ikke hva som vil komme. 

 

[Becka]

8 timer siden, magikeren skrev:

Det skjer et emosjonelt skifte samtidig (eller før), så det er ikke bare tanker sånn sett. Å endre tanker i seg selv vil ikke alltid gi det skifte i følelser og mentalitet som man trenger. Man kan heller ikke fortelle seg selv store løgner. For eks så vil det gjerne ikke fungere fortelle seg selv at man er pen om man er overbevist om at man er stygg. Da er det bedre fortelle seg selv noe ala "det er greit å være stygg" eller "jeg kjenner mennesker som er mindre pene som er flotte mennesker jeg liker og ser opp til, samt at de har kjærester, så selv om jeg er stygg er ikke det en dødsdom eller noe jeg må fokusere på og være trist over". Eller "det er deprsjonen/ håpløsheten/ frustrasjonen med meg selv som gjør at jeg tenker og fokuserer så negativt om meg selv". 

Det kan kanskje hjelpe innse at følelser egentlig er ment for å hjelpe oss, at de ikke er de fiendene vi ofte blir fortalt de er. Som eksempel er frykt noe som kan gjøre oss årvåkne og gi oss et energiløft når noe skjer som vi må reagere på umiddelbart. Men i noen tilfeller låser denne frykten seg og blir til gnagende angst, eller den dukker opp når du ikke trenger den. Følelsene "mener altså vel", men i noen tilfeller blir de stuck på en måte som gir lidelse, og da må man forsøke løse knuten. Tristhetsfølelse eller tomhetsfølelse som kommer med depresjon er også mekanismer ment for å hjelpe oss. Tomhet kan forhindre at følelsene blir for intense og ta over, tristhet kan være en måte å få kroppen til å slappe av fra stress på (selv om det ikke skjer alltid), samt det kan hjelpe oss ta innover oss nye type tanker og innsikter. Men begge disse kan bli sittende fast og være i kroppen lenger enn de "burde", og da må man finne en måte løse knuten på, vise følelsene at du kan "komme tilbake" til ditt normale liv nå. At det er trygt der ute og der fremme i tid, at den hjelpen man har fått fra disse følelsene gradvis kan slippe tak. Du kan gjøre en øvelse der du takker deprsjonen for at den har hjulpet deg/ forsøkt å hjelpe deg, men at nå er du klar til å prøve klare deg på egen hånd. 

Det er mulig du kan forsøke komme mer i bunns om hvorfor du føler som du gjør om du forsøker "følge følelsene" dine. Lytt til hva du føler og tenker, se hvilke kommentarer du gir deg selv og følg hvor følelsene kommer fra. Det er mulig at du ikke helt innser hvor depresjonen kommer fra. Ofte ligger det lag på lag med andre følelser og tanker der kilden til problemene er gjemt. Noen ganger er kildene til depresjonen absurde eller overraskende, og man har ikke innsett at det var nettopp de grunnen som lå bak depresjonen. Noen ganger kan det som virker som bagateller sette seg fast og føre til gradvis mer og mer nedstemthet, i de tilfellene kan det være vanskelig å komme til bunns. De er muligens de tankene og følelsene man må konfrontere, ikke de tankene som kommer i etterkant som resultat av at man føler seg nedstemt eller tom. Nytter ikke fortelle seg selv at man kan bli glad på sikt, om det som ligger i bunn er en ekstrem selvforakt der man mener man ikke fortjener være glad noensinne. For eksempel. 

Jeg har fått noe støtte og innspill fra kjæresten min, utenom det er det mye selvhjelp, ja. 

 

Så utrolig oppløftende innlegg! Tror jeg må hente frem dette av og til. Jeg forstod mye bedre nå. Og dette er mye inne på ting jeg har "forsket" litt på. Men noe nytt ble det også å tenke på. Og jeg setter uendelig pris å få delt slike erfaringer. Det er til god hjelp videre for meg om hva som kan fungere, og hva jeg ønsker å prøve å jobbe videre med. 

Utrolig fantastisk at du har klart å finne ut av dette med kjæreste hjelp og selvhjelp. Men det handler vel om interesse og innsikt. Og et brennende ønske om å få det bedre.  

[Becka]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg har det betydd mye å lære om hva depresjon er og hvordan den arter seg. Første gang jeg ble så deprimert at jeg virkelig møtte veggen så visste jeg svært lite om depresjon. Tok meg 3 år, masse terapi og medisiner å komme ut av det, og jeg går fremdeles i terapi (bare 1-2 ganger i mnd). For meg har det vært viktig å lære meg å leve med at depresjonen kan komme i perioder og akseptere tankene mine. Og ikke minst akseptere at det er tanker og ikke nødvendigvis sannheten. Prøver jeg å bekjempe tankene kan jeg lett miste kontroll og blir bare sugd inn i det og ned i kjelleren. Jeg har endret livet mitt ganske mye fra før jeg ble syk og fått litt andre prioriteringer enn før. Og det har jeg akseptert fullt ut, og jeg har det veldig, veldig bra! Jeg blir ikke redd på samme måte nå hvis depresjonen eller angsten kommer og jeg har kommet frem til noen verktøy jeg kan bruke. Har også veldig mye igjen for en god psykolog som jeg kan støtte meg til. Mange er veldig opptatt av det er en selv som må endre seg og bare en selv som kan hjelpe en, og det er absolutt noe sannhet i det. Men det er også helt greit og helt nødvendig for mange å få hjelp utenifra også uten at det er noe som helst feil med det. Jeg kjenner at jeg er veldig usikker på om jeg kan stole fullt og helt på meg selv igjen etter å ha mistet kontrollen så til de grader over tankene og jeg har gjort mye dumt og farlig basert på disse tankene. Så det hender jeg blir redd for meg selv, og da er det godt å ha en utenfra å støtte seg til. 

Jeg har lest mye bøker om depresjon, og de jeg har fått mest ut av er Depresjonens demoner av Andrew Solomon og Torkil Berge sin Lykketyvene. Førstnevnte er ganske så dyster, men jeg fant mye trøst i denne da jeg var på mitt mørkeste og følte meg helt alene i verden. Den satte ord på så mye av det jeg følte. Lykketyvene er veldig forklarende og støttende på samme tid. Jeg gav denne til mine foreldre slik at de kunne lese den og forstå hva jeg slet med når jeg ikke klarte/orket fortelle så mye selv. Hender jeg leser litt i de nå og da, og da begynner jeg ofte å gråte. Selv om depresjon er helt jævlig så har jeg lært så mye av det og på en eller annen måte blitt litt rikere av det. 

Ellers har jeg fått mye hjelpe av dyrene mine. Jeg har 1 hund og 2 hester og de er fantastiske terapeuter. De får meg opp av sengen og ut hver dag, uansett hvordan jeg har det. Selv om jeg i perioder er svært flat i følelsesregisteret mitt så er det rundt dyrene jeg klarer å både gråte og le ❤️ 

Anonymkode: 94c58...465

Så flott å lese! ❤️ Og takk for tips! Godt å høre du har det bra i dag, og at det er mye pga rett verktøy og kunnskap. Det tror jeg også på er veldig viktig. Går du medisiner siden du er flat i følelseregisteret? Om jeg får spørre?

Og ja, dyr er helt fantastisk å ha! Eneste som kan få meg å til å gråte - pr. nå. Har en hund selv. Hun er gull verdt for meg. 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, Becka skrev:

Så flott å lese! ❤️ Og takk for tips! Godt å høre du har det bra i dag, og at det er mye pga rett verktøy og kunnskap. Det tror jeg også på er veldig viktig. Går du medisiner siden du er flat i følelseregisteret? Om jeg får spørre?

Og ja, dyr er helt fantastisk å ha! Eneste som kan få meg å til å gråte - pr. nå. Har en hund selv. Hun er gull verdt for meg. 

Takk Nei, jeg går ikke på medisiner nå. Tror det er mest en forsvarsmekanisme, jeg synes det er skummelt å være "for glad". Så det er egentlig det jeg jobber mest med nå i terapi, å tørre og utfordre meg til å være glad og kjenne på gode følelser. Det er ikke så skummelt å være trist, men jeg føler meg veldig sårbar når jeg er glad. Jeg tør å "slippe meg løs" blant dyrene, og mer og mer også sammen med samboer og nær familie. Men med en gang jeg går utenfor trygghetssonen min blir jeg flat. Men, alt i alt er jeg fornøyd med livet og aksepterer tingenes tilstand. Jeg har det trygt og da har jeg det godt  Men jeg håper jeg klarer å bli mer avslappet og litt mer levende ellers og. 

Så godt å høre at du har hund De er den beste medisin! Min ligger og varmer føttene mine nå, det er så herlig! 

Anonymkode: 94c58...465

[Becka]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk Nei, jeg går ikke på medisiner nå. Tror det er mest en forsvarsmekanisme, jeg synes det er skummelt å være "for glad". Så det er egentlig det jeg jobber mest med nå i terapi, å tørre og utfordre meg til å være glad og kjenne på gode følelser. Det er ikke så skummelt å være trist, men jeg føler meg veldig sårbar når jeg er glad. Jeg tør å "slippe meg løs" blant dyrene, og mer og mer også sammen med samboer og nær familie. Men med en gang jeg går utenfor trygghetssonen min blir jeg flat. Men, alt i alt er jeg fornøyd med livet og aksepterer tingenes tilstand. Jeg har det trygt og da har jeg det godt  Men jeg håper jeg klarer å bli mer avslappet og litt mer levende ellers og. 

Så godt å høre at du har hund De er den beste medisin! Min ligger og varmer føttene mine nå, det er så herlig! 

Anonymkode: 94c58...465

Når man har hatt det stabilt og ganske ok en periode, så begynner man å "forlange" litt mer. Så jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har derfor 2 ganger forsøkt å slutte på medisinene jeg gikk på. Og jeg sluttet ikke fordi jeg var helt god igjen, men fordi jeg hadde vært stabil lenge, og ville føler mer. Var redd de hemmet meg i å føle mer glede. ( Har jo hørt det. ) Men jeg vet ikke om det stemmer helt da.. For jeg har følt glede ( for,eks når jeg ble forelsket ) selv på dem. Så tror det handler om hva som skjer i livet også, og hva man selv gjør. Som du skriver, gå utenfor "trygghetssonen". Det kan være skummelt, men kan skape mye spenning, som igjen vil gi denne følelsen av å være mer levende, som du nevnte. Man kan få litt begge deler. Trygghet er viktig for mange. Samtidig som man trenger å utfordre seg selv. Tristheten er man kanskje mer vant med å kjenne på, enn gleden, så kan godt forstå at å kjenne på glede nesten blir mer skummelt. 

 

[Becka]

Jeg ble nødt å hente frem denne tråden igjen, da jeg sliter litt med noe i bearbeidingen som jeg ikke helt vet åssen jeg skal løse.

Jeg holder på med en bok, som har forskjellige oppgaver underveis. Jeg får også tilsendt videoer for hvert kapittel hver uke! Så langt er det fint å ha noe å jobbe med. Men, i går fikk jeg en oppgave om å dele et ark i 2. Hvor jeg på den ene siden skulle skrive opp aktiviteter eller/og mennesker som gjør meg glad. Og på andre siden aktiviteter/mennesker som gjorde meg mer nedstemt. 

Hvordan i huleste kan man skrive opp aktiviteter som gjør enn glad, når man ikke har noen, for å sette det litt på spissen? En stor del av min depresjon er interesse tap. Jeg har ikke samme gleden over ting. Å gå en tur i skogen, trenger ikke gjøre meg glad. Det mer an på hvilken dag jeg har. Eller, blir man det på tid, kanskje? Mener han er at man skal sette opp aktiviteter som "normaltsett" har gjort meg glad? Har nesten lyst å skrive mail til ham å spørre! Syntes den var vrien. Arket er forsatt tomt. Kanskje kan jeg få til noen få ting, som er bedre enn noe annet.... Men...Noen som kan hjelpe meg?

[AnonymBruker]

4 timer siden, Becka skrev:

Jeg ble nødt å hente frem denne tråden igjen, da jeg sliter litt med noe i bearbeidingen som jeg ikke helt vet åssen jeg skal løse.

Jeg holder på med en bok, som har forskjellige oppgaver underveis. Jeg får også tilsendt videoer for hvert kapittel hver uke! Så langt er det fint å ha noe å jobbe med. Men, i går fikk jeg en oppgave om å dele et ark i 2. Hvor jeg på den ene siden skulle skrive opp aktiviteter eller/og mennesker som gjør meg glad. Og på andre siden aktiviteter/mennesker som gjorde meg mer nedstemt. 

Hvordan i huleste kan man skrive opp aktiviteter som gjør enn glad, når man ikke har noen, for å sette det litt på spissen? En stor del av min depresjon er interesse tap. Jeg har ikke samme gleden over ting. Å gå en tur i skogen, trenger ikke gjøre meg glad. Det mer an på hvilken dag jeg har. Eller, blir man det på tid, kanskje? Mener han er at man skal sette opp aktiviteter som "normaltsett" har gjort meg glad? Har nesten lyst å skrive mail til ham å spørre! Syntes den var vrien. Arket er forsatt tomt. Kanskje kan jeg få til noen få ting, som er bedre enn noe annet.... Men...Noen som kan hjelpe meg?

Har aldri slitt med depresjon, men tillater meg å svare likevel. Har ikke annen erfaring enn som pårørende til en tidvis deprimert samboer. Jeg tenker det må bære ting som 'normalt sett' gjør deg glad. Altså når du er frisk og ikke syk av depresjonen/at det er depresjonen som snakker. 

Litt av den jobbingen du nå gjør, skal vel hjelpe deg til å ikke bare komme ut av depresjonen, men også bidra til å holde deg frisk etterpå? Da kan det være greit å ha klart for seg hva man skal passe på å rydde tid til i livet sitt (=ting som gir deg glede), og hva man bør passe på ikke får lov å ta overhånd (= ting/folk som tapper deg for energi og glede) 

Så bra at du jobber aktivt med å komme deg ut av en vanskelig helsesituasjon! Må være godt å SELV kunne ta noen skritt i retning bedring, å finne verktøy som bidrar. 

Anonymkode: 43472...4e5

[AnonymBruker]

På 19.12.2018 den 11.47, Becka skrev:

Vet det er en del emner om psykisk helse her nå, men det er jo bare tydelig at det er utbredt. Og jeg syntes det er fint å høre med andre om dette, for det er en sykdom med så mange "løsninger", uten at en bestemt "løsning" fungerer. Jeg jobber nå med meg selv, og har bestemt meg for å gjøre det jeg kan for å bli bedre. Jeg er lei av å stadig vende tilbake til dette helvete. Det finnes jo så mange eksempler på folk som er blitt enten, mye bedre, eller, helt frisk! 

Så det jeg lurer på, er hva gjør du for å bearbeide din depresjon/angst akkurat nå? Og jeg vil gjerne også høre om de som har blitt bedre, og hva dere gjorde for å komme dit. 

 

Jeg leser en selvhjelpsbok akkurat nå, som har steg for steg oppgaver og videoer i tillegg til boken. I tillegg skal jeg begynne i terapi over nyttår. Ellers skriver jeg dagbok, og prøver å jobbe med tankegangen min. Men det er ikke lett! Noen dager er jo pyton uansett hvor mye man prøver å gjøre ting, tenke annerledes osv... 

Google «de tre prinsipper», eventuelt «de tre principerna» (svensk). Handler om tanker. Veldig nyttig. Har gjort at jeg ikke er noe særlig plaget lenger etter over 20 år med angst. 

Lykke til! 

Anonymkode: 4316e...e07

[Becka]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri slitt med depresjon, men tillater meg å svare likevel. Har ikke annen erfaring enn som pårørende til en tidvis deprimert samboer. Jeg tenker det må bære ting som 'normalt sett' gjør deg glad. Altså når du er frisk og ikke syk av depresjonen/at det er depresjonen som snakker. 

Litt av den jobbingen du nå gjør, skal vel hjelpe deg til å ikke bare komme ut av depresjonen, men også bidra til å holde deg frisk etterpå? Da kan det være greit å ha klart for seg hva man skal passe på å rydde tid til i livet sitt (=ting som gir deg glede), og hva man bør passe på ikke får lov å ta overhånd (= ting/folk som tapper deg for energi og glede) 

Så bra at du jobber aktivt med å komme deg ut av en vanskelig helsesituasjon! Må være godt å SELV kunne ta noen skritt i retning bedring, å finne verktøy som bidrar. 

Anonymkode: 43472...4e5

Takk for svar.

Ja jeg tenker litt det samme, for hadde det vært så enkelt som å bare gjøre ting som gjør enn normalt sett glad, så kunne man jo bare gjort det å blitt frisk. Det handler vel om å gjøre de tingene likevel. Selv om de ikke gir samme glede som før. Men om du bare så får et lite løft, så er det kanskje på rett spor...(?) Og, ikke minst, han har mye fokus på kosthold og trening. Trening gir meg ikke en umiddelbar glede, men ting skjer jo i kroppen når man trener som antagelig vil hjelpe mer på sikt. Nå er det jo slik at jeg faktisk har trent aktiv fotball, likevel fikk jeg dette da. Så for meg er det jo ikke å gå fra ingenting, til å plutselig begynne å trene. Men det skal vel sies at etter at jeg fikk smellen igjen, så ble jeg mindre aktiv enn før. Så det blir litt å komme i gang igjen da. ( og fotballen har jo juleferie ). 

Takk for oppmuntrende ord.  Ja jeg prøver, men er ikke lett til tider! Det går ekstremt opp og ned. Så man blir mye "lurt", selv om jeg vet at bedring ikke er en rett kurve oppover.