Selvvalgt ensomhet

[AnonymBruker]

Andre her som har så store problemer med relasjoner at de synes ensomheten er lettere å takle enn å ha relasjoner til andre uansett hvor mye dere lengter etter det, fordi i relasjoner til andre ender det alltid med å skape store følelsesmessige vanser som ikke bare går over? Vil ikke ha det sånn selv og vil ikke utsette andre for det heller.

Med ensomhet mener jeg følelsen, fravær av gjensidig følelsesmessig intim kontakt med andre, ikke (kun) det å være fysisk alene.

Ensomheten er forutsigbar og det er på en måte positivt hvis dere skjønne rhva jeg mener.

Anonymkode: 48ce7...ed1

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg og skjønner hva du mener. Man er lei av at andre skuffer deg og du skuffer andre, også blir man sittende igjen med dårlig samvittighet så av og til er det "lettere" å være alene.

Anonymkode: a1d60...2ae

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det som deg og skjønner hva du mener. Man er lei av at andre skuffer deg og du skuffer andre, også blir man sittende igjen med dårlig samvittighet så av og til er det "lettere" å være alene.

Anonymkode: a1d60...2ae

Ja, det er det jeg mener. Det er selvvalgt fordi det er det letteste, men bare derfor, jeg vil jo ikke være ensom og ikke ha relasjoner.

Anonymkode: 48ce7...ed1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er det jeg mener. Det er selvvalgt fordi det er det letteste, men bare derfor, jeg vil jo ikke være ensom og ikke ha relasjoner.

Anonymkode: 48ce7...ed1

Tror vi deler mye av det samme. Man ønsker jo ikke å være ensom, men å være knyttet til folk kan også være slitsom, spesielt når ting oppstår. Når man er ensom, har man bare seg selv å skylde på og det blir mindre å holde styr. Det er sånn jeg ser på det. Samtidig kan det bli nokså stille.

Anonymkode: a1d60...2ae