Ung stemor

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en 20år gammel stemamma som møtte stesønnen min når han bare var 1 år,så nå som han er 2 og et halvt kjenner vi begge hverandre godt. Jeg lurer på hvordan jeg skal være. Han bor hos oss annenhver uke. 

Hva hadde dere forventet av en stemamma? 

Skal jeg være mer venn enn "mor"? 

Ville du hatt kontakt med stemor til ditt barn? Jeg har møtt mor, men har ikke noe kontakt uten om hei og hade. 

Om mor er trøblete, har jeg "lov" å si ifra til hun eller skal jeg styre unna det? Jeg er litt redd for at det hadde gått enda mer utover samboer. 

Har du noen tips til en ung stemor som er veldig forvirret og ikke helt vet hvordan hun skal opptrå? 

 

 

 

 

Anonymkode: c5103...6be

[AnonymBruker]

Du er kjæresten til far.  Alt som er med ungen å gjøre er mellom de to og du skal ikke blande deg i den delen. Er det ett problem så må du ta det opp med far, som tar det opp med mor. Din rolle ovenfor barnet er som en "tante" og du har ingenting med moren å gjøre.

Anonymkode: 75549...430

[Ginavn]

Er ikke stemor selv, så dessverre ingen råd annet enn at: dette er KG, og ettersom stemor ikke er en hedersbetegnelse her, ikke ta harde ord til deg. Her, forstår du, er barnets mor ufeilbarlig, og du kan aldri måle deg mot henne.

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med eksen min da jeg var 19. Da hadde han en sønn på 2,5 fra før. I starten fikk jeg hilse på moren, og hadde ingenting å si. Etter hvert som jeg selv ønsket å ta mer av ansvaret for barnet når det var hos oss, fikk jeg også mer å si. Foreldrene hadde alltid siste ordet i avgjørelser. Men de spurte meg om meningen min, jeg fikk sette grenser når barnet var hos oss osv. Jeg hadde aldri klart å ta ansvar for et barn uten å kunne få sette grenser også feks. Her endte jeg og moren opp som bestevenninner. Og i dag er vi fremdeles gode venninner, selv om det ble slutt mellom meg og eksen for 11 år siden. Dessverre så er det ikke alle mammaer som er like åpne for en ny dame i barnas liv som hun var. Men jeg håper at om jeg stod i den situasjonen selv en gang, at jeg var åpen mot de det måtte gjelde. Det er så mye bedre for alle om man kan gå overens med hverandre. 

Anonymkode: 4e99b...8cd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble sammen med eksen min da jeg var 19. Da hadde han en sønn på 2,5 fra før. I starten fikk jeg hilse på moren, og hadde ingenting å si. Etter hvert som jeg selv ønsket å ta mer av ansvaret for barnet når det var hos oss, fikk jeg også mer å si. Foreldrene hadde alltid siste ordet i avgjørelser. Men de spurte meg om meningen min, jeg fikk sette grenser når barnet var hos oss osv. Jeg hadde aldri klart å ta ansvar for et barn uten å kunne få sette grenser også feks. Her endte jeg og moren opp som bestevenninner. Og i dag er vi fremdeles gode venninner, selv om det ble slutt mellom meg og eksen for 11 år siden. Dessverre så er det ikke alle mammaer som er like åpne for en ny dame i barnas liv som hun var. Men jeg håper at om jeg stod i den situasjonen selv en gang, at jeg var åpen mot de det måtte gjelde. Det er så mye bedre for alle om man kan gå overens med hverandre. 

Anonymkode: 4e99b...8cd

Her har du svaret. Du er svært ung, så sjansene for at det blir slutt er høye. Ergo bør du ta det rolig. Selvsagt være med å sette grenser, gi omsorg som alle voksne - når du er der - men ikke involvere deg altfor mye.

Anonymkode: 18696...655

[AnonymBruker]

Lek tante

Anonymkode: cfcab...d7a

[AnonymBruker]

I første omgang bør du la være å anta at mor kommer til å lage vanskeligheter 🙂 Ellers bør du ta tiden til hjelp og ligge lavt i terrenget. Hvor gammel er kjæresten og eksen hans? 

Anonymkode: 20332...2af

[Christina82]

Jeg var 23 og han hadde en datter på 6 da vi ble sammen. Jeg blandet meg aldri, dog det var heller ikke noe problemer da. Tror faktisk hun var glad han fikk en ny kvinne å dele livet med og når hun så at vi kom overens så gikk det veldig fint. Ingen av oss liker konflikter. 

[Anim92]

La biologiske foreldre ta større avgjørelser, og ikke kall deg mamma. Men i og med at ungen er så liten, kan du sette grenser og være med å oppdra på en annen måte enn om barnet hadde vært 10.. Det har h*n godt av, å vite hvor både du og far står. 

Men ikke tross mor med mindre du ser noe er totalt riv ruskende galt..

[AnonymBruker]

Som mamma selv, ville jeg ønsket at du behandlet barna mine bra. Som en tante. Vær med på å oppdra barna til en viss grad, men store avgjørelser blir tatt av meg og far. Ønsker også at vi får en god tone.

Hvis du mener mor er "trøblete", så kan du banne på at hun synes det samme om deg og far. Nei, du skal ikke si i fra til henne, det kan du ta med far. Ikke sikkert han tar det videre likevel. Vær klar over at mor og far kan være enige om ting som du er uenig i. Du klager til far, far jatter med til deg og legger all "skyld" på mor.

Ikke se på mor som en fiende, men en mamma som ønsker det beste for sine barn.

Anonymkode: 50541...8a0

[AnonymBruker]

På 17.12.2018 den 11.11, AnonymBruker skrev:

Her har du svaret. Du er svært ung, så sjansene for at det blir slutt er høye. Ergo bør du ta det rolig. Selvsagt være med å sette grenser, gi omsorg som alle voksne - når du er der - men ikke involvere deg altfor mye.

Anonymkode: 18696...655

Samme som skrev svaret du kommenterte på. Vi var sammen i ti år. Jeg har fremdeles kontakt med både moren til barnet og barnet som i dag har blitt en voksen mann. 

Anonymkode: 4e99b...8cd

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som mamma selv, ville jeg ønsket at du behandlet barna mine bra. Som en tante. Vær med på å oppdra barna til en viss grad, men store avgjørelser blir tatt av meg og far. Ønsker også at vi får en god tone.

Hvis du mener mor er "trøblete", så kan du banne på at hun synes det samme om deg og far. Nei, du skal ikke si i fra til henne, det kan du ta med far. Ikke sikkert han tar det videre likevel. Vær klar over at mor og far kan være enige om ting som du er uenig i. Du klager til far, far jatter med til deg og legger all "skyld" på mor.

Ikke se på mor som en fiende, men en mamma som ønsker det beste for sine barn.

Anonymkode: 50541...8a0

Tusentakk for et fint svar! Barnet kaller meg enten for mamma, pappa eller navnet mitt. Om han sier mamma eller pappa så sier jeg at jeg er" mittnavn"

Far her spør meg alltid om min mening i alle avgjørelser. Ikke fordi jeg ber om det, men han ønsker å involvere meg. Jeg mener mor er trøblete da hun plutselig får for seg at nå har vi tatt barnets klær som er hennes, kommer her å går gjennom klær som jeg har fått av min familie til barnet, for å si at nei det er hennes å ta det med seg. Og hver uke vi har barnet ringer hun far å trykker på alle knapper som finnes, DA syns jeg at jeg kan si ifra. For jeg hadde jo gjort det om det var noen andre. Hun kan jo ikke oppføre seg som hun vil bare fordi hun er mor. Jeg har aldri sett på hun som en fiende, jeg syns bare at hun for meg tar seg litt for mye til rette innimellom. Hun får det som hun vil da, om det er en ekstra dag fri fordi hun skal på kino eller at vi må hente barnet tidelig fordi hun skal noe, uten at vi får noe tilbake. Om det er spesielle dager, så passer hun på at da har vi barnet. Jeg vet ikke om hun enda har følelser for han eller om hun bare ikke ønsker at vi skal finne på ting. Så gir hun hånete svar om far prøver å si noe. Eksempel at vi hadde planer på nyttårsaften som må avlyses fordi hun sier vi må hente barnet 10 om morgenen for så å si " åhh, så trist da.." som svar

Jeg tenkte jeg skulle prøve å få litt mer kontakt med hun nå, for om noe skulle skje barnet og far ikke har tlf i nærheten så er jo jeg her for en grunn tross alt. Og i barnebursdag, konfirmasjon og denslags er det bedre at man kan være i samme rom enn at hun skal se ned på meg. Jeg er jo bare kjæresten til far, og ønsker jo ikke noe annet enn at barnet skal ha det fint. Å da må jo vi rundt kunne ha det fint Og lære barnet at man kan være sammen, for barnert syns det er super stas når mor er her og drar meg og hun rundt ikkesant. Da er det domt om hun skal være trøblete mot meg. 

Anonymkode: c5103...6be

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusentakk for et fint svar! Barnet kaller meg enten for mamma, pappa eller navnet mitt. Om han sier mamma eller pappa så sier jeg at jeg er" mittnavn"

Far her spør meg alltid om min mening i alle avgjørelser. Ikke fordi jeg ber om det, men han ønsker å involvere meg. Jeg mener mor er trøblete da hun plutselig får for seg at nå har vi tatt barnets klær som er hennes, kommer her å går gjennom klær som jeg har fått av min familie til barnet, for å si at nei det er hennes å ta det med seg. Og hver uke vi har barnet ringer hun far å trykker på alle knapper som finnes, DA syns jeg at jeg kan si ifra. For jeg hadde jo gjort det om det var noen andre. Hun kan jo ikke oppføre seg som hun vil bare fordi hun er mor. Jeg har aldri sett på hun som en fiende, jeg syns bare at hun for meg tar seg litt for mye til rette innimellom. Hun får det som hun vil da, om det er en ekstra dag fri fordi hun skal på kino eller at vi må hente barnet tidelig fordi hun skal noe, uten at vi får noe tilbake. Om det er spesielle dager, så passer hun på at da har vi barnet. Jeg vet ikke om hun enda har følelser for han eller om hun bare ikke ønsker at vi skal finne på ting. Så gir hun hånete svar om far prøver å si noe. Eksempel at vi hadde planer på nyttårsaften som må avlyses fordi hun sier vi må hente barnet 10 om morgenen for så å si " åhh, så trist da.." som svar

Jeg tenkte jeg skulle prøve å få litt mer kontakt med hun nå, for om noe skulle skje barnet og far ikke har tlf i nærheten så er jo jeg her for en grunn tross alt. Og i barnebursdag, konfirmasjon og denslags er det bedre at man kan være i samme rom enn at hun skal se ned på meg. Jeg er jo bare kjæresten til far, og ønsker jo ikke noe annet enn at barnet skal ha det fint. Å da må jo vi rundt kunne ha det fint Og lære barnet at man kan være sammen, for barnert syns det er super stas når mor er her og drar meg og hun rundt ikkesant. Da er det domt om hun skal være trøblete mot meg. 

Anonymkode: c5103...6be

Jeg var selv veldig ung da jeg ble kjæreste med samboer og etter hvert stemor. Ikke at jeg er gammel nå heller, men synet på både mor og stebarn forandret seg totalt etter jeg fikk egne barn. Det finnes absolutt vanskelige mødre. Og det finnes dem som er vanskelig bare for å være vanskelig. 

For min del, var jeg alltid ute etter å ta mor for noe. Selv den minste lille ting. Far hadde barnet kun i helger og ferier pga. avstand, og ved for eksempel langhelger hadde han barnet hele helgen. Hvis det var mors helg, byttet de ofte så far skulle få mer tid med barnet. I langhelgene dro mor ofte med sin kjæreste på hyttetur/sydentur eller på venninnetur. Jeg og mannen fikk sjeldent dratt på turer. For meg, som var ung, barnløs og egoistisk, var det lett å legge skylden på mor. At hun byttet helg for at hun skulle få alenetid med kjæresten sin, men ikke vi. Etter hvert innså jeg at det var mannen som hadde sagt ja til å bytte helg, ikke noe mor krevde. Og selvfølgelig ville far ha mer tid med sønnen sin. Det handlet ikke om at jeg og han ikke skulle få tid sammen. 

Dette ble kanskje litt utenfor tema, men det var en kommentar til det du skrev om at mor får en dag ekstra fri. Far vil jo helt sikkert ha mer til barnet sitt, så han ser ikke på det som at mor får en fridag. Regner med mannen hadde sagt nei til å ha barnet ekstra hvis dere har planer i mors uke. 

Anonymkode: 50541...8a0

[HalldirV2]

På 17.12.2018 den 9.35, AnonymBruker skrev:

Du er kjæresten til far.  Alt som er med ungen å gjøre er mellom de to og du skal ikke blande deg i den delen. Er det ett problem så må du ta det opp med far, som tar det opp med mor. Din rolle ovenfor barnet er som en "tante" og du har ingenting med moren å gjøre.

Anonymkode: 75549...430

Så lenge barnet oppholder seg i hennes hjem har hun i hvert fall rett til å sette grenser.

[AnonymBruker]

44 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Så lenge barnet oppholder seg i hennes hjem har hun i hvert fall rett til å sette grenser.

Det gjør tanter å det.

Anonymkode: 75549...430

[AnonymBruker]

Ble stemor da jeg var 20 år. I begynnelsen var jeg bare kjæresten til far og vi fant på nye gøy sammen med barnet, men etter hvert som vi flyttet sammen ble jeg i større grad en støttespiller og en rollemodell. Har kontakt med mor og vi "alle" reiser på ferie sammen og har kontakt. Nå har vi også to felles barn. Jeg har vært stemor i 10 år og jeg er like glad i bonusbarnet som mine biologiske. Gjør aldri noe forskjell på de og bonusbarnet er med på absolutt alle ferier som jeg har med barna selv om far ikke er med. 

Anonymkode: 8c41f...ddd

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Tusentakk for et fint svar! Barnet kaller meg enten for mamma, pappa eller navnet mitt. Om han sier mamma eller pappa så sier jeg at jeg er" mittnavn"

Far her spør meg alltid om min mening i alle avgjørelser. Ikke fordi jeg ber om det, men han ønsker å involvere meg. Jeg mener mor er trøblete da hun plutselig får for seg at nå har vi tatt barnets klær som er hennes, kommer her å går gjennom klær som jeg har fått av min familie til barnet, for å si at nei det er hennes å ta det med seg. Og hver uke vi har barnet ringer hun far å trykker på alle knapper som finnes, DA syns jeg at jeg kan si ifra. For jeg hadde jo gjort det om det var noen andre. Hun kan jo ikke oppføre seg som hun vil bare fordi hun er mor. Jeg har aldri sett på hun som en fiende, jeg syns bare at hun for meg tar seg litt for mye til rette innimellom. Hun får det som hun vil da, om det er en ekstra dag fri fordi hun skal på kino eller at vi må hente barnet tidelig fordi hun skal noe, uten at vi får noe tilbake. Om det er spesielle dager, så passer hun på at da har vi barnet. Jeg vet ikke om hun enda har følelser for han eller om hun bare ikke ønsker at vi skal finne på ting. Så gir hun hånete svar om far prøver å si noe. Eksempel at vi hadde planer på nyttårsaften som må avlyses fordi hun sier vi må hente barnet 10 om morgenen for så å si " åhh, så trist da.." som svar

Jeg tenkte jeg skulle prøve å få litt mer kontakt med hun nå, for om noe skulle skje barnet og far ikke har tlf i nærheten så er jo jeg her for en grunn tross alt. Og i barnebursdag, konfirmasjon og denslags er det bedre at man kan være i samme rom enn at hun skal se ned på meg. Jeg er jo bare kjæresten til far, og ønsker jo ikke noe annet enn at barnet skal ha det fint. Å da må jo vi rundt kunne ha det fint Og lære barnet at man kan være sammen, for barnert syns det er super stas når mor er her og drar meg og hun rundt ikkesant. Da er det domt om hun skal være trøblete mot meg. 

Anonymkode: c5103...6be

Uff.

Du høres altfor ung og umoden ut. 

Jeg kan gode skjønne at mor reagerer.

Anonymkode: 7b421...686

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uff.

Du høres altfor ung og umoden ut. 

Jeg kan gode skjønne at mor reagerer.

Anonymkode: 7b421...686

Det var jo og noe å lire fra seg til ei ung stemor. Er du kanskje ei lignende mor som beskrevet i Hi?

Anonymkode: 8c41f...ddd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uff.

Du høres altfor ung og umoden ut. 

Jeg kan gode skjønne at mor reagerer.

Anonymkode: 7b421...686

Uff, du høres lite hyggelig ut.  Jeg håper ikke du har barn!

Anonymkode: 2af48...561

[Gjest Mrs. Random Nick]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Ble stemor da jeg var 20 år. I begynnelsen var jeg bare kjæresten til far og vi fant på nye gøy sammen med barnet, men etter hvert som vi flyttet sammen ble jeg i større grad en støttespiller og en rollemodell. Har kontakt med mor og vi "alle" reiser på ferie sammen og har kontakt. Nå har vi også to felles barn. Jeg har vært stemor i 10 år og jeg er like glad i bonusbarnet som mine biologiske. Gjør aldri noe forskjell på de og bonusbarnet er med på absolutt alle ferier som jeg har med barna selv om far ikke er med. 

Anonymkode: 8c41f...ddd

Du høres ut som en fantastisk mor!! 😍